Da jeg døde i Tokyo

Denne måneden er jeg gjesteblogger for https://www.the4ofus.co.uk/ I dag skriver jeg om en hendelse fra Tokyo som til dags dato preger meg https://www.the4ofus.co.uk/blog/2019/2/19/my-tokyo-modelling-nightmare-by-jorunn-haugen

Jeg har også, som dere ser skrevet historien på Norsk.

Jeg vil anbefale å besøke https://www.the4ofus.co.uk/ da de har mange fine og nyttige innlegg

Jeg var populær i Japan.

Jeg var ikke for høy, og jeg var mørk.. Ja for det er jeg egentlig.. helt mørk.

Bare begynte å jukse litt da jeg hørte at “blonds have more fun”

I Japan elsket de å sminke meg opp til jeg lignet dem..

rart i grunn..

Utenlandske modeller kommer dit på en kontrakt. Da er det forutbestemt hvor lenge du skal være. Jeg pleide å skrive under for 3 måneder omgangen.

Det var bare et problem med meg i Japan..

Jeg var en str. 28…

Jeg var utrolig etterspurt, men mistet en del av jobbene pga. mitt enorme omfang.

Byrået kom til meg en dag og lurte på om jeg ikke kunne oppsøke en lege for “problemet” mitt. Han var russisk, og også lege til den Norske ambassaden.

Når du er ung, og bor i blant mennesker som ikke ser ut som deg. Så får du en trygghetsfølelse når du møter et autoritært eldre menneske som ligner på dem du er vandt med hjemme.

Denne legen ga meg noen tabletter i en anonym boks.

Han ba meg ta 3 om dagen, og kunne forsikre meg om at de overhodet ikke var farlig!!

Farlig skjønte jeg at de var etter bare 1. tablett. Jeg fikk kjempe energi, skravlet som en foss og var overlykkelig. Senere… den første dagen med tablettene, så merket jeg også at jeg ikke ble sulten.

Kiloene raste av og jobbene sto i kø, store jobber.

Jeg jobbet nærmest døgnet rundt.. reiste fra nord til sør i landet.. og til steder som Bali og Saipan..

Egen leilighet fikk jeg også.

Normalt i Japan må du dele med minst en til, for plassmangelen er stor i Tokyo.

Det bor 12 millioner mennesker på et lite område, og det føles som om du bor i en maurtue. F.eks. er det vanlig å finne fullt brukbare vaskemaskiner e.l. på fortauet. Det er ingen som har lagringsplass.

Og der bodde jeg, midt i Roppongi, et dyrt og sentralt strøk i Tokyo.

Leiligheten var nydelig… i 7.etg. med vegg til vegg vinduer på 2 av veggene i soverommet.

Litt skummelt var det når et jordskjelv bestemte seg for å slå til i Tokyo, men jeg begynte å bli vandt til dette også.

Var sjeldent hjemme der, nesten bare for å pakke til neste reise.

Og matrutinene ble som følger..

Frokost: frokostblanding og en liter kaffe.. samt en pakke røyk.. (ble så røyksugen av disse tablettene)

Det ble sikkert 80 stk. i løpet av en dag.

På settet hadde jeg assistenter som sto klare med askebeger 🙂

Middag: tyggegummi…. that’s it.. Eller dvs. Jeg fikk nok i meg 4 – 5 liter kaffe i løpet av mine 16-20 timers arbeidsdager.

Jeg var 22 år, 176 høy, brukte str. 25 i jeans..

Var Japan’s mest brukte modell.

Jeg måtte ta mer og mer av tablettene for å få samme virkning av dem som til å begynne med.

Og min kjære trygge doktor startet å ta seg godt betalt for dem..

Jeg var også hinsides det å skjønne at det jeg gjorde var riv ruskende galt.

De voksne på byrået som skulle ta vare på meg, tenkte vel heller mer på pengene jeg tjente for dem.

(Eieren av modellbyrået mitt i Paris, kjøpte seg et beach house i Saint Tropez bare på kommisjonen hun fikk fra meg)

Og for meg… Ja, det var godt og endelig være tynn.. Jeg hadde alltid strevet med vekta.. Kom aldri inn i min eldre søsters bukser.. Rund var jeg 🙂

Jeg hadde prøvd noe lignende i Paris, fikk noe av en crazy modell fra New York etter å ha blitt truet på livet i Nice….. Men… det er en annen historie 🙂

Månedene gikk, og jeg utvidet kontrakten min.. Nå hadde jeg vært sammenhengende i Japan i 8 måneder.

En dag ringte byrået meg, og spurte om jeg ikke kunne ta inn en modell i leiligheten min. Alle de andre leilighetene var fulle og jeg hadde jo et ledig soverom.

Hun het Nikky Travis, og kom fra Australia.

Nikky kommer jeg til å huske så lenge jeg lever. ( har prøvet å finne henne i senere tid, men hun kan jo ha giftet seg og skiftet navn..)

Så Nikky flyttet inn, like før min 23 års bursdag 18. okt.

På min 23. års dag jobbet jeg med en kunde jeg var blitt veldig glad i, sør i Japan.

De hadde med gaver til meg.

Bla. Et maleri de hadde fått laget av meg….

Da jeg dro til flyplassen etter endt jobb, glemte jeg alle gavene.

Jeg er lei meg for det den dag i dag. Det å gi gaver er en japansk tradisjon, og slike personlige flotte gaver fra mennesker jeg virkelig bryr meg om……

Jeg var ør den dagen, rar i hele meg.. jeg var trøtt selv om jeg helt på med kaffe, og knasket gull tablettene mine.

Jeg hadde en gutt jeg datet litt slik forsiktig i Tokyo.

Han het Tom og var en skuespiller fra LA.

Han ville gjerne gjøre stas på meg på dagen min, så jeg dro dit etter endt dag.

Han hadde kjøpt en kanin til meg, laget nydelig mat, men var helt ute av seg da han nettopp hadde fått rede på jordskjelvet som slo ned i San Francisco med 7,1 på richter skala.

Søsteren hans bodde der, og han kom ikke igjennom på telefonen til henne.

Jeg fikk ikke fortalt han hvor merkelig kroppen min føltes, eller trettheten som syntes altoppslukende.

Jeg sov faktisk mer en 2 timer den natten.

Jeg sovnet på teppet hos Tom.

Dagene gikk, og jeg ble trøttere og trøttere.

Tilslutt, på en jobb… 8. nov. 1989, måtte jeg ringe byrået og be om å få gå fra jobben.

Klokken var 20 på kvelden ( vi kunne ofte jobbe til etter midnatt )

De lot meg gå.

Makeupartisten på jobben ga meg en røyk.. han visker til meg. “Legg deg, sett på god musikk, og røyk denne”

Jeg trasket trøtt ut av studioet, banet meg vei gjennom hundrevis av mennesker på metroen, og kom endelig hjem…

Jeg var så trøtt!!

Jeg savnet familien min inderlig, og bestemte meg for å dra hjem til Norge før jul.

Jeg la meg ned på sengen.. Satt på Enja, og fant frem røyken jeg hadde fått.

Jeg skjønte det var hasj… men det kunne vel ikke skade nå, det ville roe meg ned.

Jeg tok et trekk… to trekk.. men så hørte jeg en slik merkelig gong gong… Trodde kanskje de hadde en festival utenfor..

Så… så skjønte jeg at det var hjertet mitt som var gong gongen…

Det slo fortere og fortere.

og så høyt…og så utrolig høyt….

Jeg må spise tenkte jeg… Om jeg ikke spiser, så dør jeg…

Merkelig at man skal begynne å plutselig tenke klart når livet står på spill…

Jeg klarte ikke å gå, fikk ikke puste.. jeg kunne ikke gå..

Jeg dro meg inn på badet og fikk tak i vann fra toalettskåla… fikk ikke svelget..

Jeg hørte ingenting, bare hjertet mitt som raste og gjorde opprør…

Jeg dro meg ut på verandaen…. jeg så utover lysene i Tokyo, og tenkte..

Jeg kan ikke dø nå.. jeg ba mormor om hjelp.. hun var død for lenge siden, men trøstet når jeg trang henne… Tårene strømmet nedover kinnene.

Jeg var… livredd..

Som skjebnen ville ha det.. kom også Nikky tidlig hjem denne kvelden, hun løp ut på verandaen og hjalp meg inn.

Hun forsto hva som hadde skjedd, hun hadde jo sett alle de tablettene jeg brukte, og observert mine spisevaner.

Hun ringte byrået, og forventet en ambulanse.

Mens vi ventet prøvde hun å få vann i meg ved hjelp av en svamp… Jeg husker så godt ordene hennes..

“hang in there Jo!” “Hang in there” “Hold on to life Jo” !!!

Ambulansen kom ikke…

Eieren av byrået kom.

De kunne ikke ringe ambulanse, jeg var for profilert. Ryktet til byrået kunne bli ødelagt..

Ryktet betyr mye i Japan..

De to dro meg ut til heisen… jeg husker jeg skrapte neglene til blods på heisveggen for å beholde bevisstheten..

Utenfor sto jaguaren hans, og jeg husker jeg tenke… ja ja, så dør jeg iallfall i en jaguar..

Diva til siste slutt 🙂

Jeg våknet på et kaldt bord, sterkt lys…

Jeg var på et sykehus, og de hadde nettopp fått hjertet mitt igang igjen…

Jeg ble kjørt opp på et rom, og fikk ledninger både her og der…. senere fikk jeg vite at de pumpet meg full av næringsstoffer.

Jeg våknet noen timer senere… rundt sengen min sto sjefer og under sjefer fra byrået mitt… alle snakket i munn på hverandre og var sinte.

Hva ville de..

Jo…

Hvordan hadde dette skjedd???????

Hva??

De ville jeg skulle ta disse tablettene, de visste hva tablettene var… de så jeg gikk ned over 10 kilo.. de booket meg for jobber så tett at jeg knapt fikk tid til å sove..

Men… de hadde funnet røyken jeg fikk av makeup artisten, og de skylde alt på det.

Mente det ikke bare var hash, men at det var mange andre stoffer i den også.

Narkotika er strengt forbudt i Japan, du kan lett komme i fengsel for det… Og kommer du i fengsel i Japan, må du betale for det… bokstavelig talt..

Makeupartisten slapp fengsel, de ville dysse alt ned… men han fikk aldri en jobb innen moteindustrien igjen..

Føler for han…

Han prøvde bare å være snill…

Mens alle disse sinte Japanske ansiktene hoverte over meg, så jeg plutselig Nikky!

Jeg klare å si navnet hennes, hun kom, holdt rundt meg… de sinte stemmene fadet ut….

Jeg sovnet.

Da jeg våknet igjen satt Nikky på en stol inntil sengen min og sov.

En sykesøster ristet i meg.

Hun snakket litt engelsk, og forklarte meg at jeg skulle være innlagt i en dag til, men så var det ut

Jeg måtte jeg gjennomføre de 10 største jobbene mine før jeg fikk lov til å dra hjem..

Jeg tenkte.

Det er ikke mulig… Jeg kan ikke jobbe nå…!!!!!!!!

Men hun forsikret meg om at både en representant fra byrået samt en sjåfør var til min disposisjon når jeg skulle jobbe.

Jeg var i sjokk!! Men ba om en telefon.

Jeg ringte søsteren min i Norge.

Det var tidlig søndag morgen Norsk tid, men Kari våknet fort når hun hørte hva jeg hadde å si.

Hun skulle begynne som butikksjef neste dag, men kom seg på et fly til Tokyo fortere en nesten mulig.

Vi er veldig nær hverandre..

Neste dag ble jeg kjørt til leiligheten min.

Jeg så da at det ikke var langt fra sykehuset… jeg var så redd…

jeg var så livredd!!

Nikky sov med meg den natten.. holdt meg..

Neste morgen dro Nikky tidlig på jobb, og jeg var alene.

Jeg skulle bli hentet av sjåføren om to timer.

Jeg satt meg ned for å spise frokost.. og så… maten satt seg fast i halsen… jeg fikk ikke puste…

Jeg famlet etter noe å drikke, og rotet meg ned på gaten for å finne sykehuset.

Der gikk jeg.. midt i Tokyos beste strøk…på sokkelesten, håret til alle kanter, hev etter pusten.. og gråt..

Jeg fant sykehuset, og de ga meg valium.. de sa jeg opplevde et panikkanfall….

Det har i ettertid preget meg hver dag… valium…. og angst…..

Det må jo også nevnes at Kari ble hentet på Narita flyplass i Tokyo, av en sjåfør med hvite hansker..

Han sto med et bilde av meg.. Men trang jo ikke å lure på hvem min søster er… Vi ligner 🙂

Og etter 10 dager av et rent mareritt, kunne Kari og jeg sette oss på flyet..

Vi dro hjem

 

En spennende måned

Så herlig å være inne i vårmåneden Mars. Dagene er lengre og solen varmer godt ✨ Jeg er også så heldig å få være gjesteblogger for “The 4 Of Us i Mars”.

En Engelsk blogg som min niese Sara Skjoldnes er en del av. De gjør det meget godt, og vant nylig UK Blog Awards. Hver måned har de en gjesteblogger, og denne måneden er det min tur. Jeg synes det er kjempespennende og ikke minst aldri så lite utfordrende og skrive på Engelsk igjen.

Jeg skal dele mine innlegg for dem her også, men må advare om noen spoilers i mine fortellinger fra mitt liv. Hopper frem til 1997 på et tidspunkt 🙂

Her er linken til 1. innlegg

https://www.the4ofus.co.uk/blog/2019/3/1/welcome-to-our-march-guest-blogger-international-model-and-cow-farmer-jorunn-haugen?fbclid=IwAR0V8lI4BxnlVNlwdc0h3pnzP1HW0NDYGhjtruMVZXoMNCDLSfGmf06Y0Vw

Jeg er glad i Norge

Det var enkelt å følge kartet til Kim.
Jeg har alltid hatt en bra stedsans, så jeg følte meg trygg.
Men jeg var slett ikke forberedt på hvor vanskelig det skulle være å komme seg ned på plattformen til undergrunnen.
I trappene ned til perrongen møtte jeg hundrevis av mennesker som presset seg oppover.
Det ble en sjokkerende og fysisk kamp for å komme meg ned. Jeg trykte meg nedover mens jeg kjempet mot kropper som ville en annen vei. Dette var helt surrealistisk, og min eneste tanke var at overlevde jeg dette måtte jeg ringe hjem. Jeg måtte høre stemmen til mamma, stemmen til pappa, jeg måtte ha en normalitet.
En motvekt.

Min andre tanke var…. Dette er normalen for alle disse menneskene.
Dette er hvordan de lever sine liv. De er ikke på en to måneders kontrakt… Dermed var min tredje tanke en lise.
Min normal var Norsk landskap og frisk luft.

Min normal inneholdt verken neonlys eller en masse av mennesker.
Den inneholdt min mor, min far…min søster.. min bror, og en vakker, romslig natur.

Med dette i hodet kjempet jeg meg ned, og kom tilslutt inn på det riktige toget. Og en time senere var jeg lykkelig i trygghet på Roppongi.

Jeg følte meg stolt over både jobben hadde gjort og viten til å finne veien tilbake.
Jeg kom ikke frem til byrået før klokken ni på kvelden, men det var full aktivitet i lokalene. Jeg skulle fort lære at søvn var en nådegave i Japan. Her jobbet mann gjerne i seksten timer, sov i fire og reiste på tog i to. Slik kom man seg opp og frem. Det var slik de overlevde..
Akemi kom ut å møtte meg. Ansiktet hennes strålte. Hun hadde fått telefon fra kunden som påsto at jeg var en av de beste modellene de hadde jobbet med. Og at de gjerne ville booke meg for neste sesong også.
Akemi hadde allerede en kontrakt ferdig til signering.
Men jeg kunne ikke få meg til å si ja der og da. Jeg måtte føle Japan først. Se om jeg kunne klare dette igjen.

Paris var europeisk, og på mange måter familiært. Japan var en helt annen verden.
Videre forklarte Akemi meg at nå var jeg bukket hver dag til jeg skulle reise, og etter navnet mitt på tavlen var det bare blå streker.
Tegnet på suksess i Folio.
For en underlig følelse.

Jeg gikk ut av byrået denne kvelden med en deilig varme som spredde seg gjennom hele kroppen min, den føltes så behagelig og god.
Men jeg var også skremt.
Jeg hadde ennå ikke lært meg å takle suksess. Den ekle tanken om at jeg ikke var bra nok satt spikret i hodet mitt.
Jeg tvang disse tankene vekk, følte den fuktige, varme vinden fra Tokyos kveldsluft. Og manøvrerte meg selv inn i menneskehavet som gikk langs min vei.

Jeg smilte og nikket til intetanende, travle japanere. Og fikk enten et skremt blikk tilbake, eller ren forvirring over min glede. Samt et usikkert gjen smil i ny og ne.
Jeg måtte kjøpe mer drikke og kaffe denne kvelden, og gikk inn på et lite supermarked.

Dette var første gangen jeg gikk inn i en butikk her, og for en opplevelse.

I døren ble jeg møtt av en blid jente som ønsket meg velkommen. Varene var utstilt med militær presisjon, og fruktene var gigantiske og helt perfekte.
Jeg stusset på dette, men kunne ikke bry meg om mat. Jeg var på diett, og her var det drikke som gjaldt.

Magen min rumlet ved synet av brød, pålegg, kjøtt.. og ikke minst de flotte kakene som lå og fristet. Men jeg var sterk, og holdt stø kurs mot juicen.
Det var lett å finne frem, de fleste varene var merket på engelsk så vel som japansk. Så jeg fant det jeg skulle ha.

Betalingen var rar og uvant.
En ekspeditør bukket og tok i mot varene mine, en bukket og tok imot betalingen og en tredje bukket dypt før han pakket det ned i poser for meg. Så ble jeg behørig bukket forvell også.
Igjen gikk tankene mine til den lave arbeidsledigheten i Japan.
Mens jeg gikk nedover gaten med min rosa handlepose, så jeg noe jeg utrolig nok ikke hadde lagt merke til før.
Det var askebegere plassert nedover hele fortauet, og det var rent overalt. Det fantes ingen søppel eller skumle ting å tråkke i noen steder.
Ganske forskjellig fra Paris hvor man måtte passe seg for kjæledyrs eksrimenter hvor enn mann gikk.
Fornøyd tente jeg opp en røyk, og stumpet den senere behørig i en elegant anretning på min vei.
Japan begynte å se bedre og bedre ut for meg.

Vel hjemme kom ensomheten sigende.
Jeg savnet familien min, Norge …og noen å holde rundt. Noen som kunne holde rundt meg.

Den var hyggelig dagen jeg hadde med de andre modellene mens vi kjørte rundt på castings.
Jeg følte jeg formet bånd med andre i min situasjon. Men nå skulle jeg ikke se dem mer siden jeg var en av de få med en kontinuerlig blå strek.

Jeg satte meg ned for å kikke igjennom instruksene jeg hadde fått for neste dag.
Til min overraskelse så jeg at jeg skulle til Osaka, Japan’s nest største by.
Men ikke nok med det, jeg måtte opp klokken 04:00!!
Hallo!!!!
Jeg skulle ta et meget raskt tog fra Tokyo til Osaka, og toget gikk kl. fem på morgenen.
Videre i instruksene sto det at Osaka var 40 mil fra Tokyo, men togtiden var kun på 4 timer. Dette raske toget hette Shinkansen. Jeg hadde jo kjørt et lignende tog i Frankrike og var kjent med fenomenet.
Dette var ikke akkurat Vestfoldbanen og NSB tenkte jeg med et smil.

Når kroppen svikter

Når kroppen svikter..

 

Visst er jeg vant til angst og psykiske plager. Ofte har tankene blitt min fiende. Men en tur i skog og mark, ta meg ut fysisk og få frisk luft. Det hjelper.

Så, i går. Alle musklene sto i helspenn til og med fingrene gjorde vondt, hodepinen var kvalmende. Jeg brukte 5 minutter på å gå 3 meter.

Jeg har vel aldri forstått de som har fysiske plager. Min kropp har alltid vært snill mot meg. Men nå Nå har den satt seg i full alarm modus.

Har sjeldent tatt smertestillende, nå er de en livbøye. Smertene varte dagen ut, og søvnen kom først etter sterke medisiner.

Så i morges.. Jeg våknet av at kroppen lå og dirret i smerte. Jeg måtte krype ut av sengen, klarte ikke å gå. Jeg krabbet frem til Ibux og Paracet og lå på gulvet til de virket. En bekymret Luna sto over meg og passet på.

Du har møtt veggen sier søsteren min. La oss dra på legevakten.

Men noe i meg nekter.

Motgang har jeg hatt mye av, så dette skal jeg klare.

Selv!

 

Av natur tror jeg på det gode i mennesker, selv etter alt jeg har opplevd i mitt liv.

Men når troen på det gode svikter, da skjer det noe med kropp og sinn.

 

Så dere der ute

Ta vare på hverandre. Gi kjærlighet. Gi ærlighet.

Man kommer alltid lengst med det.

Suksess i Japan

Akemi la på, og jeg sto med røret i hånden og gapte da min nabo kom tilbake.
Da jeg fortalte henne nyheten virket hun ikke overrasket i det hele tatt. Hun sa jeg hadde nettopp dette utseende japanere var på utkikk etter. Mørk med mandelformede øyne, de kunne sminke meg til å se ut som dem. Dessuten så jeg veldig ung ut, noe som var viktig i Japan.

Etter å ha tatt farvel med mine naboer, ble jeg sittende i stuen med et glass juice og min sorte venn. Røyken.
Jeg visste at jobber i japan var meget godt betalt, og jeg kunne ikke tro at jeg hadde bukket nesten to måneder allerede.
Hva var det med meg og dette yrket?
Jeg hadde tilgode så langt å føle meg som en modell, jeg så opp til de fleste andre jeg møtte i yrket.
Men jeg fikk jobbene…
Jeg begynte å fable om at Gud hadde et ønske med dette. At jeg kanskje var født under en lykkestjerne..Hva som helst.
Plutselig boblet latteren i meg, og jeg kunne le befriende og ekte.
Jeg lo så tårene rant og overså helt sulten som akkurat da føltes som en pris jeg kunne betale.
Og ikke minst gledet jeg meg til å kunne fråtse litt i alle de fine butikkene jeg hadde sett på veien.

Neste morgen våknet jeg av en uhyggelig lyd.. Vekkerklokken!!!

Jeg var, og er et B menneske, og høre kimende bjeller klokken fem på morgenen er stikk i strid med hva mitt hode og min kropp setter pris på.

Jeg vaklet inn til kaffetrakteren, og overså helt det flygende monsteret som igjen hadde gjort seg synlig i leiligheten min.
Etter to kopper krutt svart kaffe og ti sigaretter var jeg klar for morgenstellet.
Jeg skyndte meg inn på badet hvor jeg stoppet brått.
Noen med onde hensikter hadde montert et helspeil der inne, og der sto jeg Betraktet meg selv.
Lubben, rund med bollekinn. Det var slik jeg så meg selv.
Jeg kastet opp i avsky over bildet jeg så i speilet.
Hvordan skulle jeg kunne leve opp til alle jobbene jeg hadde fått.
Samtlige kunder kom til å si meg opp umiddelbart etter nærmere øyesyn av min person.
Jeg måtte ta et godt grep om denne situasjonen. Jeg kunne ikke kaste opp ved synet av meg selv. Alle som bukket meg i går hadde sett meg også, og de ville ha meg.
Skjerp deg Jorunn tenkte jeg, og hoppet i dusjen.

Spent satt jeg ved siden av Kim på vei til min første jobb.
Et gult lys var begynt å bre seg over Tokyo.
Det var stille, og det var vakkert.

Vel fremme ga Kim meg et kart over hvordan jeg skulle komme tilbake til byrået etter jobb. Jeg måtte ha tre metro skifter, og da ville jeg ende opp på Roppongi metro station.
Hun ga meg noen Yen (Japansk valuta) og ønsket meg lykke til.

Jeg var så nervøs da jeg åpnet dørene til studioet.
Alt var moderne og litt kaldt. Igjen dette med betong, stål og glass.
En liten kvinne hastet mot meg. ” Jo san one, «Velkommen»

Jeg fulgte henne inn i et stort lokalet med utrolig moderne fotoutstyr, mye mer en hva jeg noensinne hadde sett i Paris.
Og det var mengder av folk, de var overalt. Og alle så utrolig travle ut.

Kvinnen geleidet meg inn i sminkerommet, det var mange mennesker her også, nesten bare kvinner.
Og de neide og bukket for meg alle sammen. Så jeg gjorde det samme. Bukket pent og følte meg stor og klumpete i rommet med alle disse små og nette kvinnene.
Så ble alt gjort for meg

Vesken ble tatt fra meg, jeg ble satt i en stol, jakken min ble hengt opp.
Og plutselig hadde jeg tre ansikter opp i mitt som studerte meg inngående.
De diskuterte raskt på japansk, tok opp forskjellig sminke og smilte til meg.
Så var vi i gang.

Fra Paris var jeg vandt til en sminkør, og en hårstylist.
Her hadde sminkøren en assistent, og assistenten hadde assistent. Det samme gjaldt hårstylisten.
Ikke rart det var lite arbeidsløshet i Japan.
Jeg følte jeg hadde hundre hender på ansikt og hår. Og de pratet i et sett til hverandre.
Jeg forsto selvfølgelig ingenting, og fikk en voldsom trang til å styrte ut derfra og få meg en røyk.
Men det var akkurat som de hadde forutsett dette. Og vips hadde jeg både et askebeger og en kaffekopp ved min side.
Så lykkelig og fornøyd tente jeg opp en etterlengtet gift pinne, og lot de holde på.
Etter en halvtime kjente jeg ikke meg selv igjen.
Jeg så virkelig japansk ut.

Øynene mine var helt mørke, og tegnet opp i kantene, munnen var rød, og huden helt hvit. Av det korte håret mitt hadde de klart å dandere mørke lokker som sto stikk i strid med det rette japanske håret.

Jeg følte meg vakker.
Jeg var så takknemlig for denne masken de la på meg.
Så var det ut av stolen, og inn i klærne.
Her hadde også selvfølgelig stylisten assistent på assistent. Og det var ganske frustrerende og ikke engang kunne lukke min egen buksesmekk. Men mange små hender gikk ivrig til verks, og vips var jeg ikledd dagens første antrekk.

Ja, klærne var litt for små, og visst fikk jeg strenge blikk som tydelig sa hva de mente om dette. Men de hadde sminket bort Jorunn, og som Jo hadde jeg mer styrke.
Dette skulle gå bra bestemte jeg meg for.

Etter min harde lærdom i Provence om hvordan jeg skulle være i kataloger, følte jeg meg klar til kamp.

På settet var ting likt sminkerommet.
Fotografen hadde enda fler assitener, og alle busset rundt meg.
En sto tilogmed med et askebeger klart mens fotografen tok polaroider for å justere lyset.
Det var slik det var gjort på den tiden.
Digitale bilder lå langt inn i fremtiden.
Jeg følte jeg kunne bli godt vandt til dette, en tjener på hver hånd. Og varmet umiddelbart opp til det Asiatiske folket.
Da fotografen var fornøyd med lyset, og da vi kunne begynne med bildene var jeg klar.
Jeg poserte lufta ut av alle rundt meg, og fikk applaus etterpå.
Jeg ble så overrasket at jeg bare bukket, smilte, og gikk for et nytt klesskift. Tydeligvis den riktige tingen å gjøre. Jeg hadde knekket den japanske væremåten som kvinne.
Stille, smilende, hardt arbeidende og respektfull.
Da også med en liten dose diva fakter som seg hør og bør for en etterspurt modell. Hjelp!

Etter ti timer og endt jobb, var kundene strålende fornøyde.
De hadde sittet i stoler ved settet hele dagen og fulgt nøye med.
Jeg bukket for dem, bukket for mine medarbeidere, og gikk ut i kvelden med en viten om at jeg kunne dette.

Jeg forlot mange mennesker, og mange ekte smil.
Det var mye smiling i Japan, men slett ikke alle var ekte. Smilene var en del av kulturen… skulle jeg lære..

 

Fremdeles i Japan..

Her fra en tur i romjulen, synes det er morsomt at både jakka og genseren har jeg hatt siden jeg var 11 år 🙂

Neste morgen våknet jeg nesten oppå kvinnen som hadde reddet meg kvelden før.
Litt flau og sjenert i dagslyset, takket jeg for all hjelp. Og lusket inn til meg selv.
Jeg åpnet døren min i all forsiktighet, og saumfarte leiligheten for flygende kakerlakker.
Da jeg ikke fant noen, satte jeg meg ned på sofaen med hundre tanker i hodet.

Det hadde vært så mange inntrykk de siste 24 timene.
Neonlys, et menneskehav, motorveier, jordskjelv og flyvende kakkelakker.
Og ikke minst synet av solnedgangen som viste meg at naturen fremdeles seiret over menneskenes oppfinnsomhet.

Jeg elsker natur, og på en måte satt jeg tilogmed pris på kreftene den viste meg i natt.
Men nå skulle jeg altså ut i menneskehavet.
Møte mine nye arbeidsgivere, og forhåpentligvis gjøre et godt inntrykk.
Det tok ikke lange tiden for meg å gjøre meg klar.
Jeg brukte ikke sminke, og håret var kort og lettstelt. På 15 minutter var jeg ferdig og satt å ventet på å bli hentet.

Presis klokken ni ringte det på døren, og utenfor sto en utrolig nydelig japansk kvinne.
Hun hette Kim, og skulle være min manager. Manager, jeg visste ikke helt hva det betydde.
Men det skulle snart vise seg at det var vanskelig for utenlandske modeller å finne frem i Tokyo.
Derfor fikk vi managers som kjørte oss rundt, og introduserte oss til potensielle kunder.

Mange av kundene snakket heller ikke engelsk, og det skulle snart vise seg som en noe nedverdigende situasjon og stå og smile, bukke og neie i bakgrunnen mens både portfolioen og din person ble grundig diskutert på japansk.

Men jeg likte Kim umiddelbart. Hun var nesten barnslig stolt av sine engelskkunnskaper, og oppriktig bekymret for hvordan min første natt hadde vært. Jordskjelv og alt.
Da jeg fortalte om hjelpen fra mine naboer, ble hun så glad at jeg fikk en spontan klem.
For et godt og varmt menneske Kim var.

Når vi kom ut kunne jeg betrakte nabolaget mitt i dagslys. Det var ikke som tatt ut av en skrekkfilm, som jeg hadde trodd, men heller ikke noe å rope hurra for.
Det var grå mursteinsvegger rundt en parkeringsplass, noen inngangsdører, noen søppelbøtter, og et tre full av kråker.
Veien som gikk ut fra parkeringsplassen var liten og trang, men snart var vi ute i et yrende folkeliv.
Som i går var det mennesker over alt, de fleste i sorte klær, og alle virket som om de hadde viktige ting på gang.
Kim ba meg følge med på veien, for det var her jeg skulle gå vær gang jeg skulle på byrået.

Veien var grei og enkel, kun en stor hovedgate som vi fulgte i en km før vi stanset ved et fint bygg som reklamerte. “Folio og Elite Folio Modeling Agencies».

Jeg kjente hjertet dunke hardt. Jeg visste Chiyoko likte meg, men hva om resten av bookerne ikke gjorde det.
Jeg hadde allerede signert en kontrakt for to måneder, og nå var jeg deres.. I 8 hele uker.
Jeg håpet inderlig at dette ville gå godt.
Da Kim åpnet de fine glassdørene for meg var jeg svimmel av nervøsitet, og følte meg både liten, tykk og helt på villspor i en modellverden. Hvordan var jeg havnet her?
“Jo san o ne” roper en morsomt utseende japans jente.
Dette var Mine.
Hun var resepsjonist og alt mulig dame i byrået.
Mine så så glad ut, med en oppstoppernese og to musefletter som sto rett ut. Og for å toppe inntrykket av seg selv hadde hun på røde og rosa stripete strømpebukser komplett med en stor limefarget genser.
Man måtte bare like Mine, og jeg følte meg umiddelbart bedre.

Dvs. i to sekunder, til Chiyoko kom svøpende inn i resepsjonen og utbrøt svært oppgitt at jeg hadde lagt på meg.
Her måtte det måles og veies.
Kim og Mine sendte meg medlidende blikk før jeg ble nærmest dratt i øret inn på et kontor.

Her var alt glass, krom og stål.
Jeg ble bedt om å vente, og døren lukket seg. Bare sekunder senere kommer en voksen dame inn.
Hun presenterte seg som Akemi og hun skal være min booker. Videre forklarer hun at brudd på kontrakten blir sett på som meget alvorlig.
Og skulle det vise seg at jeg hadde lagt på meg måtte jeg umiddelbart på diett eller bli sendt tilbake. Hun sa dette mens hun banket på en bunke papirer som var kontrakten min.

Jeg sto helt tafatt intil en stålvegg og følte meg så utrolig liten og redd. Hvorfor hadde jeg utsatt meg for dette?
Akemi ba meg strippe ned til bh og truse så hun fikk målt og veid meg.

Skjelvende tok jeg av meg, og følte meg som en elefant der jeg sto.
Med raske og sikre hender ble jeg behørelig målt. Det viste seg at jeg hadde gått opp en cm i livvidde og en kilo på vekta.
Det var nå ikke alt for galt sa hun, men hun ville at jeg skulle faste i tre dager. Bare juice og vann fikk jeg beskjed om.
Hjelp, jeg som elsket mat, og hadde ikke engang hørt om ordet faste.
Men nå visste jeg det, ingen fast føde.
Så ble jeg vist inn i booking rommet.
Der satt Tami, Ume og Chiyoko.
Det var bilder på veggen av alle modellene de hadde i Tokyo for øyeblikket.
Alle navnene på modellene sto også på en tavle. De med blå strek ut dagen var på jobb, og de med rød strek var ute på castings med managere.
Jeg skulle fort lære at mange dager med røde streker betydde vanære.
Og de med vanære skulle jeg møte snart. De kom en etter en inn i resepsjonen for å reise på casting i sammen med Kim og meg. Alle jentene var hyggelige, men mange var triste siden de ikke hadde jobbet en dag siden de kom hit.
Noen hadde vært i Tokyo over en måned uten en eneste jobb. Ok, tenkte jeg. Jeg følte for dem, men iallefall ble ikke jeg og den tykke kroppen min alene om røde streker.

Den ble en dag fylt av latter i bilen og stram giv akt inne hos potensielle kunder. Kim var en herlig person som oppmuntret oss og fortalte om steder vi kjørte forbi. Det var Roppongi som vi alle bodde i, det var Omoto Sando med masse klesbutikker og herlig shopping… for de som jobbet og hadde penger.
Og det var Yoyogi Park som alle måtte besøke på søndager… Et kapittel for seg selv.

Vi dro på castinger å go sees fra ti på morgenen til ti om kvelden.
Jeg visste lite om resultatet og hvordan jeg ble mottatt her i dette landet, for Kim sto for all snakkingen, og det var umulig å lese noe som helst på ansiktene til disse menneskene. Jeg følte dem som veldig lukket og private.
Jeg forventet meg ingenting.

Jentene i bilen hadde fortalt at det bare var to til tre jenter som jobbet regelmessig, og at vi andre kunne være kjempeglade for et par jobber i den tiden vi tilbrakte på japansk jord.
Dette gjorde meg litt lei meg, for jeg hadde jo innerst inne håpet på litt penger i lomma når jeg reiste denne lange veien til Asia.
Og når sant skal sies, var jeg den jenta med mest fett på kroppen som kjørte rundt i dag, og smilte håpefullt til potensielle kunder.

Japan hadde rykte på seg i modellverdenen, landet betalte godt, og kunne gjøre deg rik.
Vel, det så ikke ut for at det skulle gå slik for meg.

Kim slapp oss av på byrået, og jeg trasket hjemover med tungt hjerte.
Dog, det var spennende å se rundt meg på gaten. Menneskene, butikkene, luktene. De var så fremmed for meg.
Og tro det eller ei men de gjorde mye for selvtilliten min. For de fleste jeg møtte var lavere enn meg. En god ting!

Det var lett å finne veien til leiligheten min. Og mens jeg gikk kunne jeg beundre alt dette nye rundt meg. Mange av butikkene var stengt, men de som var åpne, så innbydene og lekre ut. Utstillingene var utsøkte og elegante.
Foran meg kunne jeg se blinkende lys i sentrum av Roppongi.
Dette var spennende. Og om ikke jobbene kom, så skulle jeg nyte dette nye og eksotiske som bredde seg ut foran meg.
Jeg følte en boblende spenning i magen med tanke på de to neste månedene.
Vel hjemme fikk jeg besøk av min snille nabo. Hun fortalte meg at de dessverre skulle dra neste dag, for datteren hennes hadde ikke fått den mengde jobb de hadde håpet på.
Her sank jo hjertet mitt enda flere hakk, siden jeg synes datteren var utrolig nydelig, og tynn… så veldig tynn, slik som fjortenåringer gjerne er.
Hun spurte om jeg hadde handlet inn matvarer.
Det hadde jeg selvfølgelig glemt, og jeg kjente sulten gnage i tarmene. Jeg kunne spist en okse om den hadde blitt meg servert.

Men så husket jeg min tre dagers faste og fortalte om den.
Kvinnen så medlidende på meg og sa hun hadde masse juice samt kaffe jeg kunne få. Mens hun var inne hos seg for å hente dette ringte telefonen.
Klokken var elleve på kvelden, og jeg lurte veldig på hvem dette kunne være.
Det var Akemi, hun var fremdeles på jobb, og i ekstase.

Nesten hele mine to måneder i Tokyo var booket, og det bare etter en dag. Jeg skulle være på jobb klokken seks på morningen neste dag. Siden skulle jeg møte opp på byrået for briefing. Kim skulle kjøre meg denne første dagen. Etter det måtte jeg lære meg å komme meg frem i millionbyen på egen hånd.
 

Fortsettelse..

Narita het flyplassen utenfor Tokyo.
Den var enorm, iallfall i mine øyne.
Mennesker hastet i alle retninger.
Og japanske tourguider var overalt, ledet store grupper av mennesker dit de skulle.

Det var kontinuerlig beskjeder å høre, engelsk med japansk aksang.
Dette var så fremmed, så fjernt fra Fornebu hvor nordmenn laget en trygg boble rundt livet.

Jeg hadde fått beskjed om at jeg ville bli hentet på flyplassen.
Men hentet på denne måten

Da jeg kom ut med bagasjen min, så jeg en liten mann med hvite hansker som sto og holdt opp et bilde av meg.
Jeg  gikk bort til han, mannen bukket dypt, tok fra meg alt jeg hadde over to kilo og gikk i vei.
Jeg måtte jo bare følge etter, og vi  oss igjennom folkemengden.

Vel ute i frisk luft slo det meg at ting ikke luktet her. I Paris var luften fylt med en varm krydret sent. Her var det flatt, kun litt ubehagelige lukter av forskjellige parfymer og cologne.

Den lille mannen førte meg til en limousin lignende bil, og åpnet bakdøren for meg i stram giv akt.
Jeg satte meg inn med følelsen av total uvirkelighet.
Dette var langt vekk fra Skien.

På vei inn til Tokyo fikk jeg en telefon fra Chiyoko. Tenke seg det. Det var noe så uhørt som en telefon i bilen!
Hun ønsket meg velkommen til Japan. Fortalte meg at jeg nå ville bli kjørt til den leiligheten jeg skulle ha i Tokyo. Og neste dag ville jeg bli hentet tidlig for å møte alle på byrået.

Det var en fin følelse også, sitte i baksetet i en eksklusiv bil, ha en sjåfør med hvite hansker og bli oppringt av min nye agent. Kjente meg på en måte stolt.
Jeg kikket ut av vinduet på bilene som kjørte på denne store motorveien inn mot Tokyo. Bilene var på mange måter lik de jeg var vandt til å se, men mindre.
Så rart å se miniutgaver av biler. Helt uventet, og litt underlig.

I det vi nærmet oss selve Tokyo satt jeg omtrent med hele ansiktet klistret inn i ruta ved siden av meg. Her var det motorveier over hverandre, under hverandre, ved siden av hverandre.
De slynget seg til og med rundt boligblokker. Og det var neonskilt over alt.
Det blinket og lyste i alle slags farger.

Det var begynt og bli mørkt ute, og en nydelig rødfarge bredde seg på himmelen.
Som et teppe over alle lysene, alle bilene og de mange veiene som snodde seg frem over alt.

Tokyo hadde den fineste solnedgang jeg noensinne hadde sett.
Jeg begynte å drømme om modige samuraier som red inn i denne utrolige solnedgangen mens vakre kvinner i fargerike kimonoer vinket forvell og gråt.

Plutselig ble jeg revet tilbake til virkeligheten ved at vi kom ned i en av Tokyo´s bydeler (den mest kjente fikk jeg senere vite, den het Roppongi)
Roppongi krydde av liv.
Det var mennesker overalt. Fortauene var fulle av små mennesker som hastet i vei. og om jeg synes det blinket mye i lys på vei inn mot sentrum, så var det ingenting i forhold til det lysshowet som utspant seg her.
Overalt blinket det, og overalt var det veier. Her også snodde veiene seg mellom bygninger og folk.

Et helt utrolig syn for en ung Skiensjente.
Jeg følte meg plutselig så utrolig langt hjemmenfra, som om jeg hadde havnet på en annen planet.
Det satt en dyp smerte i mellomgulvet, en følelse av uvirikelighet.. og ensomhet, her midt i dette menneskhavet.

Jeg hadde trukket meg litt vekk fra bilruten nå, og betraktet senen som utspant seg utenfor bilen med en synkende følelse.
Jeg så små veier som snodde seg rundt over alt. Ikke motorveiene, men nærmest små smug.
Det var folk som solgte mat ute på gaten, og det var mange menn som så beruset ut. Alle i dress, alle så likedan ut til meg da.

Vi tok av fra hovedveien og beveget oss nedover en av disse trange gatene til vi kom til et leilighetskompleks.
Det var blitt helt mørkt ute nå, og nettopp her var det ingen blinkende lys. Det var mørkt og det var skummelt.
I alle fall virket det skremmende på meg.

Min sjåfør hjalp meg ut med bagasjen og viste stille vei.
Det var en fin og ren lobby med calling system. Motet mitt steg noen hakk.
Vel inne i leiligheten sank nok motet igjen, for sjåføren satte bare bagarsjen min på innsiden. Ga meg nøkler, bukket og gikk.

Så her sto jeg, alene i en leilighet i en by full av mennesker, veier og neonlys.
Helt på andre siden av min kjente verden.
Langt, langt vekk.
Jeg prøvde å riste av meg ensomhetsfølelsen, og gikk tappert for å undersøke min nye bopel.
Jeg hadde hørt at plass var en mangelvare i Tokyo, at familier bodde tett opp på hverandre, og at man ikke hadde lagerplass osv.
Så man kunne visst finne fullt brukbare vaskemaskiner og slike ting utenfor dørene til folk.
De ble rett og slett bare satt ut på gaten.

Jeg hadde også hørt at mange måtte bo ganske langt utenfor Tokyo, og ta undergrunnen i mange mil hver dag. Derfor ble arbeidsdagen til mange Japanere over 16 timer lang.

Jeg ble overrasket over størelsen på min leilighet.
Den var faktisk stor.
Stue, to soverom, bad og kjøkken. Alt var nokså sterilt, men det var jo en leilighet med mye gjennomtrekk, så det var vel ingen som tok seg bryet med å sette et personlig preg.

Plutselig ble jeg klar over sulten som gnog i tarmene. Jeg hadde ikke spist mye på flyet. Tørst var jeg også.
Men kjøleskapet var tomt, det fantes ikke så mye som en brødsmule i huset. Vann kunne jeg jo heller ikke drikke fra springen.
Men ut ville jeg ikke.
Mørket nedover til leiligheten hadde skremt meg, og jeg ville jo stikke meg ut som en raritet når jeg kom til den belyste delen av byen.
Høy og nordisk som jeg var i dette landet.
Jeg ignorerte sulten, pakket ut og satte meg på sengen.
Her fikk jeg faktisk en god følelse.
Jeg var i Japan, jeg, Jorunn Haugen, jeg var i dette eksotiske kontinentet de kalte Asia!!!

Jeg satt og blåste røykringer opp i taket mens jeg tenkte på alt jeg hadde sett. Prøvde å sortere de mange inntrykkene.
Det var ikke en ting jeg kunne kalle familiært, men det var mye jeg kunne kalle spennende.
Men et smil og forhåpninger om morgendagen la jeg meg under teppene og sovnet kontant.

Så bråvåknet jeg.
Herregud, hva skjedde!
Sengen ristet som besatt, og jeg ramlet ut av den.
Hva var dette?
Var Godsilla ekte og ikke et eventyr?
Da jeg skulle prøve å reise meg hadde jeg store problemer for hele gulvet gynget.
Jeg slo meg i armen. En heller smertlig påminnelse om at jeg ikke drømte.
I panikk prøvde jeg å springe ut i stuen på det urolige gulvet (fred og dager, når ble et gulv urolig)??
Men i stuen ble jeg møtt av det største og mest motbydlige innsekt jeg noensinne hadde sett. Det var kjukt og stort som tommelen til en mann, hadde store vinger.
Og en stø kurs rett mot meg.
Da hylte jeg.
Jeg fløy vilt rundt i stuen og skrek som en gal.

Midt i mitt eget personlige mareritt oppdaget jeg at noen hamret på døren, og i en fart som var en sprinter missunelsesverdig, var jeg ute av leiligheten.

I gangen sto en dame. Hun var “hvit” som meg, og fanget meg opp i armene sine. Underbevisstheten min fanget opp at hun snakket amrikansk. Og at, nei, det var ikke Godsilla. Dette hadde vært et jordskjelv.
Et jordskjelv??

Jeg hadde fått den gleden å våkne til et jordskjelv den første natten min i Tokyo.
Utrolig!
Kvinnen forklare at hun var mamma´n til en ung jente som var modell i samme byrå som meg. Hun var bare fjorten år. Og nå så jeg henne også.
I åpningen til leiligheten deres, søt jente.

Jeg prøvde tårevåt og skjelven og fortelle om monsteret inne i stuen min. Og de ble med begge to for å undersøke.
Det visste seg at mitt lille husdyr var en kakelakk, og kakelakker i Japan var store, faktisk de største i verden.
Ok.

Mine to nye venninner tok meg med inntil dem. Der fikk jeg både mat og vann.
Så sovnet jeg søtt mitt i mellom dem.
 

Skal jeg fortsette.. Trenger din mening..

Her er det skrivefeil i fleng.. Blir ivrig når jeg er i gang.. Det stoppet litt opp.. Men historien vil ut. Her er en liten begynnelse. Hva mener du, skal jeg fullføre dette?

Vi satt i små miniskjørt på skjelveste Champs Elysee.

Den glitrende fasonable gaten i sentrum av Paris.

 

Luktene fra byen slo mot oss som en varm krydret symfoni av fremmendhet.

Jeg var bare 18 år, og satt her med min Finske veninne, Kirsi.

Vi hadde nettopp kommet til denne metropolbyen.

Jeg fra Skien i Norge, og Kirsi fra Valkeakoski i Finnland.

 

Paris var et underlig sted for oss begge. Ingen av oss hadde særlige kunnskaper i verken fransk eller engelsk.

De amrikanske modellene kjørte over oss som bulldåsere. Alle de andre jentene virket så selvsikre, verbalt kompetente og høye. Hatet å kikke opp på dem når de lirte av seg usansyndligheter. Ja, for meg var det netopp det. De kunne si.

“Hei lille du. Hva hadde du til frokost da? Vet du hva!!! Jeg hadde frokostblanding”

Hallo!! Hvorfor skal slike banale ting bli delt som den største viktighet?

Utrolig rare jenter.

Guttene var like ille der de diskuterte alle deler av deres skjønne anatomi som de hadde trenet denne dagen.

Følte jeg kunne ha revet ut håret mitt under disse dype samtalene. Men nå hadde det seg slik at det franske modellbyrået mitt hadde beordret en hårklipp til meg.

De lange vakre krøllene mine var redusert til en cangtimeters langt krus.

Så ikke noen riving i hår nå nei.

Med det korte håret, gikk jeg fra å være 18 og sexy, til 12 og barnslig. Samtlige måtte alle klappe meg på hodet fra deres flaggstang posisjon, og kalle meg søt.

Jeg var lav til modell og være, bare 175 cm. Kirsi strakk seg litt lengere.

Og her satt vi, i miniskjørt på Champs Elysee.

 

Vi havnet her pga pengemangel. Vi visste jo ikke at hele Paris ble tømt i august.

Byrået var stengt, og de vi hadde blitt kjent med var reist bort.

Visst hadde vi blitt bedt med til forskjellige steder langs den franske riviera. Men vi hadde takket nei.

Samtlige av våre bekjentskaper var menn, franske menn. Og si ja takk til dem var det samme som å skylde dem noe. Det ville vi ikke.

Men nå hadde vi ikke penger til mat.

Vi hadde pantet flasker og fikk noen frangs slik, men det er to ting jeg ikke lever uten.

Kaffe og røyk!

 

Stakkar Kirsi kunne velge å kjøpe mat samt da leve med en furie, eller la meg kjøpe mine nødvendigheter og gå sulten.

Hun valgte klokelig det siste.

Men tilogmed jeg må jo spise. Så vi kom opp med en tvilsom plan.

Franske menn var jo så glad i jenter. Så om vi stilte oss ut og ble sjekket opp, så kunne vi jo få disse virile mennene til å kjøpe mat til oss.

Det var nervepirrede og sitte der å vente på napp. Sulten gnog i tarmene og hjertet slo hardt i brystet. Varmen slo opp fra asvalten og tærne værket i høye sko.

Det slo aldri feil. En eller annen mann stoppet altid for å sjekke oss opp.

De ville som regel ha oss med hjem, men vi ba nervøst om en tur på restaurant først, for å bli bedre kjent..

Da vi satt å spiste konversete vi oppspilt og nervøst. Jeg var så utrolig redd. Tenk om denne mannen var farlig, en forbryter.

Etter endt måltid sa en av oss at vi måtte på toalettet, og den andre fulgte med. Vi var jo jenter.

Vel ute av syne sprang vi ut i det fri. Vi fniste og lo nervøst. Og løp ned på undergrunsbanen.

Der tok vi fart og hoppet over bommen. Vi hadde jo ikke penger til dette heller. Turen på toget ble like nervepirrende hver gang, vi kunne lett bli tatt for å reise gratis.

Slik levde vi i to uker.

 

Det å starte opp som modell i Paris er ikke lett. Konkuransen er beinhard. Og på midten av 80 tallet var Paris et av de viktigste stedene å være.

Jeg kunne ikke yrket og reglene som fulgte med. Jeg var like uerfaren som et nyfødt barn.

Min erfaring fra Skien ble som guidlines i en eventyrbok i Paris. Her var det harde bud og spisse allbuer.

Jeg hadde ingen spisse allbuer. Jeg var gotroende og naiv. Jeg hadde ingen selvtillit og ingen tro på meg selv.

Jeg dro til Paris fordi jeg hadde muligheten. Jeg dro dit fordi jeg var ung og eventyrlysten. Jeg dro fordi Skien skremte meg.

 

Jeg hadde aldri trodd jeg ville oppnå noe i denne fantastiske byen. Jeg tenkte jeg ville være i utlandet max et år.

Jeg har altid hatt det syn at alle er penere en meg. Dette er jo ganske ironisk tatt i betratkning at så mange i min barne og ungdomsår kalte meg innbilsk og overlegen.

Kunne de ikke se at jeg bare var usikker og redd.

Kunne de ikke se at jeg så opp til dem, at jeg beundret dem.

Jeg ble oppdaget som modell da jeg var 12 år.

Det morsomme var at jeg ble oppdaget to ganger i løpet av en uke, og det av et ektepar.

Han så meg i 17. mai toget, og hun på en frisørsalong.

Jeg startet mitt eventyr i regi av Berit og Finn Bjørnflaten. Min søster også. De så ikke forskjell på oss, og vi ble et radar par, min søster og jeg. Det var en fin tid. Savner våre eventyr isammen.

Men fra å være en amatørmodell i Norge til en international modell i Paris. Vel, det var et stort sprang.

 

Som liten og ubetydelig annkomm jeg Paris.

Jeg møtte dusinvis av tilsynelatende sevlsikre modeller. Jeg følte at jeg krøp for dem, prøvde å løse deres gåte av perfeksjonisme.

De sto over meg, hånet meg. Smilte til meg som den uvitende skapning jeg var.

Men, skjebnen ville det anderledes.

Først fikk jeg en utrolig jobb, mange tusen modeller ville ha den. Men jeg fikk den.

Lite skjønte jeg om dens viktighet. Jeg satt meg aldri inn i hva som er viktig for en modell ano 1986. Det betydde ikke så mye for meg.

Jeg ville leve, se, lukte og oppleve. Jeg var så lysten på livet.

Hvem vil ikke føle seg levende, ung, dristig.

 

Om jeg var født på 90 tallet ville mine foreldre mest sansyndlig ha diagnogsert meg med adhd.

Men siden jeg kom til mitt på 60 tallet kunne ikke mine foreldre annet enn å være våkne 24/7..

Mine foreldre, min søster, min bror og min hund sov ikke før jeg fyldte 15 år.

Vel, det er hva de sier. Tror de sov litt innimellom slaga.

Jeg var og er krevende. Jeg er krevende forde jeg vil leve.

 

I Paris levde jeg.

Jeg sugde til meg alle inntrykk, alle smaker, alle lukter.

Jeg luktet sult. Sult i en glamorverden. Jeg hadde ikke samme apetitt. Jeg forventet ingenting, men fikk mye.

 

Kirsi og jeg bodde først i en rekke modellleiligheter. Dette var leiligheter modellbyrå disponerte. Som oftes bodde jenter der 2 – 3 måneder. Ingenting ble vasket eller ivaretatt. Kakkelakker danset tango over hodeputene våre, og sengemids florerte. Hjelp!!

Hjelpen kom den, etter en forferdelig morgen.

 

Jeg hadde nettopp bukket en kjempejobb. Mange var sjalu på meg, men jeg forsvarte jobben med at de trang en voksen 12 åring.

Jeg kunne aldri ta et komplemang for et komplemang. Dette var en stor utfordring.

Jeg var gjennomsyret av janteloven, og jeg trodde på den.

 

Uansett hvor jeg gikk i Paris, så jeg disse høye tynne vidundrene som jeg konkurerte mot. Og hver dag møtte jeg dette mysteriet, Jeg slo dem ned i støvlene.

Unskyld

 

For å få en jobb, må modeller gå på castings og “go see’s”

En casting er når en kunde har en jobb de vil bukke modeller til. En go see er for¨å vise seg frem til potensielle kunder.

 

I Paris kunne en casting gå over flere dager, og hunrevis av modeller prøvde seg på denne jobben.

Da er det virkelig en merkelig følelse og få den.

Jeg kunne komme inn på en casting i Paris, og se mange titalls vakre jenter som jeg skulle konkurere mot. De snakket og lo mens de ventet på å få komme inn til kunden.

Særlig tenkte jeg. Jeg kunne liksågodt gå igjen. Men trangen til å leve, prøve livet. Den holdt meg der.

 

Det rare var at jeg bokket så mange av castingene jeg gikk på.

Til å begynne med var det ikke kariærebrytende jobber. Men bra jobber.

Som denne morgenen.

 

Jeg hadde bukket en jobb på flere sider i det populære bladet “Madam Figaro”

Kvelden før jobben satte jeg høytidlig vekkeklokka på. Kirsi lå på den andre siden av rommet, og la seg tidlig for min skyld. Vi overså kakkelakkene og sovnet uskyldig og søtt.

Neste morgen våknet jeg av at Kirsi ristet i meg. Ingen av oss hadde hørt alarmen, og jeg skulle vært på jobb nå, i dette minutt.

Hjertet sank ned i maven.

Ikke en behagelig måte å våkne på.

Tanker fløy gjennom hodet mitt i en forvirrende fart.

Jeg rakk ikke å dusje eller. Jeg hev på meg klær og spurtet gråtekvalt til metroen. Minuttene det tok fra vår leilighet til avtalt møteplass i kontorene på Chams Elysee var uutholdige.

Jeg sprang inn på møteplassen med hjertet i halsen, og tårer i øynene.

Men ingen sympati var meg til dels.

En meget stram sekretær ba meg omgående ta metroen til en

location på andre siden av Paris.

 

Jeg hev meg ut i metropolbyen igjen med en følelse av å være komplett håpløs.

Cruet hadde begynt dagen på en anngitt adresse.

Da jeg etter en nervepirrende halvtime på metro’n kom dit, så sto det en studiovan på utsiden.

Spent, nervøs og redd åpnet jeg døren. Et samensurie av franske gloser møtte meg, og jeg duket nakken i et forsøk på selvforsvar.

Etter å ha mottatt mine unskyldinger om å komme for sent, om å være komplett uansvarlig og dum, kunne vi legge ut på kjøreturen som skulle ta oss ut av byen, og ut på en location.

 

Etter ca en times kjøretur får sjåføren en telefon fra en modell som beklaget å være sen, men det var heller ingen studiovan på møtestedet sa hun.

Fotografen kikket på meg, og spurte med en heller høy stemmeoktav, hvilke klient jeg hadde i dag???

” Madam Figaro” sa jeg, og ble igjen slått i bakken av franske gloser.

 

Dette var ikke Madam Figaro, og jeg var ikke deres modell.

Jeg hørte bare halvt etter hva de sa mens hjerte sank helt nederst i maven.

Det gjorde fysisk vondt. Det er ufattelig stort og få en slik jobb, og jeg var nå 3 timer for sent ute.

Dette var jo i en tid hvor mobiltelefoner var få forundt. De var store, tunge og måtte bæres som en veske.

Jeg var absolutt ikke i betsittelse av et slikt monster. Men kunden på bussen forbarmet seg over meg og ringte byrået mitt.

De var fra seg av hysteri over min forsvinning og fikk gitt beskjed til min egentlige kunde.

 

Tre og en halv time etter jeg skulle møtt på jobb kom jeg inn på restauranten som for dagen var min location.

Det var to andre modeller der, og de frydet seg over mitt uhell.

 

Men jeg fikk ikke den kjeften jeg trodde skulle komme.

De to fotografene, Philippe og Didier klemte meg hardt inntill seg, og håpet jeg kunne jobbe etter en så opprivende dag.

Jeg kunne grått av glede, kansje gjorde jeg det også. Jeg var så utrolig lykkelig.

Ingen var sure, bare de andre modellene da jeg ikke ble sendt rett hjem.

 

Det ble en hyggelig jobb, og jeg faldt pladask for humoren og livsgleden til Philippe.

Noen mennesker går godt isammen fra første øyeblikk de møtes, og slik var det med oss.

 

Philippe, Didier og jeg gikk ut for å spise middag etter endt jobb.

Jeg må innrømme at jeg var litt skadefro når jeg dro med dem og de andre jentene sende oss lange blikk, kom med hint for å bli med osv. Men mine to kavalerer latet som de ikke forsto, og tok med bare meg.

 

Under middagen fortalte jeg litt om denne leiligheten Kirsi og jeg bodde i, og om kakelakk kolonien som danset tango til sene nattetimer.

Da sier Philippe at han snart skal leie ut sin leilighet. Han og Didier skulle dele en flott leilighet nær Monte Mart, og han ville ikke selge sin gamle.

Han fortsatte med å si den hadde to soverom, to bad, tre balkonger, stor stue og et koselig kjøkken.

Og leien var billigere en det vi betalte for det rottereiret vi leide nå.

Jeg trodde rett og slett jeg drømte når jeg hørte dette.

Philippe lovet at leiligheten var vår. Og Kirsi og jeg skulle møte han neste dag.

 

Jeg gledet meg vildt til å komme hjem til Kirsi og fortelle henne den gode nyheten.

De to nye vennene mine kjørte meg hjem, og bare det var stort.

Ingen metro og innpåslitene menn, men en behagelig bil hvor døren ble åpnet for meg og forsetet mitt.

 

Når jeg kom hjem til Kirsi hadde jeg en merkelig reaksjon. Da jeg så henne, min trygghet i en utrygg by.

Ja, da kom reaksjonen etter dagens spenninger.

 

Jeg hev meg i armene hennes og gråt og gråt.

Dette var uvandt for begge to. Jeg fra Skien i Norge, hun fra Valkeakoski i Finnland. Ingen av våre landsmenn, innklusive oss, var veldig flinke med følelser på den tiden.

Kirsi kansje minst av alt. Hun var en rebell og tilgjort stenhard. Om noen skulle rokke ved følelsene hennes, noe som jeg hadde en irriterende evne til å gjøre. Ja, da tok jenta på seg stenmasken sin. Og jeg kunne omtrent høre hjernen hennes gi beskjed til hjertet. Ikke føl noe. Ikke føl noe. Stenhard nå. Jern, ild, smerte, vær hard som vinteren i Helsinki for svarte.

 

Men jeg klamret meg fast.

Nå trengte jeg henne, og hun klappet meg usansyndlig klossete på ryggen. Omtrent som om jeg hadde tredjegrads forbrenning.

Da sa jeg.

Jeg er så glad!!!

 

Og Kirsi bannet en stund på utspekulerte finske gloser, skjøv meg vekk og lurte på om jeg var gal som gråt når jeg var glad. Hun trodde jo det var fordi jeg var litt forsent ute til jobb.

 

Jeg var ikke litt forsent ute til jobb sa jeg. Jeg var tre og en halv time for sent ute.

 

Den som kunne settt ansiktet til Kirsi Marianne Koskinen der og da. Vel, den personen hadde blitt veldig glad i henne.

Etter å ha hørt på nok en regle av finnske banne ord av min rødhørete, gråøyde venninne. Kunne jeg fortelle henne at vi om to månter skulle flytte inn i drømmeleiligheten.

 

Ke? sa Kirsi og virvlet rundt. Hun minnte meg umiddelbart om Manuell i Hotel i Særklasse.

Hun var en studie i full forvirring. Og det frydet meg at jeg kunne både overraske og glede min gode venn.

 

Denne kvelden koset vi oss med en god fransk vin, og drømmer om paradiset…

 

Da Kirsi hadde sovnet gikk jeg ut.

Paris for meg var ikke bare en metropolby for mote. Den var også en by med mye historie.

 

Nå var store hus gjort om til mange leiligheter. Men for to, trehundere år sinden var hele bygningene noens hus. I de smale brostensgatene kjørte ikke smekre biler, men vogn og hest.

Vi bodde i det 16. arrondissement. Det som alltid har blitt betraktet som det beste strøket i Paris.

 

Det var regn og vind denne natten, og jeg gikk nedover Paris’es gater mens fingrene mine berørte stenveggene jeg gikk langs.

Jeg kunne formelig se de fine fruene når de steg ut av sin vognene sine på denne gaten. De hadde lagt sitt avtrykk her i Paris, og jeg drømte om dem.

 

I ukene som fulgte fortsatte jeg å få bra jobber. Det var helt ufattelig for meg.

Her trasket jeg rundt blandt skjønne, selvsikre amasoner. Og jeg av alle tok jobbene deres.

 

Helt fra jeg var liten har selvtilitten min vært heller laber.

Jeg var alltid litt rund “i godt stand” som mormor sa. Og søsteren min var tynn og formfull. Hun hadde mørkt bølgete hår og et rolig gemytt. Mens jeg var et fyrverkeri med krøller som sto rett opp.

Det var derfor et sjokk for meg da det var jeg som ble oppdaget som tolvåring og ikke henne.

Men det skal også sies at når de rette folkene først fikk se henne, så kunne de ikke se seg mett på henne. Hun fikk utrolig mange tilbud i årene som kom.

 

Her i Paris var jeg like overrasket.

Jeg måtte åpne bankonto i Paris, og den vokste stadig. Helt utrolig for meg.

 

Kirsi og jeg måtte også gi plass til nok en modell i vår tragiske leilighet. Hun hette Maria og spiste kunn en tomat om dagen.

Hun var en runway modell og måtte være syltynn. Noe som var vanskelig med hennes latinske kurver. Vi kunne høre henne gråte sårt om natten.

 

Kirsi skjønte henne ikke, hun hadde aldri opplevd å kunne legge på seg selv av det minste. Men det hadde jeg.

Hjertet mitt blødde for Maria samtidig som jeg hadde min egen fortvilelse over mine ekstra kilo.

Jeg fikk høre det hver dag. Jo, you need to loose weight. Jo, you are fat.

Og ja ” Jo ” ble navnet mitt, ingen kunne utale Jorunn…

Snakk om identitets forvirring!

 

Jeg hadde igrunn aldri hørt om diett før, og jeg var glad i mat.

Her i paris nøt jeg ferske baguetter med fett smør, som jeg dyppet i kaffe med melk. Nydelig!!

Hvem hadde hørt om lav karbo? At hvetemel var usundt? At du la på deg av brød?

Men jeg ble da flinkere etterhvert med mat også, jeg begynte å spise salater. Følte meg som en kanin der jeg snasket på grønne blader. Men jeg så kroppen min forrandre seg og jeg likte det.

 

Neste dag fikk jeg besked om at jeg hadde bukket en godt betalt jobb. En katalogjobb! Hva var det?

 

Jo, i motsetning til moteblader var det ikke like prestisjefyldt, men betalte godt og var brødet til en hver ny modell, men det var mange om beinet.

 

Jeg var 19 år, og skulle ha min første katalogjobb I Paris (Dvs. Vi dro til Nice for å lage den)

Foreløpig hadde jeg mest jobbet for blader, postere osv.

Men katalog betydde penger.

Dessuten skulle jeg jobbe for La Redoute, en prestisjefylt katalog.

Jeg hadde ingen ide om hvordan man poserte for en katalog..

 

I blader kunne man være seg selv, stå som man ville, sitte som man ville… være sur om så skulle være.

I de fleste kataloger måtte man vise en vær liten detalj på klærne… være strålende blid, bevege seg “naturlig” mens man skulle vise frem hvor mange lommer det var… sommerfuglene som var sydd inn i kraven, vesken, skoene… ola la..

Alt mens det skulle se ut som om du gikk deg en tur… leste avisen… drakk en latte…. el.

Vel.. alt dette her visste ikke jeg da.. jeg visste ingenting!!!

Var kjempenervøs!

 

Fotografen var meget kjent og de to andre modellene jeg skulle jobbe med var proffe… erfarne..

Dog, jeg hadde hørt mye om en av dem

 

Hun var fra mitt byrå i Paris, og var en eks kjæreste av en kjent sanger…

Mange sa mye rart om henne… Men jeg har aldri villet dømme et menneske før jeg møtte dem… og håpet det beste.

Den 3. modellen var eldre, verdensvant og fra New York .

 

Hele cruet møttes på flyplassen i Paris for å fly i sammen til Nice.

Vi var en stor gjeng.. Fotograf.. flere fotografassistenter, stylist.. stylistassistent.. 2 representanter fra La Redoute, makeupartist, frisør og oss 3 modeller.

 

Kate fra New York tok seg umiddelbart av meg, hun så jeg var nervøs og ny… Ære være henne.

 

Heidi.. . Hun var fra mitt byrå, holdt seg mer for seg selv og sa ikke mye… men hun så da snill ut..

 

Fremme i Nice sjekket vi inn på et nydelig hotell..

Kate var stjerne og fikk eget rom, mens jeg og Heidi skulle dele rom.

Etter innsjekking skulle vi alle ut å spise middag, men Heidi ville ikke være med.

Under middagen satt jeg og beundret Kate som belevent bestilte eksotiske retter, og underholdt oss alle med morsomme historier.

Kate var virkelig unik.. Dette synes til dags dato!

 

I modellverdenen er det mye sjalusi, og kniving om kundens gunst. Men Kate dro meg med i samtaler og ga meg små nyttige hint.

 

Vi gikk tilbake til hotellet ganske tidlig.. vi skulle opp med solen..

Jeg gledet meg litt nå, alle var så hyggelige. Følte at alle måtte jo ha en “første gang”…

Dessuten hadde jeg, av alle ting, en kamerat i Nice. Jeg gledet meg til å spise middag med han kvelden etter.

 

Da jeg kom til rommet til Heidi og meg, så var det helt tomt..

 

Jeg gikk ned til resepsjonen og fikk forklart at Heidi ville ha nytt rom, og alle mine ting var også flyttet dit.

 

Rart, tenkte jeg.

Men fant rommet…. Og i det en meget utforende Heidi.

Hun lå på sengen i en rød og sort teddy

 

Visste ikke hvor jeg skulle kikke hen, det var så utrolig flaut.. og følelsen av at noe var galt satt i meg som en vondt torn.

 

Jeg kom meg i min seng uten at mye ble sakt..

Det var uvant å dele rom med noen som var helt fremmed.. som jeg knapt hadde snakket med…

Og utrolig ukomfertabelt med henne i sin lille teddy oppå dyna..

Så begynte hun å skru TV av og på… Lyset av og på..

 

Jeg torde ikke si noe…

Jeg var så ny… dette var en jente med erfaring og autoritet…

Jeg latet som jeg sov.. men i mitt stille sinn tenkte jeg ? Hva i alle dager er galt med henne? ???

I en time holdt hun på.. stønnet litt… skrudde av og på TV, av og på lys.. sang litt …

Bare uhyggelig…

Endelig ble hun stille.. jeg var så utrolig lettet…

 

Men da… da ringte telefonen….

Det var min venn i Nice, jeg visket at vi sov, og at jeg skulle ringe han neste dag.

 

Og da eksploderte Heidi….

Hun reiste seg opp i sin lille teddy mens hun skjelte meg ut for å ha forstyrret nattesøvnen hennes.

Hun så helt gal ut, øynene hennes var ville, og hele henne skalv.

Jeg forsto jo da, at jenta ikke var vel bevart!

 

Jeg strakk meg rolig mot telefonen (sengen hennes var nærmest utgangsdøren)

Måtte ringe etter hjelp… eller bare ringe resepsjonen.. la røret ligge, og håpe at de oppfattet situasjonen

 

Men hun så meg… røsket hele telefonen ut av veggen og hev den med stor kraft i veggen…

Hun begynte å skjelle meg ut etter noter… husker ikke hva hun sa.. bare at hun skulle drepe meg..

Hvordan kunne jeg komme til Paris og jobbe som jeg gjorde????..

Paris var hennes domene, og jeg skulle dø!!!

 

Uten at jeg så hvordan det skjedde sto hun der… en rasende furie… i en rød og sort teddy… med en meget farlig sprettkniv i hånden..

Hun gjorde utfall mot meg.. prøvde å treffe hjertet….

 

Jeg kunne bare ikke tro det..

Hvordan kunne jeg ha havnet i denne ville situasjonen????

 

Det kom et smell fra gaten utenfor… Heidi ble distrahert et øyeblikk, og jeg så sjansen til å hive meg mot utgangsdøren.

Hun rakk å rispe meg med kniven i ryggen, men jeg enset det ikke engang.

 

Jeg sprang ned i resepsjonen.. kun iført en t skjorte og truser.

Visste ikke at blodet rant fra ryggen min.

 

På min engelsk fransk ba jeg om hjelp…

I resepsjonen var de tydelig oppbrakt, og ringte fotografen.

Da han kom ned så han kun ryggen min… Han fikk selvfølgelig sjokk og tok varsomt rundt meg..

 

Da kom tårene… 

Jeg hulket og gråt til jeg ikke hadde mer pust igjen…

Jeg gråt av hjemlengsel, av nervøsitet… av alvoret av situasjonen jeg hadde vært i.

Jeg ble fulgt inn på rommet til den kvinnelige assistenten. Hun vasket såret mitt og la på bandasje..

 

Siden helte hun i meg noe sterkt, og jeg sovnet…

 

Neste morgen kom vi ned i resepsjonen…

Der satt Heidi reiseklar..

Hun ble sendt tilbake til Paris… Men ikke bare det.. jeg fikk høre at hun også ble utvist fra Frankrike Det var visst ikke første gang hun skapte trøbbel.

Men hun rakk og fortelle meg alle de grusomme tingene hun skulle gjøre mot meg…

Da kom tøffe Kate…Hun skjelte Heidi ut etter noter, og kom med noen lite hyggelige trusler selv.

 

Etter denne episoden bestemte hele cruet seg for å forlate Nice Uhyggen satt i oss alle.

 

Vi dro istede til et nydelig slott i Provance…

En hyggelig svensk jente, Pia, kom og erstattet Heidi.

 

Og både Kate og Pia lærte meg opp i katalog poseringens edle kunst…

De sto bak fotografen og improviserte bevegelser jeg burte gjøre…

Resten av turen var bare herlig og lærerik..

Alle dullet med meg, og Kate var min læremester i hva som lønte seg i modellbransjen… og i storbyer 

Sjønne Kate.

 

Da vi skulle tilbake til Paris tok vi et nytt meget raskt tog som de kalte Bullet train, det føk gjennom landskapet i en utrolig fart.

Jeg satt og nøt og tenkte at dette hadde blitt en underlig tur med mange kontraster.

 

Tilbake i Paris sto Kirsi og ventet på perrongen. Det var så utrolig godt å se henne igjen. Hun kunne også fortelle meg at Heidi virkelig var blitt utvist fra Frankrike, så jeg kunne bare slappe av.

 

 

Noen dager senere fikk jeg beskjed av byrået at jeg skulle ut på middag med en viktig mann.

En viktig mann. Hva var det? Er ikke alle viktige da, menn, kvinner, barn…

Men nei, dette var en mann som potensielt kunne være veldig viktig for min kariere.

 

Nå syntes jo jeg at min kariere gikk strålende, men skjønte at mer kunne bli gjort.

Jeg lovet å være klar utenfor leiligheten for henting av en mann som skulle ta meg på en forretningsmiddag.

 

Bare ordet forretningsmiddag ringte i hodet mitt. Det var noe voksne mennesker hadde.

Jeg følte meg ikke voksen.

Jeg var nitten, jeg nøt livet, og jeg var i Paris.

Men ettersom etterspørselen etter meg økte, måtte jeg også delta i dette.

Det ble litt ekstra trist også, for på denne kvelden som det gjalt var Maria, Kirsi og jeg bedt på en champagnefest med unge franske menn.

Sukk, snakk om å gi fra seg glede..

 

Ommtalte kveld sto vi utenfor leiligheten alle tre. De for å bli hentet av party gutter, jeg for å bli hentet av en ukjent mann for å diskutere min framtidige kariere.

En kariere jeg bare fløt med, en jeg egentilig ikke forventet eller følte behov for.

En kariere som sakte tok over mitt liv.

 

Min “date” kom først. Jeg satte meg inn i jaguaren med et tungt hjerte.

Min kavaler for kvelden var en tykkfallen, eldere fransk mann. Morsomt kansje bare for meg, var det faktum han han var blond som en viking.

 

Da han kjørte avgårde med meg, så jeg bakover på mine venninner som skulle ut med jevngamle, bare for å ha det gøy. Og intuavtiv som jeg er, skjønte jeg vel allerede da at barndommens uansvarlighet skulle få seg en knekk…

 

På veien til restauranten vi skulle spise på kjørste vi gjennom en skog.

Den er berømt for alle transvesittene som stiller seg ut som prostituerte.

 

Det er klart at å kikke på prostutisjon gir en ubehaglig følelse. Jeg var 19, i en fremmed by, i en fremmed bil, med en fremmed mann. Det var mørkt ute, og en ekkel stemning inne i bilen.

Min eneste trøst da var at møtet var blitt satt opp av byrået. De var voksne og ansvarsfulle… trodde jeg.

 

Jeg var så lettet da vi ankomm restauranten og kunne gå inn blant flere mennesker.

Stedet var nydelig.

Det var i en meget gammel stil. Intim, innbydene og varm.

En restaurant man ville elsket og spise med sin kjære.

 

Nå var ikke jeg akkurat med min kjære, heller tvert imot. Og for å gjøre saken verre hadde han bukket en intim alkove til oss.

Jeg følte meg redd og usikker. Jeg likte ikke denne mannen, og hadde mest lyst til å gjømme meg bak skjørtene på den hyggelige servitrisen.

 

Mannen spurte om det var greit at han bestilte både mat og vin.

Jeg bare nikket. Ville få dette overstått fortest mulig, og brød meg mindre om hva vi spiste eller drakk.

 

Da vinen kom gjorde han et stort nummer av å rulle den rundt i glasset, smaket og smattet før han godkjente valget.

Ekkelt, hele mannen var ekkel.

 

Da vinglassene våre var fyldt opp kikket han utstudert på meg over kanten av glasset sitt.

Vel Jo, sa han.

Vi har lagt merke til deg i Paris. Vi liker deg sa han og prøvde å se sexy ut.

Hjelp tenkte jeg, hva er dette forretningsmøtet egentlig går ut på?

Jeg sa ingenting, lot han bare fortsette i sin enetale.

Vet du hvem jeg er søte Jo? spurte han.

Jeg måtte jo bare si som sant var, at nei, det visste jeg ikke.

Han hevet et buskete øynebryn, og sa at han var den mannen som kunne gjøre meg både rik og berømt.

Jaha tenkte jeg. Jeg drømmer og dette er en bisar sene i en dårlig b film.

Men nei, han fortsatte å si at han var manager for Parises beste fotografer.

Og han bestemte hvike modeller de skulle jobbe med, om han brød seg.

 

Så lener han seg over bordet og stikker det ekle ansiktet sitt helt oppe i mitt. Jeg kunne tydlig seg alle de sprengte blodkarene i ansiktet hans, fred og dager, nesen hans var jo nesten blå.

 

Stemmen hans siger inn i hodet mitt som om fra et annet univers.

Du er min kjæreste i si to måneder, og i løpet av den tiden får du cover på Vouge, Elle, Cosmopolitant. Du får de beste jobbene vi har. Og etter våre to måneder, blir du en av Parises mest etterspurte modeller.

 

Hva!!!! Hørte jeg riktig? Hans kjæreste? Berøre denne mannen?

Jeg sa, unskyld meg et øyeblikk.

Jeg reiste meg sakte og gikk på skjelvene ben ut til den hyggelige ekspeditrisen.

Jeg ba henne om å skaffe meg en taxi, og skaffe den fort.

Hun så medlidende på meg, og jeg tror hun skjønte omtrent hvilke situasjon jeg var i.

 

Etter et raskt toalett besøk hyset hun meg ut, og inn i en ventende drosjebil.

På hele turen hjem skalv jeg som et aspeløv, og mange ilusjoner brast etterhvert som tanker falt på plass.

 

Vel hjemme ønsket jeg så sterkt å snakke med mamma og pappa. Men, som sakt, ingen mobiltelefoner fantes, ingen pc, skype e.l. Og jeg hadde lite lyst til å ut i gatene for å ringe fra en telefonkjosk.

 

Jeg sovnet mens jeg ventet på Kirsi og Maria. 

Jeg sovnet sint.

 

Neste morgen smøg jeg meg ut før de andre var våkne, og tok metroen til byrået mitt.

Da jeg kom inn dit snudde alle bokkerene seg mot meg og hadde nyskjerrighet skrevet over hele dem.

Men de hadde forregnet seg.

 

Ja, jeg var skjenert. Nei, jeg sa dem aldri imot. Ja, jeg var uerfaren. Ja, jeg var ung.

Men du kødder ikke med meg.

Nå var jeg sint, og det fikk de føle, alle sammen.

Jeg så virkelig rødt, jeg hadde stolt på dem, og de hadde sendt meg avgårde med en slik mann.

Jeg kom helt opp i ansiktet på min hovedbooker, og fortalte henne akkurat hva jeg synes om en slik oppførsel.

 

Hvordan kunne hun?

Hun så helt perpleks ut, hadde vel aldri regnet med en slik reaksjon fra meg. 

 

Hun forklare at jeg hadde vekket interresse, og at de fleste modeller i en startfase ville tatt en slik mulighet med glede. Sammtidig smilte hun.

Hun smilte! Og det satte meg ut.

 

Vi ble stående å se på hverandre en stund før hun fortalte meg at hun var glad jeg dro fra restauranten, hun var glad for å se tempramanget i meg, og glad for min ærlighet.

Når det er sakt fortsatte hun, så tjener man ikke alltid allverdens med penger på å være et dydsmønster, men hun var alikevel glad for å se disse karaktertrekkene fra tid til annen.

 

Så hørte jeg bak meg. 

Ååååå, sugoy des ne, snudde meg rundt og sto ansikt til ansikt med en stor asiatisk dame.

 

Det var mitt første møte med Chiyoko, en modellmamma fra Japan.

Giselle, roper hun. Å Giselle (Giselle var min franske booker)

Denne jenta ville være perfekt for Japan, jeg vil ha henne med meg nå, ferdig med det.

 

Giselle snur seg mot meg, skakker på hodet og spør meg hva jeg synes om å jobbe i Tokyo et par måneder….

Hmmm, det hørtes så fjernt ut, så langt vekk.

 

Og Chiyoko smøg seg rundt meg som om jeg skulle være et juletre mens hun kom med koselyder. Som om jeg var en prisbelønt ku.

Nei, nå hadde jeg fått nok.

 

Jeg ga Chiyoko og Giselle beskjed om at de skulle få svaret mitt innen to dager.

Så gikk jeg til en videoarkade og var barn resten av dagen.

 

Samme kveld luftet jeg Japan ideen for Kirsi, hun var ikke glad.

Men alt tatt i betrakning så trodde hun kansje at det ville vært fint for meg.

Og da var det igrunn avgjort for meg. Jeg ville oppleve noe eksotisk, glemme silibrige fotografagenter og komme tilbake når det var tid for innflytting i Philippes herlige leilighet.

Men Kirsi hadde mer på tapetet.

Kvelden før hadde en venn av oss tilbudt seg og ta oss med på en helikoptertur neste dag.

Himmel og hav.

Ja! Dette trengte jeg.

Så spent og glad la jeg meg denne kvelden.

 

Neste dag kanselerte vil alle castings, og ble hentet i en Porsje 911 turbo.

Nice !

 

Vi kjørte ut til helekopteret, fikk champagne, og elsket livet.

Jeg kjente godt vår kavaler for dagen, han var høffelig og snill.

 

Jeg kjente livet bruse i årene, også da galingen gjorde noe så uhørt som å sirkle rundt eifiltårnet i helikopteret, godt jeg ikke ante dette var forbudt.

 

Jeg satt der inne i et helikopter.

Jeg så Paris under meg, og jeg levde. Jeg levde som aldri før.

 

Det var små, lette sommer skyer på himmelen over meg. Det var en vakker by under meg. 

Jeg og min beste venninne, vi fløy. Vi fløy, vi nippet til champagne, og vår vert var ” tall, dark and handsom»

 

Da, da var jeg ung.

Da, da levde jeg.

 

Vi visste ikke om vi hadde en spesiell destinasjon, trodde bare vi skulle sirkle rundt en stund.

Etter ca 20 minutter landet vi utenfor Versailles.

Versailles!!!!! 

 

Jeg er, var og har alltid vært en romantikker.

Her lander jeg forran et skjønt slott i litt utenfor Paris.

 

Jeg hadde en lett sommerkjole i silke som smøg seg rundt kroppen min i en sensuell lek, og i hånden holdt jeg en eksklusiv champagne.

Jeg lever!

 

Jeg føler den kjærlige hånden fra en varm sommervind, den bringer med seg løfter om liv og fødsel, om århundrers lek.

 

Jeg er her. Jeg ser historie, og jeg kjenner meg som en romantisk flørt i tidens gang.

Versailles

Husket fra historie timene at det var mang en Louis som som hadde tilhold her. Husket at dette stedet var betydningsfullt allerede fra 1100 tallet.

Visste at det var kunst innenfor disse veggene jeg bare kunne drømme om.

 

Så gikk vi inn. Kirsi, Claude og jeg.

Jeg kunsten. Maleriene i taket, utsmykningene på veggene, møblene… atmosfæren.

 

Jeg var tilbake på 1600 tallet, før Napolion, før revolusjonen..

Jeg takket Gud for dette øyeblikket i tid.

 

Er du sulten?

Hva?

Er du sulten Jo?

Kirsi og Claude kikket smilende på meg. Tror de gledet seg over min uforstilte lykke.

 

Vi spiste på den mest idylliskske restauranten.

Bordene var ute under et laft tak av vindranker, veggene rundt oss var av gammel sten smykket med klatrene eføy.

Alt rundt oss var grønt og frodig.

Fuglene sang til hverandre. En katt lå og koste seg i solstrålene som lurte seg inn mellom grønne blader.

 

Vel hjemme i vår insektinnfektet leilighet hadde vi en god ro begge to. Vi var litt triste siden jeg skulle være vekk i to måneder, men samtidig så vi frem til jeg kom tilbake og vi skulle flytte.

 

Men det var en ting til som bekymret oss.

Maria oppførte seg så rart. Sløv på en måte, og nå hadde hun låst seg inne på rommet sitt, og nektet å komme ut.

Senere på natten hørte jeg henne rommstere rundt, før jeg sovnet skjønte jeg hun hadde gått ut. Merkelig, klokken var fire på natten.

 

Neste dag troppet jeg opp på byrået og erklærte at jeg ville si ja til Japan for to måneder.

Chiyoko var ekstatisk.

Mange papirer kom på bordet, her skulle ting skje fort.

 

For å jobbe i Japan må du ha arbeidsvisum, og for å få arbeidsvisum må du ha en arbeidskontrakt med arbeidsgiver.

Alt så greit ut, jeg signerte og turen gikk så til den japanske ambassade.

Passet mitt ble høytidelig stemplet, og tre timer etterpå hadde jeg en flybillett til Tokyo i hånden. 

Slike ting passet meg egentlig bra. Ting skjedde, jeg levde…

Men jeg var nervøs også, spent!

 

Japan. Asia…

Hadde aldri forventet at jeg noengang skulle se dette kontinentet. Iallfall ikke at jeg skulle reise dit helt alene for å jobbe.

Dette var spennende.

 

Fire dager senere tok jeg forvel med Kirsi, og gikk ombord i det største flyet jeg noensinne hadde vært på.

Det var enormt, og så mange forskjellige mennesker, kulturer, lukter og inntrykk.

Følte meg litt ensom. Alle så ut til å reise med noen, jeg var alene.

Og en føler seg alene da.

Du ser et fly full av mennesker som ser ut som om de vet hva de gjør. Som prater, ler og hører sammen med noen.

 

Jeg er sikker på at om jeg satt i buisness eller første klasse, så ville jeg se flere som meg. Mennesker ute i buisness. 

Så rart som det enn var, så var det jo det jeg var. På vei til Japan på buisness. 

Hjelp!!! Mamma se på meg nå!

  

Jeg hadde sikret meg en plass i røykeavdelingen på flyet. Det var tider det. Så snart flyet var oppe i luften kunne du fyre opp, og dampe i vei hele turen. 

Husker godt det første flyselskapet som sluttet med det.

Delta Airlines!

 

Det var en spesiell følelse og fly mot eksotiske Japan. Her hadde jeg på nærmest impuls dratt som 18 åring til Paris.

Og i Paris ble alt virkelig, ikke lenger en drøm.

Jeg ble dyttet frem. Det var skremmende. 

 

Jeg så på det hele som et eventyr, men dette var blodig alvor for dem som invisterte sin tid og energi på meg. 

For dem var det det de levde av.

Bokkerene mine, klientene, fotografene, designerne. Dette var deres liv, dette var hvordan de betalte for sine liv. 

Barnas skolegang, mat på bordet. Deres rykte. Deres eksistens.

 

Og her var jeg, en tennåring de satset på. 

En tennåring rett ut av et trykt hjem hvor alt var betalt for.

Hvor jeg var et barn uten ansvar.

 

Her, på dette flyet. På denne reisen innså jeg dette. 

Jeg følte det som en klo rundt hjerte. Som et sug i magen.

Dette var ingen lek .

Lenge siden nå

Det er lenge siden jeg har vært her inne nå.

Det er mye som skal gjøres når man flytter. Alt skal på en måte skje på en gang. Man skulle tro at jeg var vant med flytting,

men det virker som det blir hardere for hver gang.

Så mistet jeg Mamma…

Hun betydde utrolig mye for meg. Hun var et vakkert menneske som var varm mot alle.

Savnet etter henne er enormt.

Dette bildet er tatt av en venninne fra Oppdal bare 4 dager før hun døde.

Det siste bildet jeg har med henne.

Bare dagen før hun døde, tok jeg henne med på bingo (hun elsket bingo)

Vi koset oss masse, vant gjorde vi også. Så vi avtalte å gå igjen Fredag 14.

Det var dagen hun ble begravet…

Så en hyllest nå til det vakreste menneske jeg vet.

En engel på jord.. Nå en engel i himmelen…

Kjære Kjære Mamman min ❤️