Da jeg døde i Tokyo…

 

Jeg var populær i Japan.

 

Jeg var ikke for høy, og jeg var mørk.. Ja for det er jeg egentlig.. helt mørk.

Bare begynte å jukse litt da jeg hørete at “blonds have more fun”

I Japan elsket de å sminke meg opp til jeg lignet dem..

rart i grunn..

 

Utenlandske modeller kommer dit på en kontrakt. Da er det forutbestemt hvor lenge du skal være. Jeg pleide å skrive under for 3 måneder omgangen.

 

Det var bare et problem med meg i Japan..

Jeg var en str. 28…

Jeg var utrolig etterspurt, men mistet en del av jobbene pga. mitt enorme omfang.

 

Byrået kom til meg en dag og lurete på om jeg ikke kunne oppsøke en lege for “problemet” mitt. Han var russisk, og også lege til den Norske ambassaden.

Når du er ung, og bor iblant mennesker som ikke ser ut som deg. Så får du en trygghetsfølelse når du møter et autoritært eldre menneske som ligner på dem du er vandt med hjemme.

 

Denne legen ga meg noen tabletter i en anonym boks.

Han ba meg ta 3 om dagen, og kunne forsikre meg om at de overhodet ikke var farlig!!

Farlig skjønte jeg at de var etter bare 1. tablett. Jeg fikk kjempeenergi, skravlet som en foss og var overlykkelig. Senere… den første dagen med tablettene, så merket jeg også at jeg ikke ble sulten.

 

Kiloene raste av og jobbene sto i kø, store jobber.

Jeg jobbet nærmest døgnet rundt.. reiste fra nord til sør i landet.. og til steder som Bali og Seipan..

 

Egen leilighet fikk jeg også.

Normalt i Japan må du dele med minst en til, for plassmangelen er stor i Tokyo.

Det bor 12 millioner mennesker på et lite område, og det føles som om du bor i en mauertue. F.eks. er det vandlig å finne fullt brukbare vaskemaskiner e.l. på fortauet. Det er ingen som har lagringsplass.

 

Og der bodde jeg, midt i Roppongi, et dyrt og sentralt strøk i Tokyo.

Leiligheten var nydelig… i 7.etg. med vegg til vegg vinduer på 3 av veggene i soverommet.

Litt skummelt var det når et jordskjelv bestemte seg for å slå til i Tokyo, men jeg begynte å bli vandt til dette også.

 

Var sjeldent hjemme der, nesten bare for å pakke til neste reise.

 

Og matrutinene ble som følger..

 

Frokost: frokostblanding og en liter kaffe.. samt en pakke røyk.. (ble så røyksugen av disse tablettene)

Det ble sikkert 80 stk. i løpet av en dag.

På settet hadde jeg assistenter som sto klare med askebeger 🙂

 

Middag: tyggegummi…. that’s it.. Eller dvs. Jeg fikk nok i meg 4 – 5 liter kaffe i løpet av mine 16-20 timers arbeidsdager.

 

Jeg var 22 år, 175 høy, brukte str. 25 i jeans.. 

Var Japans mest brukte modell.

 

Jeg måtte ta mer og mer av tablettene for å få samme virkning av dem som til å begynne med.

Og min kjære trygge doktor startet å ta seg godt betalt for dem..

 

Jeg var også hinsides det å skjønne at det jeg gjorde var riv ruskende galt.

De voksne på byrået som skulle ta vare på meg, tenkte vel heller mer på pengene jeg tjente for dem.

(Eieren av moderbyrået mitt i Paris, kjøpte seg et beach house i Sant Tropes bare på kommisjonen hun fikk fra meg)

 

Og for meg… Ja, det var godt og endelig være tynn.. Jeg hadde alltid strevet med vekta.. Kom aldri inn i min eldre søsters bukser.. Rund var jeg 🙂

 

Jeg hadde prøvd noe lignende i Paris, fikk noe av en crazy modell fra New York etter å ha blitt truet på livet i Nice….. Men… det er en annen historie 🙂

 

Månedene gikk, og jeg utvidet kontrakten min.. Nå hadde jeg vært sammenhengende i Japan i 7 måneder.

 

En dag ringte byrået meg, og spurte om jeg ikke kunne ta inn en modell i leiligheten min. Alle de andre leilighetene var fulle og jeg hadde jo et ledig soverom.

 

Hun het Nikky Travis, og kom fra Australia.

Nikky kommer jeg til å huske så lenge jeg lever. ( har prøvet å finne henne i senere tid, men hun kan jo ha giftet seg og skiftet navn..)

 

Så Nikky flyttet inn, like før min 23 års bursdag 18. okt.

 

På min 23. års dag jobbet jeg med en kunde jeg var blitt veldig glad i, sør i Japan.

De hadde med gaver til meg.

Bla. Et maleri de hadde fått laget av meg….

Da jeg dro til flyplassen etter endt jobb, glemte jeg alle gavene.

Jeg er lei meg for det den dag i dag. Det å gi gaver er en japansk tradisjon, og slike personlige flotte gaver fra mennesker jeg virkelig bryr meg om……

 

Jeg var ør den dagen, rar i hele meg.. jeg var trøtt selv om jeg helt på med kaffe, og knasket gull tablettene mine.

Jeg hadde en gutt jeg datet litt slik forsiktig i Tokyo.

Han het Tom og var en skuespiller fra LA.

 

Han ville gjerne gjøre stas på meg på dagen min, så jeg dro dit etter endt dag.

Han hadde kjøpt en kanin til meg, laget nydelig mat, men var helt ute av seg da han nettopp hadde fått rede på jordskjelvet som slo ned i San Francisco med 7,1 på richter skala.

 

Søsteren hans bodde der, og han kom ikke igjennom på telefonen til henne.

Jeg fikk ikke fortalt han hvor merkelig kroppen min føltes, eller trettheten som syntes altoppslukende.

 

Jeg sov faktisk mer en 2 timer den natten.

Jeg sovnet på teppet hos Tom.

 

Dagene gikk, og jeg ble trøttere og trøttere.

Tilslutt, på en jobb… 8. nov. 1989, måtte jeg ringe byrået og be om å få gå fra jobben.

Klokken var 20 på kvelden ( vi kunne ofte jobbe til etter midnatt )

De lot meg gå.

Makeupartisten på jobben ga meg en røyk.. han visket til meg. “Legg deg, sett på god musikk, og røyk denne”

 

Jeg trasket trøtt ut av studioet, banet meg vei gjennom hundrevis av mennesker på metroen, og kom endelig hjem…

Jeg var så trøtt!!

Jeg savnet familien min inderlig, og bestemte meg for å dra hjem til Norge før jul.

Jeg la meg ned på sengen.. Satt på Enja, og fant frem røyken jeg hadde fått.

Jeg skjønte det var hasj… men det kunne vel ikke skade nå, det ville roe meg ned.

 

Jeg tok et trekk… to trekk.. men så hørte jeg en slik merkelig gong gong… Trodde kanskje de hadde en festival utenfor..

 

Så… så skjønte jeg at det var hjertet mitt som var gong gongen…

Det slo fortere og fortere.

og så høyt…og så utrolig høyt….

Jeg må spise tenkte jeg… Om jeg ikke spiser, så dør jeg…

 

Merkelig at man skal begynne å plutselig tenke klart når livet står på spill…

 

Jeg klarte ikke å gå, så jeg krabbet ut på kjøkkenet og rev i skapdørene.. en pakke med riskaker datt ned, og jeg stappet en i munnen.. den satt seg fast… jeg fikk ikke puste.. jeg kunne ikke gå..

 

Jeg dro meg inn på badet å fikk tak i vann fra toalettskåla… fikk svelget..

Jeg hørte ingenting, bare hjertet mitt som raste og gjorde opprør…

 

Jeg dro meg ut på verandaen…. jeg så utover lysene i Tokyo, og tenkte..

Jeg kan ikke dø nå.. jeg ba mormor om hjelp.. hun var død for lenge siden, men trøstet når jeg trang henne… Tårene strømmet nedover kinnene.

Jeg var… livredd..

 

Som skjebnen ville ha det.. kom også Nikky tidlig hjem denne kvelden, hun løp ut på verandaen og hjalp meg inn.

Hun forsto hva som hadde skjedd, hun hadde jo sett alle de tablettene jeg brukte, og observert mine spisevaner.

 

Hun ringte byrået, og forventet en ambulanse.

 

Mens vi ventet prøvde hun å få vann i meg ved hjelp av en svamp… Jeg husker så godt ordene hennes..

“hang inn there Jo!” “Hang inn there” “Hold on to life Jo” !!!

 

Ambulansen kom ikke…

Eieren av byrået kom.

De kunne ikke ringe ambulanse, jeg var for profilert. Ryktet til byrået kunne bli ødelagt..

Ryktet betyr mye i Japan..

 

De to dro meg ut til heisen… jeg husker jeg skrapte neglene til blods på heisveggen for å beholde bevisstheten..

Utenfor sto jaguaren hans, og jeg husker jeg tenke… ja ja, så dør jeg iallfall i en jaguar..

Diva til siste slutt 🙂

 

Jeg våknet på et kaldt bord, sterkt lys…

Jeg var på et sykehus, og de hadde nettopp fått hjertet mitt igang igjen…

 

Jeg ble kjørt opp på et rom, og fikk ledninger både her og der…. senere fikk jeg vite at de pumpet meg full av næringsstoffer.

 

Jeg våknet noen timer senere… rundt sengen min sto sjefer og undersjefer fra byrået mitt… alle snakket i munn på hverandre og var sinte.

Hva ville de..

Jo…

Hvordan hadde dette skjedd???????

 

Hva??

 

De ville jeg skulle ta disse tablettene, de visste hva tablettene var… de så jeg gikk ned over 10 kilo.. de booket meg for jobber så tett at jeg knapt fikk tid til å sove..

 

Men… de hadde funnet røyken jeg fikk av makeup artisten, og de skylte alt på det.

Mente det ikke bare var hasj, men at det var mange andre stoffer i den også.

Narkotika er strengt forbudt i Japan, du kan lett komme i fengsel for det… Og kommer du i fengsel i Japan, må du betale for det… bokstavlig talt..

 

Makeupartisten slapp fengsel, de ville dysse alt ned… men han fikk aldri en jobb innen moteindustrien igjen..

Føler for han…

Han prøvde bare å være snill…

 

Mens alle disse sinte Japanske ansiktene hoverte over meg, så jeg plutselig Nikky!

Jeg klare å si navnet hennes, hun kom, holdt rund meg… de sinte stemmene fadet ut….

Jeg sovnet.

 

Da jeg våknet igjen satt Nikky på en stol inntil sengen min og sov.

En sykesøster ristet i meg.

 

Hun snakket litt engelsk, og forklarte meg at jeg skulle være innlagt i en dag til, men så var det ut

Jeg måtte jeg gjennomføre de 10 største jobbene mine før jeg fikk lov til å dra hjem..

 

Jeg tenkte.

Det er ikke mulig… Jeg kan ikke jobbe nå…!!!!!!!!

 

Men hun forsikret meg om at både en representant fra byrået samt en sjåfør var til min disposisjon når jeg skulle jobbe.

 

Jeg var i sjokk!! Men ba om en telefon.

 

Jeg ringte søsteren min i Norge.

Det var tidelig søndagmorgen Norsk tid, men Kari våknet fort når hun hørte hva jeg hadde å si.

Hun skulle begynne som butikksjef neste dag, men kom seg på et fly til Tokyo fortere en nesten mulig.

 

Vi er veldig nær hverandre..

 

Neste dag ble jeg kjørt til leiligheten min.

Jeg så da at det ikke var langt fra sykehuset… jeg var så redd…

jeg var så livredd!!

 

Nikky sov med meg den natten.. holdt meg..

Neste morgen dro Nikky tidlig på jobb, og jeg var alene.

Jeg skulle bli hentet av sjåføren om to timer.

 

Jeg satt meg ned for å spise frokost.. og så… maten satt seg fast i halsen… jeg fikk ikke puste…

 

Jeg famlet etter noe å drikke, og rotet meg ned på gaten for å finne sykehuset.

 

Der gikk jeg.. midt i Tokyo’s beste strøk…på sokkelesten, håret til alle kanter, hev etter pusten.. og gråt..

 

Jeg fant sykehuset, og de ga meg valium.. de sa jeg opplevde et panikkanfall….

 

Det har i ettertid preget meg hver dag… valium…. og angst…..

 

Det må jo også nevnes at Kari ble hentet på Narita flyplass i Tokyo, av en sjåfør med hvite hansker..

Han sto med et bilde av meg.. Men trang jo ikke å lure på hvem min søster er… Vi ligner 🙂

 

Og etter 10 dager av et rent mareritt, kunne Kari og jeg sette oss på flyet..

 

Vi dro hjem

 

 

 

 

 

 

Diva søker jobb :)

 

I 2005 skilte jeg meg og flyttet hjem til mitt kjære Norge…

 

Jippi… herlig, endelig tok jeg skrittet og brøt løs fra det som hadde vært livet mitt siden 1985.

 

Men… Ola la.. hva gjør jeg??? Hva skal jeg jobbe med?

Egentlig var jeg jo nå pensjonist:)

 

CV’n min… diva … diva og atter diva..:)

 

Neida, modellyrket er ingen lek.

 

De som overlever i så mange år som meg må ha baller:)!!!

Dvs. Du er ditt eget firma.. du må tåle kritikk 24/7.. du må utmerke deg for å stadig få jobber… for å være etterspurt i år etter år..

Det kreves dedikasjon, arbeidsetikk og ståpå vilje.

Du må kunne håndtere det å ikke vite hvilke kontinent du skal være på neste dag.

Du må lære deg å takle forskjellige kollegaer… ukentlig…. daglig..

 

Samtidig redigerte jeg en del videoproduksjoner, gikk et år på college mellom arbeidsslaga og kjørte limousin et par uker… men det er en helt annen historie..

 

Jobbet også mer og mer med narkomane og hjemløs ungdom..

Jeg brukte av egne midler for å få dem legehjelp.. mat… et hjem.. visdom om livet.. kjærlighet..

 

Så.. som du skjønner… ikke en A4 CV…

 

Jeg prøvde først en herlig lokalbedrift i Skien.

Der tok jeg imot forespørsler på Crecskolån..

Det var grusomt.. ikke bedriften (skjønne mennesker.. men jobben for meg i seg selv).

Jeg dro på 80 tallet fra et land uten særlig forskjell på rik og fattig.. Vi hadde omtrent Europas eldste bilpark og janteloven sto steinhardt.

 

Og på denne jobben fikk jeg inn søknader fra enslige mødre som måtte låne for å gå til tannlegen…

Lån for å kunne leie en flyttebil..

Lån for å kjøpe mat…

 

Hvor var jeg?? ….Hmmm, jo i Norge ala 2005..

 

Jeg svimet faktisk av på kontoret, men det skylles noe helt annet som jeg kommer tilbake til… (Japan, press, mafia osv.)

 

Så!, leser jeg at de trenger nye værdamer i TV 2.

Herlig tenkte jeg.

Det er jo foran et kamera jeg føler meg trygg og hjemme..

 

Jeg søkte uten særlig store forhåpninger..(for deg som har lest innlegget mitt, Et lite redd menneske, så skjønner du hvorfor)

Men jeg kom gjennom nåløyet til 1. intervju… 2. intervju osv.

Og tilslutt var vi bare 8 jenter igjen.

 

Broren min bodde i Oslo, og jeg sto hjemme hos han og øvet desperat på Norges fylker.. sør for stat.. nord for stat osv.

Broren min klødde seg i hodet, men jeg var kjempegira.

Så kom dette at jeg hadde søkt jobben på nasjonalt tv også, på Puls.

 

Ikke verst tenke jeg, tenk å komme på TV når du søker på en jobb (og da trodde jeg jo egentlig jeg fikk jobben) 🙂

 

Sjefen for God Morgen Norge var ikke der dagen jeg gikk inn for mitt siste intervju, så hun ringte meg å spurte om jeg ikke kunne komme innom TV2 lokalene å snakke med henne neste dag.

 

Neste dag var nesa rød, og forkjølelse i full frem mars.

Men jeg dro da ned..

Så spurte hun meg om jeg bare søkte på denne jobben for å få meg et ben innenfor kjendisnorge??

OG JEG SA JA!!!!!!!!

Fred og dager, at det går an!!

Selvsabotarsje på høyeste nivå tenkte jeg når orda datt ut av munnen min som om jeg skulle utfordre skjebnen til siste slutt!!!!

Jeg var/er jo vill etter vær, sitter med yr, storm og pent.no dagen lang.

Elsker vær…

Ja, det var jo en av grunnende til at jeg flyttet fra California… Det er jo ikke vær der.. det nærmeste du kommer naturkreftene der er jordskjelv.

 

Husker de meldte en storm på værkanalen i LA da jeg først kom dit.

Og jeg var bare… yeah!!!!!… så var det liksom bare et slags yr som sveivet rundt i lufta…..

 

Men… allikevel… hvem kan skryte på seg å komme på TV når man søker på en jobb:)

(se det positive i alt) 🙂

 

Og artig er det at gården jeg bor på nå, heter “Vorhaug”.. “Værhaug” på godt norsk:)… Og gjett om det er vær i høyden her…

 

Vi kan like gjerne ha 4 årstider på en dag..

 

Elsker det:)



 

Diva i Hollywood’s stjernegalla !!

 

 

Navnet mitt var Jo Gash…. det var ikke farlig da.. med det navnet..

Jorunn Haugen var en jente fra Skien.

 

Jo Gash strålte på scenen med alle Hollywoods celebriteter samt millioner av tv seere.

 

De gangene jeg kunne spille en rolle.. være Jo.. da var jeg selvsikker og sterk.

 

Jeg fikk navnet Jo da jeg begynte å jobbe internasjonalt.

Jeg var 19 år, og nettopp ferdig på vgs i Skien.

Jeg hadde veldig langt hår som jeg gjømte meg bak, fuksia sminke, skulderputer som kunne utkonkurrere en amerikans fotballspiller, Og skyhøye heler.

 

Da jeg kom inn på byrået i Paris for første gang, så lurte de på om jeg likte tv serien Dallas.

“Ja”, sa jeg som sant var.

Da lo de, sa en hel masse seg imellom på fransk…. Også kom det.. (Prøver å skrive hvordan de hørtes ut på sin fransk/engelsk)

“Yuroooon, me e. Vaut kein of meme is sat”???

“Sat hair.. Ola la.. your clotes, no no.. Your makeup, no no”!!

“Yu must cut hair, no makeup, no healsee, and your namee from nowee is Jo”!!! “Se tot, by by”

 

Så slik ble jeg Jo, ikke lenger Jorunn fra Skien..

Etternavnet “Gash” fikk jeg da jeg giftet meg.

 

11 år senere sto jeg altså på senen i det berømte Shrine Auditorium i Los Angeles.

Jeg hadde øvet i 5 dager med celebriteter som skulle presentere en award.

Jeg så hvor nervøse mange av dem var, dette var Oscar utdelingen.

Hollywoods største begivenhet.

Dette var kvelden de fikk validert sin status i filmbyen.

Dette var kvelden da karrierer var lagt.. eller ødelagt.

 

Jeg måtte følge dem ut på senen under øvigsdagene. Vise dem hvor de skulle stå…roe dem ned.

 

Jeg har en egen evne til å gjøre mennesker avslappet, og det ble snart lagt merke til blandt Hollywoos A list.

De kom til meg for en prat, en liten massasje og forsikringer om at de så strålende ut… Noe jeg ikke kunne si ja til på øvigsdagene, siden de fleste nettopp hadde tatt syrebehandlig, botox osv.

Det for å stråle på Oscarkvelden. Plenty av gule og blå fjes ja:)

 

Under utdelingen hadde jeg mange oppgaver. Jeg var på scenen under nesten hele showet, og jeg var Jo.

Min lille maske.

 

Jeg var en av dem som hadde det mest travelt. Allikevel fikk jeg trøstet, gitt ut valium og stille akseptert alle blåmerkene som ble meg tildelt av nervøse skuespillere som holdt meg for hardt i armen under utdelingen.

 

Men ikke alle var like skjelvende i knærne.

Jeg opplevde flere ganger å bli sjekket opp av selvsikre mannfolk. Noen ganger på scenen midt under sendingen… Jeg måtte bare huske.. Jo Gash… Jo Gash… Jo Gash.

Dette med Gash, og påminnelse om at jeg var gift, var veldig greit da Mel Gibson skrudde på sjarmen:)

 

Jeg kaller meg selv en Diva… noe jeg er… med bena godt plantet i treskoa mine.

Og under disse utdelingene kunne jeg oppservere dem som gikk meg en høy gang.

 

Det er selvfølgelig en hel haug av folk som jobber backstage, og deler av jobben går ut på å tilfredstille stjernernes ønsker.

Som f.eks.

En sangdiva fikk lagt opp kabler så hun fikk TV på omkledningsværelset sitt

Da måtte selvfølgelig alle de andre divaene også ha det, og teknikkerene fløy så svetten haglet.

Jack Nicholsen måtte bestandig ha et rom med TV, for Oscarutdelingene var bestandig på lørdager, og kjæreste Jack kunne ikke misse en fotballkamp, og snek seg ut stadig vekk under showet.

 

Jeg snakket i 2 sek. med overnevnte… Og det gikk litt slik som dette..

Jeg sto på utsiden og tok meg en røyk, en limosin kom kjørende opp, og ut hastet selveste Mr. Nicolsen.

Han løp opp til meg og sa “were is the shitter” Jeg pekte ut veien til toalettet og borte var han.

Hmmm tenkte jeg, en fantastisk samtale med et talent jeg virkelig beundrer..:)!!

 

Jeg ble spurt tilbake for å jobbe på Oscarutdelingen mange ganger, det ble en del Emmyutdelinger på meg også..

TV’s versjon av Filmens Oscar.

 

Jeg opplevde å få så mye fokus, at enkelte stjerner klaget til Awardkomiten.

De ville tone meg litt ned.

Nickole Kidman f.eks. ble sur da hun syntes kjolen min overgikk hennes på scenen…:)

 

Jo Gash… Jo Gash…

Min lille maske…

 

Når jeg sitter nå…

På en bondegård nord for Dovrefjell, er alt dette så vanskelig å fatte…

 

Nå er jeg igjen Jorunn Haugen… Og jeg tenker..

 

Så heldig jeg er… 🙂

 



En Diva’s tøffe hverdag :)

 

For bare 2 år siden oppførte huden min seg nydelig.. jeg var 42 år, og anså meg selv som heldig.

Ren og myk hud, ingen rynker å snakke om… jeg takket min mor og far for gode gener…

 

Så begynte det… Eller det vil si… det krasjet ned som lyn fra klar himmel..

Jeg fikk knusktørr hud under øynene

 

 Panikk!!!!

 

Jeg så jo ut som jeg var minst 80 år rundt øyepartiet.

Forfengelighet og desperasjon kjempet seriøse boksekamper i hodet mitt, og resultatet ble aldri i min favør.

Mareritt ala fritt vilt!!!

 

Jeg gikk ikke ut.

Jeg gjemte meg bak lukkede gardiner og ønsket meg burka med maske…

Total krise og frem med pc?n

 

Så begynte søket etter den perfekte kremen!

 

En herlig kvinne på en beauty salong i Oppdal “Anette’s” foreslo nyre rens, deretter lever rens… signe henne..

Men omega må også til, bioasidofilus…vann..atter vann og ro… masse ro.

Jeg tilførte også B kompleks og magnesium.

 

Fordelen med knusktørr hud og tørrhets rynker resulterte i en flott kunnskap om BRA fuktighets kremer.

www.intraceuticals.com, rejuvenate serien er fantastisk. Du kan også ta salong behandlinger hvor oksygen tilføres huden og du ser nydelig ut!!!

 

Nu Skin har også kommet ut med en serie kalt Age Loc. www.nuskin.com/content/nuskin/no_NO/products/nuskin/ageloc.html hvor jeg synes dagkremen og future serum er et must. Videre fikk jeg høre om www.ischiabeauty.com For dere som bor i Skien/Porsgrunn selges den på Klinikk Roma.

 

Men.. Og det er et stort men…. Nemlig økonomi 🙂

 

Det som er rimelig og fungerer bra for tørr hud er Biotherm  , da spesielt Aquasource SuperSerum med Aquasource Biosensitive rich dagkrem. Dette er så noenlunde rimelig, og fungerer som balsam. Samt www.utroligsalven.no

Jeg sverger også til et råd jeg fikk fra en god venninne, Bente Ness.

Og det var rett og slett å bruke oliven olje.. ekstra virgin :)… Fantastisk! Og ikke minst billig!!

 

Skal prøve Ole Henriksen snart, gleder meg til å rapportere resultatet.

( som dere skjønner har det gått litt sport i dette for meg, synes det masse spennende på markedet )

 

Når det er sagt, så er det alltid lurt for dere over 30 – 35 å begynne med age relaterte kremer.

Da er de medisinske absolutt å foretrekke.

 

Om du bruker en A vitamin krem daglig er mye gjort.

Du kan gjennom en hudspesialist, få kjøpt denne reseptbelagte kremen. I Skiensområdet vil jeg anbefale Klinikk Helene

I Trøndelag, Klinikk Stokkan.

 

Hos slike som dem får du også kjøpt hudpleie serien til Obagi http://www.klinikkstokkan.no/kosmetiskbehandling/hudprogram.html?gclid=CL6bmr-N16kCFQQYzQodbHg8Og

og f. eks. Restylane kremer som også inneholder retin A.

Hos Helene kan du også få kjøpt et herlig hudprogram fra www.skintech.no

 

Så her sitter jeg da.. fremdeles litt tørr i huden… Jeg kan ikke ennå bruke retin A kremer.

Men til deg som ikke har en oversensitiv hud…. hiv deg på

Du vil elske det.

 

For deg som er som meg..

Som har en sensitiv og sart hud, prøv disse..

Intracuticals, ischiaeauty, urtrolig salven, biotherm eller oliven olje!

 

Du kan bruke pengene dine på hva du vil.. men dette fungerer… dette er bra!!

 

Når det er sagt, så er ordtaket  “skjønnhet kommer innenfra”  ikke bare noe man sier.

 

Blodsirkulasjon fra mosjon og frisk luft skaper sunn hud. Vann renser ut avfallsstoffer. Rene matprodukter skaper harmoni i kroppen.

Noen må prøve seg litt frem i matveien.

I våre dager. Med så mange tilsetnings stoffer i maten, samt lettvint mat fra mikron. Ja, det skaper etterhvert mat intoleranse for mange.

Med feil mat fungerer ikke kroppen som den skal. Huden ser gusten ut, energien er lav.. og maven oppblåst.

 

Jeg tok nettopp en håranalyse på Colon klinikken i Trondheim, og fikk nøye oversikt om de matvarene som skaper ubalanse for meg.

 

Men det viktigste for en flott hud.. det viktigste for din helse…

Det er å Le.. Gledes… Frydes..

Jeg ser på mennesker som aksepterer seg selv fullt ut..

De stråler…

 

Og dette skal vi få til i sammen…

 

Stråle.. Elske.. Leve…

Litt Snurt

I går sto jeg stolt og forventningsfull i butikken, og kjøpte et blad med meg på forsiden..

La bladet på disken, og ventet å få høre.. ” fred og dager, er ikke dette deg da???”

Jeg skulle beskjedent si… “Jo.. det er nok det”

Skulle vente på noen komplimenter, og damen bak disken skulle løfte selvfølelsen min noen hakk..

Men ekspeditrisen sa ingenting hun…

Så lutrygget la jeg bladet  nederst i handleposen og ruslet ut til bilen igjen….

Men der satt Luna (hunden min)

Hun rundtsleiket meg og logret vildt med halen ..

Så..

Dagen ble ikke så værst alikevel den 🙂

Jeg burde vite bedre…..

 

I dagens samfunn er hvordan vi ser ut blitt for mange et statussymbol !

Du skal iallfall ikke være for tykk!!

Jeg er i aller høyeste grad slave til dette selv, men synes egentlig at de med litt fylde er vakrere.

Anne Kat Hærland f. Eks. Var i mine øyne mer sexy før hun slanket seg. Og hva hun gjorde med ansiktet sitt vet jeg ikke, men pent er det ikke.. bare rart.

Selvfølgelig mener jeg at man skal ivareta kroppen sin. Fettet som legger  seg rundt maven er usunt, og det er viktig å få i seg Bamas berømte 5 om dagen. En 20 minutters gå tur daglig er heller ikke å forakte.

Men derifra til å trene desperat,.. spise minimalt.. ikke unne seg kos… som en is i sommervarmen kanskje.. ja, det blir manisk.

Dette sier jeg.. 44 år, 175 cm høy som får panikk om jeg ikke passer inn i en størrelse 28.. Det sitter så hardt dette med kroppsfiksering. Jeg kan gjerne skylde på at over 30 år som modell har gjort meg slik… men jeg burde vite bedre.

Når jeg ser bilder av meg selv, så tenker jeg … skitt.. så tynn jeg ser ut.. Når jeg ser bilder av fyldigere kvinner.. så tenker jeg.. hun er vakker..

Jeg er i konflikt med meg selv.. Jeg er av natur.. lat..

Jeg er ikke særlig flink på kjøkkenet, og noen brødskiver går bra som middag..

Jeg prøver å svinge meg oppover i skoger og fjell.. men puster og peser og kroppen streiker..

Situps…. ola la, om jeg bare kunne få til en…

Støtte medlem på treningssentere… joda, det har jeg vært mange ganger…

Nå er det tom slik at naboen kommer innom iblant for å mosjonere hunden min….

Noen der oppe har vært veldig snill mot meg… selv om jeg var lubben som barn (i godt stand som mormor sa) så legger jeg ikke noe særlig på meg….

Men fornøyd.. neida, det er ikke jeg. For som jeg tenker.. La jeg på meg, så ville jo egoet mitt sprunget i skog og mark og lært seg kokkekunsten, ikke vært glad i øl, sjokolade, potetgull og kanskje lært å gjøre situps….

Eller ikke…… Kanskje jeg hadde vært en av disse kvinnene jeg beundrer.. fyldig og flott… kvinnelig og feminin..

 

Jeg skriver litt til meg selv på morningen… har alltid gjort det… og visa er den samme.

Nå skal jeg leve sundt begynner jeg. Har jo mye kunnskap, kurser og skoler om kosthold og ernæring… Søsteren min er ekspert å regne på vitaminer og mineraler…. og DER gjør jeg noe… tror jeg er som Samantha i “Sex And the City 2”. Jeg tar så mange vitaminer og mineraler at jeg lurer kroppen min til å tro at den er 25 🙂

Men tilbake til mine morgen løfter til meg selv:

I morgen skal jeg slutte å spise godterier, i morgen skal jeg få opp pompa i minst 30 min.

I morgen skal jeg ta situps og kansje begynne på yoga…

Men det rare er at er det noe jeg kan….. Teoretisk…. så er det en sunn livsstil.. og jeg kommer til å legge ut herlige oppskrifter til dere som virkelig har viljestyrken til å gjøre noe med det.

I 3 år har jeg drevet en bedrift hvor jeg slanket kvinner, og lærte dem om et sundt kosthold..

Visste dere f.eks hvor bra det er å bruke gurkemeie i maten??

 

Nå roter jeg meg litt bort i fra poenget mitt, og for deg som har lest så langt, så er det kansje ikke så krystallklart hva jeg vil frem til..

 

Fra dypet av mitt hjerte..

 

Du er unik… Du er vakker.. Du behøver ikke å kjøpe deg inn i dagens idialer…

 

Jeg har kommet langt på den veien…. selv om cellulittene har kommet, og maven henger over str. 28, så er det greit…

Det herlig er at jeg virkelig mener det… Føler det..

 

Da jeg drev min slanke bedrift , så synes jeg alle som kom til meg var vakre…. jeg så opp til alle og beundret dem for at de viste meg alt det de så som skavanker… og det med et smil.

Modige, sterke, herlige kvinner..

Men om du er mann eller kvinne… tykk eller tynn… sunn eller usunn…

Det beste du kan gjøre for deg selv er å Elske deg selv… Være deg selv…

Nyte livet og stråle..

 

Jeg har begynt å mestre denne kunsten…

Jeg skal ikke kaste bort mer av min tid her på jorden til å bekjymre meg over kiloene…

Ha ha.

Det er det jeg ønsker for deg og for meg.

Prøv med meg.. Jeg har mine lysglimt i blandt.. Og det er så utrolig godt.

 

Carpe Diem

 

 

Nøkkelknippe

Normal
0

ET LITE, REDD MENNESKE?

 Av Jorunn Haugen

 

Vi har så mange følelser vi mennesker…

Inne i oss.

Glede, sorg, frykt, sjalusi, usikkerhet, forventning, styrke, matthet, sinne, empati.

Vi elsker, vi hater.

Det er så mange tanker inne i oss mennesker.

Hvorfor lever så mange for i går? Hvorfor lever så mange for i morgen?

Hvorfor lever jeg for det som var, eller det som kan bli?

Hvorfor lever jeg ikke for i dag? For nuet, nå?

 

Jeg er redd.

Jeg er et lite, redd menneske som ikke kan se verden i øynene slik som den er.

Jeg er et lite, redd menneske som hadde det mye bedre før.

Som vil få det mye bedre i morgen.

Jeg er et lite, redd menneske som er redd for å dø, så redd for å dø at jeg ikke tør å leve.

 

Tør du å leve?

Tør du å være deg selv?

Tør du å ta i mot kjærlighet? Glede, varme, lykke? Tør du?

Tør du å vise verden alle dine skavanker og feil?

Tenker du sjelden på dine fortrinn, din styrke?

 

Ser du på andre som vellykket, glade, vakre?

Tenker du med misunnelse på dem som har flere midler en deg?

Tror du at gresset er grønnere på den andre siden?

 

Jeg har opplevd et spektrum av ytterpunkter.

Jeg har fått betalt, fått betalt mye på grunn av mitt utseende.

Jeg har vært rik. Rik på penger, beundring, opplevelser, reiser.

Var jeg lykkelig?

Nei… Jeg var redd… redd for å dø.

Jeg har vært fattig. Ingen penger, ingen beundring, opplevelser, reiser.

Var jeg lykkelig?

Nei… Jeg var redd… redd for å dø.

Jeg har vært sunn. Jeg har trent, gått lange turer, spist riktig mat, sovet god kvalitetssøvn, uten stress, uten mas.

Var jeg lykkelig?

Nei… Jeg var redd… redd for å dø.

Jeg har vært usunn. Jeg har røyket førti sigaretter om dagen, drukket alkohol, tatt piller, røykt dop. Sittet stille i ukevis.. Ikke leet en finger, ikke sovet.

Var jeg lykkelig?

Nei… Jeg var redd… redd for å dø.

Jeg har blitt elsket. Jeg har elsket tilbake.

Var jeg lykkelig?

Nei… Jeg var redd… redd for å dø.

 

Men, glimtvis, noen ganger… I øyeblikk…

Da ser jeg verden uten filter… Da ser jeg lykke, føler lykke.

Jeg ler, jeg smiler. Kroppen fylles av energi. Jeg misunner ingen, og er bare glad for de som har finere bil en meg, glad for dem som kan reise til varmere strøk om de vil, glad for dem som er unge og vakre. Jeg kjenner energien fra trærne rundt meg, jeg oppsøker dype skoger og suger til meg urkraften…

 

Men så… så husker jeg angsten, så husker jeg frykt, død…

Jeg kryper ut av skogen, passerer et par joggere som strutter av livskraft i dyrt treningstøy. Så fint de må ha det…

 

Så liten jeg er… så redd… redd for livet..

 

Angst. Noe jeg har.

Min frykt for å leve, å nyte, elske… Hvordan kan noen elske meg?

 

Jeg kan love deg, at om du så meg på gaten ville du aldri tro jeg var redd. Du ville sett en kvinne som ser selvsikker ut. Fine klær, høye sko, langt skinnende hår. Du ville tenkt at ?hun har alt?. Du ville sett skjoldet mitt!

Ser jeg ditt?

Om vi kjente hverandre og jeg snakket til deg, ville jeg hatt en latter på lur, komplimentert deg, klemt deg. Du ville aldri visst at jeg var redd deg. Du ville ha ønsket at du var meg.

Du ville ha ønsket at du var dette lille, redde mennesket… dette mennesket som er redd for å leve… som er redd for å dø!

 

Tenk, min venn,- tenk før du ønsker, tenk før du misunner, tenk før du dømmer…

Lev… Lev for deg selv, lev uten filter!

Elsk… Elsk deg selv, elsk livet!

Le… Le rungende ut i verden!

Se på solnedgangen, se på snøen som faller, se på regnbuen, se på trærne som står der med livskraft og gir deg ly. Se på fjellene som er våre store kjemper, de som minner oss om tid.

Plukk blomster, sett dem på bordet ditt og nyt livet… Smil, elsk, strål!

 

For ikke så lenge siden. I en av de mørkeste periodene i mitt liv, bearbeidet det seg en tanke hos meg. Den kom fra dypet i min underbevissthet og smøg seg sakte inn i bevisstheten min, lik en reddende engel.

Tanken sa, ?So what??

Ja… hva så?

Hva om jeg ikke levde opp til andres forventninger?

Hva om jeg skulle dø nå?

Hva om jeg ikke ble elsket?

Hva om jeg dummet meg ut offentlig?

 

Hva så?

 

Jeg har opplevd så mange skuffelser, sorger og gleder.

Jeg er ennå her.

Jeg puster. Jeg elsker. Jeg lever. Jeg har min plass i altet.

Jeg er meg.

 

Hvem vil ha et perfekt menneske?

Hvem synes ikke det er avslappende at andre viser litt svakhet?

Hvem liker ikke ærlighet?

Hvem føler seg trygg mens du legger på deg masker og filtre?

 

Jeg tror livet etter døden er vakkert.

Jeg tror vi alle egentlig vet det innerst inne.

Sjelen får komme hjem når kroppen vår dør.

Sjelen får oppleve det vi strever etter på jorden når den kommer tilbake til lyset.

 

Jeg fant min nøkkel. Min nøkkel til å kunne omfavne livet her å nå.

Jeg fant min nøkkel til min frihet.

Jeg er ikke lenger et lite, redd menneske.

Jeg er ikke lenger redd for å leve.

Jeg er ikke lenger redd for å dø.

 

Det tok meg 43 år.

Kanskje finner du din nøkkel mye tidligere.

Kanskje mye senere i livet.

 

Jeg stråler nå, elsker.

Alderen har kommet snikende, satt sine spor.

Jeg ønsker den velkommen.

De fine klærne kommer bare frem en gang i blant, sminken er glemt. Masken er gjemt.

Jeg har lagt alle filtrene til side. Jeg er meg. På godt og på vondt.

Det føles vakkert.

Det føles befriende. Jeg kan leve nå. Jeg fant urkvinnen i meg selv. Jeg vet jeg er unik. Jeg vet vi alle er unike.

Jeg ser nå.

Jeg er ikke redd lenger.

Jeg lever for i dag.

Jeg ønsker for alle å leve uten filter.

Jeg ønsker for alle å kunne akseptere seg selv, på godt og på vondt.

 

Jeg ønsker alle dagen i dag!

 

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg 😉

 Livet har så mye å by på!

Fra å være modell i  bla. Hollywood, Paris, Tokyo og Milano til nå å være bonde på Oppdal.

Jeg har sett døden i hvitøyet i Tokyo.

Jeg har giftet meg i Las Vegas.

Jeg har blitt påkjørt i dusjen i Malibu

Jeg har hjulpet hjemløse på Venice Beach.

Jeg har vært/er modell gjennom 31 år og reist verden rundt mange ganger.

Jeg elsker livet

Jeg elsker kjærligheten, og jeg har funnet kjærligheten.

 

Jeg skal lære deg å elske livet

-Carpe Diem-