Da jeg døde i Tokyo

Denne måneden er jeg gjesteblogger for https://www.the4ofus.co.uk/ I dag skriver jeg om en hendelse fra Tokyo som til dags dato preger meg https://www.the4ofus.co.uk/blog/2019/2/19/my-tokyo-modelling-nightmare-by-jorunn-haugen

Jeg har også, som dere ser skrevet historien på Norsk.

Jeg vil anbefale å besøke https://www.the4ofus.co.uk/ da de har mange fine og nyttige innlegg

Jeg var populær i Japan.

Jeg var ikke for høy, og jeg var mørk.. Ja for det er jeg egentlig.. helt mørk.

Bare begynte å jukse litt da jeg hørte at “blonds have more fun”

I Japan elsket de å sminke meg opp til jeg lignet dem..

rart i grunn..

Utenlandske modeller kommer dit på en kontrakt. Da er det forutbestemt hvor lenge du skal være. Jeg pleide å skrive under for 3 måneder omgangen.

Det var bare et problem med meg i Japan..

Jeg var en str. 28…

Jeg var utrolig etterspurt, men mistet en del av jobbene pga. mitt enorme omfang.

Byrået kom til meg en dag og lurte på om jeg ikke kunne oppsøke en lege for “problemet” mitt. Han var russisk, og også lege til den Norske ambassaden.

Når du er ung, og bor i blant mennesker som ikke ser ut som deg. Så får du en trygghetsfølelse når du møter et autoritært eldre menneske som ligner på dem du er vandt med hjemme.

Denne legen ga meg noen tabletter i en anonym boks.

Han ba meg ta 3 om dagen, og kunne forsikre meg om at de overhodet ikke var farlig!!

Farlig skjønte jeg at de var etter bare 1. tablett. Jeg fikk kjempe energi, skravlet som en foss og var overlykkelig. Senere… den første dagen med tablettene, så merket jeg også at jeg ikke ble sulten.

Kiloene raste av og jobbene sto i kø, store jobber.

Jeg jobbet nærmest døgnet rundt.. reiste fra nord til sør i landet.. og til steder som Bali og Saipan..

Egen leilighet fikk jeg også.

Normalt i Japan må du dele med minst en til, for plassmangelen er stor i Tokyo.

Det bor 12 millioner mennesker på et lite område, og det føles som om du bor i en maurtue. F.eks. er det vanlig å finne fullt brukbare vaskemaskiner e.l. på fortauet. Det er ingen som har lagringsplass.

Og der bodde jeg, midt i Roppongi, et dyrt og sentralt strøk i Tokyo.

Leiligheten var nydelig… i 7.etg. med vegg til vegg vinduer på 2 av veggene i soverommet.

Litt skummelt var det når et jordskjelv bestemte seg for å slå til i Tokyo, men jeg begynte å bli vandt til dette også.

Var sjeldent hjemme der, nesten bare for å pakke til neste reise.

Og matrutinene ble som følger..

Frokost: frokostblanding og en liter kaffe.. samt en pakke røyk.. (ble så røyksugen av disse tablettene)

Det ble sikkert 80 stk. i løpet av en dag.

På settet hadde jeg assistenter som sto klare med askebeger 🙂

Middag: tyggegummi…. that’s it.. Eller dvs. Jeg fikk nok i meg 4 – 5 liter kaffe i løpet av mine 16-20 timers arbeidsdager.

Jeg var 22 år, 176 høy, brukte str. 25 i jeans..

Var Japan’s mest brukte modell.

Jeg måtte ta mer og mer av tablettene for å få samme virkning av dem som til å begynne med.

Og min kjære trygge doktor startet å ta seg godt betalt for dem..

Jeg var også hinsides det å skjønne at det jeg gjorde var riv ruskende galt.

De voksne på byrået som skulle ta vare på meg, tenkte vel heller mer på pengene jeg tjente for dem.

(Eieren av modellbyrået mitt i Paris, kjøpte seg et beach house i Saint Tropez bare på kommisjonen hun fikk fra meg)

Og for meg… Ja, det var godt og endelig være tynn.. Jeg hadde alltid strevet med vekta.. Kom aldri inn i min eldre søsters bukser.. Rund var jeg 🙂

Jeg hadde prøvd noe lignende i Paris, fikk noe av en crazy modell fra New York etter å ha blitt truet på livet i Nice….. Men… det er en annen historie 🙂

Månedene gikk, og jeg utvidet kontrakten min.. Nå hadde jeg vært sammenhengende i Japan i 8 måneder.

En dag ringte byrået meg, og spurte om jeg ikke kunne ta inn en modell i leiligheten min. Alle de andre leilighetene var fulle og jeg hadde jo et ledig soverom.

Hun het Nikky Travis, og kom fra Australia.

Nikky kommer jeg til å huske så lenge jeg lever. ( har prøvet å finne henne i senere tid, men hun kan jo ha giftet seg og skiftet navn..)

Så Nikky flyttet inn, like før min 23 års bursdag 18. okt.

På min 23. års dag jobbet jeg med en kunde jeg var blitt veldig glad i, sør i Japan.

De hadde med gaver til meg.

Bla. Et maleri de hadde fått laget av meg….

Da jeg dro til flyplassen etter endt jobb, glemte jeg alle gavene.

Jeg er lei meg for det den dag i dag. Det å gi gaver er en japansk tradisjon, og slike personlige flotte gaver fra mennesker jeg virkelig bryr meg om……

Jeg var ør den dagen, rar i hele meg.. jeg var trøtt selv om jeg helt på med kaffe, og knasket gull tablettene mine.

Jeg hadde en gutt jeg datet litt slik forsiktig i Tokyo.

Han het Tom og var en skuespiller fra LA.

Han ville gjerne gjøre stas på meg på dagen min, så jeg dro dit etter endt dag.

Han hadde kjøpt en kanin til meg, laget nydelig mat, men var helt ute av seg da han nettopp hadde fått rede på jordskjelvet som slo ned i San Francisco med 7,1 på richter skala.

Søsteren hans bodde der, og han kom ikke igjennom på telefonen til henne.

Jeg fikk ikke fortalt han hvor merkelig kroppen min føltes, eller trettheten som syntes altoppslukende.

Jeg sov faktisk mer en 2 timer den natten.

Jeg sovnet på teppet hos Tom.

Dagene gikk, og jeg ble trøttere og trøttere.

Tilslutt, på en jobb… 8. nov. 1989, måtte jeg ringe byrået og be om å få gå fra jobben.

Klokken var 20 på kvelden ( vi kunne ofte jobbe til etter midnatt )

De lot meg gå.

Makeupartisten på jobben ga meg en røyk.. han visker til meg. “Legg deg, sett på god musikk, og røyk denne”

Jeg trasket trøtt ut av studioet, banet meg vei gjennom hundrevis av mennesker på metroen, og kom endelig hjem…

Jeg var så trøtt!!

Jeg savnet familien min inderlig, og bestemte meg for å dra hjem til Norge før jul.

Jeg la meg ned på sengen.. Satt på Enja, og fant frem røyken jeg hadde fått.

Jeg skjønte det var hasj… men det kunne vel ikke skade nå, det ville roe meg ned.

Jeg tok et trekk… to trekk.. men så hørte jeg en slik merkelig gong gong… Trodde kanskje de hadde en festival utenfor..

Så… så skjønte jeg at det var hjertet mitt som var gong gongen…

Det slo fortere og fortere.

og så høyt…og så utrolig høyt….

Jeg må spise tenkte jeg… Om jeg ikke spiser, så dør jeg…

Merkelig at man skal begynne å plutselig tenke klart når livet står på spill…

Jeg klarte ikke å gå, fikk ikke puste.. jeg kunne ikke gå..

Jeg dro meg inn på badet og fikk tak i vann fra toalettskåla… fikk ikke svelget..

Jeg hørte ingenting, bare hjertet mitt som raste og gjorde opprør…

Jeg dro meg ut på verandaen…. jeg så utover lysene i Tokyo, og tenkte..

Jeg kan ikke dø nå.. jeg ba mormor om hjelp.. hun var død for lenge siden, men trøstet når jeg trang henne… Tårene strømmet nedover kinnene.

Jeg var… livredd..

Som skjebnen ville ha det.. kom også Nikky tidlig hjem denne kvelden, hun løp ut på verandaen og hjalp meg inn.

Hun forsto hva som hadde skjedd, hun hadde jo sett alle de tablettene jeg brukte, og observert mine spisevaner.

Hun ringte byrået, og forventet en ambulanse.

Mens vi ventet prøvde hun å få vann i meg ved hjelp av en svamp… Jeg husker så godt ordene hennes..

“hang in there Jo!” “Hang in there” “Hold on to life Jo” !!!

Ambulansen kom ikke…

Eieren av byrået kom.

De kunne ikke ringe ambulanse, jeg var for profilert. Ryktet til byrået kunne bli ødelagt..

Ryktet betyr mye i Japan..

De to dro meg ut til heisen… jeg husker jeg skrapte neglene til blods på heisveggen for å beholde bevisstheten..

Utenfor sto jaguaren hans, og jeg husker jeg tenke… ja ja, så dør jeg iallfall i en jaguar..

Diva til siste slutt 🙂

Jeg våknet på et kaldt bord, sterkt lys…

Jeg var på et sykehus, og de hadde nettopp fått hjertet mitt igang igjen…

Jeg ble kjørt opp på et rom, og fikk ledninger både her og der…. senere fikk jeg vite at de pumpet meg full av næringsstoffer.

Jeg våknet noen timer senere… rundt sengen min sto sjefer og under sjefer fra byrået mitt… alle snakket i munn på hverandre og var sinte.

Hva ville de..

Jo…

Hvordan hadde dette skjedd???????

Hva??

De ville jeg skulle ta disse tablettene, de visste hva tablettene var… de så jeg gikk ned over 10 kilo.. de booket meg for jobber så tett at jeg knapt fikk tid til å sove..

Men… de hadde funnet røyken jeg fikk av makeup artisten, og de skylde alt på det.

Mente det ikke bare var hash, men at det var mange andre stoffer i den også.

Narkotika er strengt forbudt i Japan, du kan lett komme i fengsel for det… Og kommer du i fengsel i Japan, må du betale for det… bokstavelig talt..

Makeupartisten slapp fengsel, de ville dysse alt ned… men han fikk aldri en jobb innen moteindustrien igjen..

Føler for han…

Han prøvde bare å være snill…

Mens alle disse sinte Japanske ansiktene hoverte over meg, så jeg plutselig Nikky!

Jeg klare å si navnet hennes, hun kom, holdt rundt meg… de sinte stemmene fadet ut….

Jeg sovnet.

Da jeg våknet igjen satt Nikky på en stol inntil sengen min og sov.

En sykesøster ristet i meg.

Hun snakket litt engelsk, og forklarte meg at jeg skulle være innlagt i en dag til, men så var det ut

Jeg måtte jeg gjennomføre de 10 største jobbene mine før jeg fikk lov til å dra hjem..

Jeg tenkte.

Det er ikke mulig… Jeg kan ikke jobbe nå…!!!!!!!!

Men hun forsikret meg om at både en representant fra byrået samt en sjåfør var til min disposisjon når jeg skulle jobbe.

Jeg var i sjokk!! Men ba om en telefon.

Jeg ringte søsteren min i Norge.

Det var tidlig søndag morgen Norsk tid, men Kari våknet fort når hun hørte hva jeg hadde å si.

Hun skulle begynne som butikksjef neste dag, men kom seg på et fly til Tokyo fortere en nesten mulig.

Vi er veldig nær hverandre..

Neste dag ble jeg kjørt til leiligheten min.

Jeg så da at det ikke var langt fra sykehuset… jeg var så redd…

jeg var så livredd!!

Nikky sov med meg den natten.. holdt meg..

Neste morgen dro Nikky tidlig på jobb, og jeg var alene.

Jeg skulle bli hentet av sjåføren om to timer.

Jeg satt meg ned for å spise frokost.. og så… maten satt seg fast i halsen… jeg fikk ikke puste…

Jeg famlet etter noe å drikke, og rotet meg ned på gaten for å finne sykehuset.

Der gikk jeg.. midt i Tokyos beste strøk…på sokkelesten, håret til alle kanter, hev etter pusten.. og gråt..

Jeg fant sykehuset, og de ga meg valium.. de sa jeg opplevde et panikkanfall….

Det har i ettertid preget meg hver dag… valium…. og angst…..

Det må jo også nevnes at Kari ble hentet på Narita flyplass i Tokyo, av en sjåfør med hvite hansker..

Han sto med et bilde av meg.. Men trang jo ikke å lure på hvem min søster er… Vi ligner 🙂

Og etter 10 dager av et rent mareritt, kunne Kari og jeg sette oss på flyet..

Vi dro hjem

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg