Supermodels

Jeg ville avslutte min gjesteblogg hos https://www.the4ofus.co.uk/ med et innlegg om de jentene man bare ikke kan komme utenom om mann skriver om modell industrien på 80 og 90 tallet. Disse jentene regjerte markede i et tiår. Det er ingen som har kommet i nærheten av dem verken før eller siden, utenom Gisele Bundchen. Håper dere liker innlegget som dere kan lese her

https://www.the4ofus.co.uk/blog/2019/3/26/the-original-supermodels

Med dette takker jeg for meg hos the4ofus_uk. Det har vært fint og kunne skrive for en så proff blogg som de har! Videre innlegg her blir fortsettelse av min historie (vel, kanskje med et unntak i morgen) som jeg håper dere vil følge med på ❤️

Dette bildet er tatt på taket av en gammel bygning i Paris. Holder godt tak med hælen her ser jeg, glem rette føtter 😅

Litt fra mine jobber for The Academy Awards

I min nest siste blogg for https://www.the4ofus.co.uk/ Skriver jeg om hvordan det var å jobbe for the Academy Awards. Jeg var jo så heldig og fikk jobbe for både The Oscars og The Emmys flere ganger. https://www.the4ofus.co.uk/ Har lagt til bilder og video fra min tid der. Her er lenken til historien https://www.the4ofus.co.uk/blog/2019/3/20/working-on-stage-at-the-oscars-by-jorunn-haugen På denne tiden hadde jeg lagt alle hendelser i Tokyo langt bak meg, og var mye mer komfortabel med meg selv. Heldigvis 🙌🙏

Da jeg døde i Tokyo

Denne måneden er jeg gjesteblogger for https://www.the4ofus.co.uk/ I dag skriver jeg om en hendelse fra Tokyo som til dags dato preger meg https://www.the4ofus.co.uk/blog/2019/2/19/my-tokyo-modelling-nightmare-by-jorunn-haugen

Jeg har også, som dere ser skrevet historien på Norsk.

Jeg vil anbefale å besøke https://www.the4ofus.co.uk/ da de har mange fine og nyttige innlegg

Jeg var populær i Japan.

Jeg var ikke for høy, og jeg var mørk.. Ja for det er jeg egentlig.. helt mørk.

Bare begynte å jukse litt da jeg hørte at “blonds have more fun”

I Japan elsket de å sminke meg opp til jeg lignet dem..

rart i grunn..

Utenlandske modeller kommer dit på en kontrakt. Da er det forutbestemt hvor lenge du skal være. Jeg pleide å skrive under for 3 måneder omgangen.

Det var bare et problem med meg i Japan..

Jeg var en str. 28…

Jeg var utrolig etterspurt, men mistet en del av jobbene pga. mitt enorme omfang.

Byrået kom til meg en dag og lurte på om jeg ikke kunne oppsøke en lege for “problemet” mitt. Han var russisk, og også lege til den Norske ambassaden.

Når du er ung, og bor i blant mennesker som ikke ser ut som deg. Så får du en trygghetsfølelse når du møter et autoritært eldre menneske som ligner på dem du er vandt med hjemme.

Denne legen ga meg noen tabletter i en anonym boks.

Han ba meg ta 3 om dagen, og kunne forsikre meg om at de overhodet ikke var farlig!!

Farlig skjønte jeg at de var etter bare 1. tablett. Jeg fikk kjempe energi, skravlet som en foss og var overlykkelig. Senere… den første dagen med tablettene, så merket jeg også at jeg ikke ble sulten.

Kiloene raste av og jobbene sto i kø, store jobber.

Jeg jobbet nærmest døgnet rundt.. reiste fra nord til sør i landet.. og til steder som Bali og Saipan..

Egen leilighet fikk jeg også.

Normalt i Japan må du dele med minst en til, for plassmangelen er stor i Tokyo.

Det bor 12 millioner mennesker på et lite område, og det føles som om du bor i en maurtue. F.eks. er det vanlig å finne fullt brukbare vaskemaskiner e.l. på fortauet. Det er ingen som har lagringsplass.

Og der bodde jeg, midt i Roppongi, et dyrt og sentralt strøk i Tokyo.

Leiligheten var nydelig… i 7.etg. med vegg til vegg vinduer på 2 av veggene i soverommet.

Litt skummelt var det når et jordskjelv bestemte seg for å slå til i Tokyo, men jeg begynte å bli vandt til dette også.

Var sjeldent hjemme der, nesten bare for å pakke til neste reise.

Og matrutinene ble som følger..

Frokost: frokostblanding og en liter kaffe.. samt en pakke røyk.. (ble så røyksugen av disse tablettene)

Det ble sikkert 80 stk. i løpet av en dag.

På settet hadde jeg assistenter som sto klare med askebeger 🙂

Middag: tyggegummi…. that’s it.. Eller dvs. Jeg fikk nok i meg 4 – 5 liter kaffe i løpet av mine 16-20 timers arbeidsdager.

Jeg var 22 år, 176 høy, brukte str. 25 i jeans..

Var Japan’s mest brukte modell.

Jeg måtte ta mer og mer av tablettene for å få samme virkning av dem som til å begynne med.

Og min kjære trygge doktor startet å ta seg godt betalt for dem..

Jeg var også hinsides det å skjønne at det jeg gjorde var riv ruskende galt.

De voksne på byrået som skulle ta vare på meg, tenkte vel heller mer på pengene jeg tjente for dem.

(Eieren av modellbyrået mitt i Paris, kjøpte seg et beach house i Saint Tropez bare på kommisjonen hun fikk fra meg)

Og for meg… Ja, det var godt og endelig være tynn.. Jeg hadde alltid strevet med vekta.. Kom aldri inn i min eldre søsters bukser.. Rund var jeg 🙂

Jeg hadde prøvd noe lignende i Paris, fikk noe av en crazy modell fra New York etter å ha blitt truet på livet i Nice….. Men… det er en annen historie 🙂

Månedene gikk, og jeg utvidet kontrakten min.. Nå hadde jeg vært sammenhengende i Japan i 8 måneder.

En dag ringte byrået meg, og spurte om jeg ikke kunne ta inn en modell i leiligheten min. Alle de andre leilighetene var fulle og jeg hadde jo et ledig soverom.

Hun het Nikky Travis, og kom fra Australia.

Nikky kommer jeg til å huske så lenge jeg lever. ( har prøvet å finne henne i senere tid, men hun kan jo ha giftet seg og skiftet navn..)

Så Nikky flyttet inn, like før min 23 års bursdag 18. okt.

På min 23. års dag jobbet jeg med en kunde jeg var blitt veldig glad i, sør i Japan.

De hadde med gaver til meg.

Bla. Et maleri de hadde fått laget av meg….

Da jeg dro til flyplassen etter endt jobb, glemte jeg alle gavene.

Jeg er lei meg for det den dag i dag. Det å gi gaver er en japansk tradisjon, og slike personlige flotte gaver fra mennesker jeg virkelig bryr meg om……

Jeg var ør den dagen, rar i hele meg.. jeg var trøtt selv om jeg helt på med kaffe, og knasket gull tablettene mine.

Jeg hadde en gutt jeg datet litt slik forsiktig i Tokyo.

Han het Tom og var en skuespiller fra LA.

Han ville gjerne gjøre stas på meg på dagen min, så jeg dro dit etter endt dag.

Han hadde kjøpt en kanin til meg, laget nydelig mat, men var helt ute av seg da han nettopp hadde fått rede på jordskjelvet som slo ned i San Francisco med 7,1 på richter skala.

Søsteren hans bodde der, og han kom ikke igjennom på telefonen til henne.

Jeg fikk ikke fortalt han hvor merkelig kroppen min føltes, eller trettheten som syntes altoppslukende.

Jeg sov faktisk mer en 2 timer den natten.

Jeg sovnet på teppet hos Tom.

Dagene gikk, og jeg ble trøttere og trøttere.

Tilslutt, på en jobb… 8. nov. 1989, måtte jeg ringe byrået og be om å få gå fra jobben.

Klokken var 20 på kvelden ( vi kunne ofte jobbe til etter midnatt )

De lot meg gå.

Makeupartisten på jobben ga meg en røyk.. han visker til meg. “Legg deg, sett på god musikk, og røyk denne”

Jeg trasket trøtt ut av studioet, banet meg vei gjennom hundrevis av mennesker på metroen, og kom endelig hjem…

Jeg var så trøtt!!

Jeg savnet familien min inderlig, og bestemte meg for å dra hjem til Norge før jul.

Jeg la meg ned på sengen.. Satt på Enja, og fant frem røyken jeg hadde fått.

Jeg skjønte det var hasj… men det kunne vel ikke skade nå, det ville roe meg ned.

Jeg tok et trekk… to trekk.. men så hørte jeg en slik merkelig gong gong… Trodde kanskje de hadde en festival utenfor..

Så… så skjønte jeg at det var hjertet mitt som var gong gongen…

Det slo fortere og fortere.

og så høyt…og så utrolig høyt….

Jeg må spise tenkte jeg… Om jeg ikke spiser, så dør jeg…

Merkelig at man skal begynne å plutselig tenke klart når livet står på spill…

Jeg klarte ikke å gå, fikk ikke puste.. jeg kunne ikke gå..

Jeg dro meg inn på badet og fikk tak i vann fra toalettskåla… fikk ikke svelget..

Jeg hørte ingenting, bare hjertet mitt som raste og gjorde opprør…

Jeg dro meg ut på verandaen…. jeg så utover lysene i Tokyo, og tenkte..

Jeg kan ikke dø nå.. jeg ba mormor om hjelp.. hun var død for lenge siden, men trøstet når jeg trang henne… Tårene strømmet nedover kinnene.

Jeg var… livredd..

Som skjebnen ville ha det.. kom også Nikky tidlig hjem denne kvelden, hun løp ut på verandaen og hjalp meg inn.

Hun forsto hva som hadde skjedd, hun hadde jo sett alle de tablettene jeg brukte, og observert mine spisevaner.

Hun ringte byrået, og forventet en ambulanse.

Mens vi ventet prøvde hun å få vann i meg ved hjelp av en svamp… Jeg husker så godt ordene hennes..

“hang in there Jo!” “Hang in there” “Hold on to life Jo” !!!

Ambulansen kom ikke…

Eieren av byrået kom.

De kunne ikke ringe ambulanse, jeg var for profilert. Ryktet til byrået kunne bli ødelagt..

Ryktet betyr mye i Japan..

De to dro meg ut til heisen… jeg husker jeg skrapte neglene til blods på heisveggen for å beholde bevisstheten..

Utenfor sto jaguaren hans, og jeg husker jeg tenke… ja ja, så dør jeg iallfall i en jaguar..

Diva til siste slutt 🙂

Jeg våknet på et kaldt bord, sterkt lys…

Jeg var på et sykehus, og de hadde nettopp fått hjertet mitt igang igjen…

Jeg ble kjørt opp på et rom, og fikk ledninger både her og der…. senere fikk jeg vite at de pumpet meg full av næringsstoffer.

Jeg våknet noen timer senere… rundt sengen min sto sjefer og under sjefer fra byrået mitt… alle snakket i munn på hverandre og var sinte.

Hva ville de..

Jo…

Hvordan hadde dette skjedd???????

Hva??

De ville jeg skulle ta disse tablettene, de visste hva tablettene var… de så jeg gikk ned over 10 kilo.. de booket meg for jobber så tett at jeg knapt fikk tid til å sove..

Men… de hadde funnet røyken jeg fikk av makeup artisten, og de skylde alt på det.

Mente det ikke bare var hash, men at det var mange andre stoffer i den også.

Narkotika er strengt forbudt i Japan, du kan lett komme i fengsel for det… Og kommer du i fengsel i Japan, må du betale for det… bokstavelig talt..

Makeupartisten slapp fengsel, de ville dysse alt ned… men han fikk aldri en jobb innen moteindustrien igjen..

Føler for han…

Han prøvde bare å være snill…

Mens alle disse sinte Japanske ansiktene hoverte over meg, så jeg plutselig Nikky!

Jeg klare å si navnet hennes, hun kom, holdt rundt meg… de sinte stemmene fadet ut….

Jeg sovnet.

Da jeg våknet igjen satt Nikky på en stol inntil sengen min og sov.

En sykesøster ristet i meg.

Hun snakket litt engelsk, og forklarte meg at jeg skulle være innlagt i en dag til, men så var det ut

Jeg måtte jeg gjennomføre de 10 største jobbene mine før jeg fikk lov til å dra hjem..

Jeg tenkte.

Det er ikke mulig… Jeg kan ikke jobbe nå…!!!!!!!!

Men hun forsikret meg om at både en representant fra byrået samt en sjåfør var til min disposisjon når jeg skulle jobbe.

Jeg var i sjokk!! Men ba om en telefon.

Jeg ringte søsteren min i Norge.

Det var tidlig søndag morgen Norsk tid, men Kari våknet fort når hun hørte hva jeg hadde å si.

Hun skulle begynne som butikksjef neste dag, men kom seg på et fly til Tokyo fortere en nesten mulig.

Vi er veldig nær hverandre..

Neste dag ble jeg kjørt til leiligheten min.

Jeg så da at det ikke var langt fra sykehuset… jeg var så redd…

jeg var så livredd!!

Nikky sov med meg den natten.. holdt meg..

Neste morgen dro Nikky tidlig på jobb, og jeg var alene.

Jeg skulle bli hentet av sjåføren om to timer.

Jeg satt meg ned for å spise frokost.. og så… maten satt seg fast i halsen… jeg fikk ikke puste…

Jeg famlet etter noe å drikke, og rotet meg ned på gaten for å finne sykehuset.

Der gikk jeg.. midt i Tokyos beste strøk…på sokkelesten, håret til alle kanter, hev etter pusten.. og gråt..

Jeg fant sykehuset, og de ga meg valium.. de sa jeg opplevde et panikkanfall….

Det har i ettertid preget meg hver dag… valium…. og angst…..

Det må jo også nevnes at Kari ble hentet på Narita flyplass i Tokyo, av en sjåfør med hvite hansker..

Han sto med et bilde av meg.. Men trang jo ikke å lure på hvem min søster er… Vi ligner 🙂

Og etter 10 dager av et rent mareritt, kunne Kari og jeg sette oss på flyet..

Vi dro hjem

 

En spennende måned

Så herlig å være inne i vårmåneden Mars. Dagene er lengre og solen varmer godt ✨ Jeg er også så heldig å få være gjesteblogger for “The 4 Of Us i Mars”.

En Engelsk blogg som min niese Sara Skjoldnes er en del av. De gjør det meget godt, og vant nylig UK Blog Awards. Hver måned har de en gjesteblogger, og denne måneden er det min tur. Jeg synes det er kjempespennende og ikke minst aldri så lite utfordrende og skrive på Engelsk igjen.

Jeg skal dele mine innlegg for dem her også, men må advare om noen spoilers i mine fortellinger fra mitt liv. Hopper frem til 1997 på et tidspunkt 🙂

Her er linken til 1. innlegg

https://www.the4ofus.co.uk/blog/2019/3/1/welcome-to-our-march-guest-blogger-international-model-and-cow-farmer-jorunn-haugen?fbclid=IwAR0V8lI4BxnlVNlwdc0h3pnzP1HW0NDYGhjtruMVZXoMNCDLSfGmf06Y0Vw

Jeg er glad i Norge

Det var enkelt å følge kartet til Kim.
Jeg har alltid hatt en bra stedsans, så jeg følte meg trygg.
Men jeg var slett ikke forberedt på hvor vanskelig det skulle være å komme seg ned på plattformen til undergrunnen.
I trappene ned til perrongen møtte jeg hundrevis av mennesker som presset seg oppover.
Det ble en sjokkerende og fysisk kamp for å komme meg ned. Jeg trykte meg nedover mens jeg kjempet mot kropper som ville en annen vei. Dette var helt surrealistisk, og min eneste tanke var at overlevde jeg dette måtte jeg ringe hjem. Jeg måtte høre stemmen til mamma, stemmen til pappa, jeg måtte ha en normalitet.
En motvekt.

Min andre tanke var…. Dette er normalen for alle disse menneskene.
Dette er hvordan de lever sine liv. De er ikke på en to måneders kontrakt… Dermed var min tredje tanke en lise.
Min normal var Norsk landskap og frisk luft.

Min normal inneholdt verken neonlys eller en masse av mennesker.
Den inneholdt min mor, min far…min søster.. min bror, og en vakker, romslig natur.

Med dette i hodet kjempet jeg meg ned, og kom tilslutt inn på det riktige toget. Og en time senere var jeg lykkelig i trygghet på Roppongi.

Jeg følte meg stolt over både jobben hadde gjort og viten til å finne veien tilbake.
Jeg kom ikke frem til byrået før klokken ni på kvelden, men det var full aktivitet i lokalene. Jeg skulle fort lære at søvn var en nådegave i Japan. Her jobbet mann gjerne i seksten timer, sov i fire og reiste på tog i to. Slik kom man seg opp og frem. Det var slik de overlevde..
Akemi kom ut å møtte meg. Ansiktet hennes strålte. Hun hadde fått telefon fra kunden som påsto at jeg var en av de beste modellene de hadde jobbet med. Og at de gjerne ville booke meg for neste sesong også.
Akemi hadde allerede en kontrakt ferdig til signering.
Men jeg kunne ikke få meg til å si ja der og da. Jeg måtte føle Japan først. Se om jeg kunne klare dette igjen.

Paris var europeisk, og på mange måter familiært. Japan var en helt annen verden.
Videre forklarte Akemi meg at nå var jeg bukket hver dag til jeg skulle reise, og etter navnet mitt på tavlen var det bare blå streker.
Tegnet på suksess i Folio.
For en underlig følelse.

Jeg gikk ut av byrået denne kvelden med en deilig varme som spredde seg gjennom hele kroppen min, den føltes så behagelig og god.
Men jeg var også skremt.
Jeg hadde ennå ikke lært meg å takle suksess. Den ekle tanken om at jeg ikke var bra nok satt spikret i hodet mitt.
Jeg tvang disse tankene vekk, følte den fuktige, varme vinden fra Tokyos kveldsluft. Og manøvrerte meg selv inn i menneskehavet som gikk langs min vei.

Jeg smilte og nikket til intetanende, travle japanere. Og fikk enten et skremt blikk tilbake, eller ren forvirring over min glede. Samt et usikkert gjen smil i ny og ne.
Jeg måtte kjøpe mer drikke og kaffe denne kvelden, og gikk inn på et lite supermarked.

Dette var første gangen jeg gikk inn i en butikk her, og for en opplevelse.

I døren ble jeg møtt av en blid jente som ønsket meg velkommen. Varene var utstilt med militær presisjon, og fruktene var gigantiske og helt perfekte.
Jeg stusset på dette, men kunne ikke bry meg om mat. Jeg var på diett, og her var det drikke som gjaldt.

Magen min rumlet ved synet av brød, pålegg, kjøtt.. og ikke minst de flotte kakene som lå og fristet. Men jeg var sterk, og holdt stø kurs mot juicen.
Det var lett å finne frem, de fleste varene var merket på engelsk så vel som japansk. Så jeg fant det jeg skulle ha.

Betalingen var rar og uvant.
En ekspeditør bukket og tok i mot varene mine, en bukket og tok imot betalingen og en tredje bukket dypt før han pakket det ned i poser for meg. Så ble jeg behørig bukket forvell også.
Igjen gikk tankene mine til den lave arbeidsledigheten i Japan.
Mens jeg gikk nedover gaten med min rosa handlepose, så jeg noe jeg utrolig nok ikke hadde lagt merke til før.
Det var askebegere plassert nedover hele fortauet, og det var rent overalt. Det fantes ingen søppel eller skumle ting å tråkke i noen steder.
Ganske forskjellig fra Paris hvor man måtte passe seg for kjæledyrs eksrimenter hvor enn mann gikk.
Fornøyd tente jeg opp en røyk, og stumpet den senere behørig i en elegant anretning på min vei.
Japan begynte å se bedre og bedre ut for meg.

Vel hjemme kom ensomheten sigende.
Jeg savnet familien min, Norge …og noen å holde rundt. Noen som kunne holde rundt meg.

Den var hyggelig dagen jeg hadde med de andre modellene mens vi kjørte rundt på castings.
Jeg følte jeg formet bånd med andre i min situasjon. Men nå skulle jeg ikke se dem mer siden jeg var en av de få med en kontinuerlig blå strek.

Jeg satte meg ned for å kikke igjennom instruksene jeg hadde fått for neste dag.
Til min overraskelse så jeg at jeg skulle til Osaka, Japan’s nest største by.
Men ikke nok med det, jeg måtte opp klokken 04:00!!
Hallo!!!!
Jeg skulle ta et meget raskt tog fra Tokyo til Osaka, og toget gikk kl. fem på morgenen.
Videre i instruksene sto det at Osaka var 40 mil fra Tokyo, men togtiden var kun på 4 timer. Dette raske toget hette Shinkansen. Jeg hadde jo kjørt et lignende tog i Frankrike og var kjent med fenomenet.
Dette var ikke akkurat Vestfoldbanen og NSB tenkte jeg med et smil.

Når kroppen svikter

Når kroppen svikter..

 

Visst er jeg vant til angst og psykiske plager. Ofte har tankene blitt min fiende. Men en tur i skog og mark, ta meg ut fysisk og få frisk luft. Det hjelper.

Så, i går. Alle musklene sto i helspenn til og med fingrene gjorde vondt, hodepinen var kvalmende. Jeg brukte 5 minutter på å gå 3 meter.

Jeg har vel aldri forstått de som har fysiske plager. Min kropp har alltid vært snill mot meg. Men nå Nå har den satt seg i full alarm modus.

Har sjeldent tatt smertestillende, nå er de en livbøye. Smertene varte dagen ut, og søvnen kom først etter sterke medisiner.

Så i morges.. Jeg våknet av at kroppen lå og dirret i smerte. Jeg måtte krype ut av sengen, klarte ikke å gå. Jeg krabbet frem til Ibux og Paracet og lå på gulvet til de virket. En bekymret Luna sto over meg og passet på.

Du har møtt veggen sier søsteren min. La oss dra på legevakten.

Men noe i meg nekter.

Motgang har jeg hatt mye av, så dette skal jeg klare.

Selv!

 

Av natur tror jeg på det gode i mennesker, selv etter alt jeg har opplevd i mitt liv.

Men når troen på det gode svikter, da skjer det noe med kropp og sinn.

 

Så dere der ute

Ta vare på hverandre. Gi kjærlighet. Gi ærlighet.

Man kommer alltid lengst med det.

Suksess i Japan

Akemi la på, og jeg sto med røret i hånden og gapte da min nabo kom tilbake.
Da jeg fortalte henne nyheten virket hun ikke overrasket i det hele tatt. Hun sa jeg hadde nettopp dette utseende japanere var på utkikk etter. Mørk med mandelformede øyne, de kunne sminke meg til å se ut som dem. Dessuten så jeg veldig ung ut, noe som var viktig i Japan.

Etter å ha tatt farvel med mine naboer, ble jeg sittende i stuen med et glass juice og min sorte venn. Røyken.
Jeg visste at jobber i japan var meget godt betalt, og jeg kunne ikke tro at jeg hadde bukket nesten to måneder allerede.
Hva var det med meg og dette yrket?
Jeg hadde tilgode så langt å føle meg som en modell, jeg så opp til de fleste andre jeg møtte i yrket.
Men jeg fikk jobbene…
Jeg begynte å fable om at Gud hadde et ønske med dette. At jeg kanskje var født under en lykkestjerne..Hva som helst.
Plutselig boblet latteren i meg, og jeg kunne le befriende og ekte.
Jeg lo så tårene rant og overså helt sulten som akkurat da føltes som en pris jeg kunne betale.
Og ikke minst gledet jeg meg til å kunne fråtse litt i alle de fine butikkene jeg hadde sett på veien.

Neste morgen våknet jeg av en uhyggelig lyd.. Vekkerklokken!!!

Jeg var, og er et B menneske, og høre kimende bjeller klokken fem på morgenen er stikk i strid med hva mitt hode og min kropp setter pris på.

Jeg vaklet inn til kaffetrakteren, og overså helt det flygende monsteret som igjen hadde gjort seg synlig i leiligheten min.
Etter to kopper krutt svart kaffe og ti sigaretter var jeg klar for morgenstellet.
Jeg skyndte meg inn på badet hvor jeg stoppet brått.
Noen med onde hensikter hadde montert et helspeil der inne, og der sto jeg Betraktet meg selv.
Lubben, rund med bollekinn. Det var slik jeg så meg selv.
Jeg kastet opp i avsky over bildet jeg så i speilet.
Hvordan skulle jeg kunne leve opp til alle jobbene jeg hadde fått.
Samtlige kunder kom til å si meg opp umiddelbart etter nærmere øyesyn av min person.
Jeg måtte ta et godt grep om denne situasjonen. Jeg kunne ikke kaste opp ved synet av meg selv. Alle som bukket meg i går hadde sett meg også, og de ville ha meg.
Skjerp deg Jorunn tenkte jeg, og hoppet i dusjen.

Spent satt jeg ved siden av Kim på vei til min første jobb.
Et gult lys var begynt å bre seg over Tokyo.
Det var stille, og det var vakkert.

Vel fremme ga Kim meg et kart over hvordan jeg skulle komme tilbake til byrået etter jobb. Jeg måtte ha tre metro skifter, og da ville jeg ende opp på Roppongi metro station.
Hun ga meg noen Yen (Japansk valuta) og ønsket meg lykke til.

Jeg var så nervøs da jeg åpnet dørene til studioet.
Alt var moderne og litt kaldt. Igjen dette med betong, stål og glass.
En liten kvinne hastet mot meg. ” Jo san one, «Velkommen»

Jeg fulgte henne inn i et stort lokalet med utrolig moderne fotoutstyr, mye mer en hva jeg noensinne hadde sett i Paris.
Og det var mengder av folk, de var overalt. Og alle så utrolig travle ut.

Kvinnen geleidet meg inn i sminkerommet, det var mange mennesker her også, nesten bare kvinner.
Og de neide og bukket for meg alle sammen. Så jeg gjorde det samme. Bukket pent og følte meg stor og klumpete i rommet med alle disse små og nette kvinnene.
Så ble alt gjort for meg

Vesken ble tatt fra meg, jeg ble satt i en stol, jakken min ble hengt opp.
Og plutselig hadde jeg tre ansikter opp i mitt som studerte meg inngående.
De diskuterte raskt på japansk, tok opp forskjellig sminke og smilte til meg.
Så var vi i gang.

Fra Paris var jeg vandt til en sminkør, og en hårstylist.
Her hadde sminkøren en assistent, og assistenten hadde assistent. Det samme gjaldt hårstylisten.
Ikke rart det var lite arbeidsløshet i Japan.
Jeg følte jeg hadde hundre hender på ansikt og hår. Og de pratet i et sett til hverandre.
Jeg forsto selvfølgelig ingenting, og fikk en voldsom trang til å styrte ut derfra og få meg en røyk.
Men det var akkurat som de hadde forutsett dette. Og vips hadde jeg både et askebeger og en kaffekopp ved min side.
Så lykkelig og fornøyd tente jeg opp en etterlengtet gift pinne, og lot de holde på.
Etter en halvtime kjente jeg ikke meg selv igjen.
Jeg så virkelig japansk ut.

Øynene mine var helt mørke, og tegnet opp i kantene, munnen var rød, og huden helt hvit. Av det korte håret mitt hadde de klart å dandere mørke lokker som sto stikk i strid med det rette japanske håret.

Jeg følte meg vakker.
Jeg var så takknemlig for denne masken de la på meg.
Så var det ut av stolen, og inn i klærne.
Her hadde også selvfølgelig stylisten assistent på assistent. Og det var ganske frustrerende og ikke engang kunne lukke min egen buksesmekk. Men mange små hender gikk ivrig til verks, og vips var jeg ikledd dagens første antrekk.

Ja, klærne var litt for små, og visst fikk jeg strenge blikk som tydelig sa hva de mente om dette. Men de hadde sminket bort Jorunn, og som Jo hadde jeg mer styrke.
Dette skulle gå bra bestemte jeg meg for.

Etter min harde lærdom i Provence om hvordan jeg skulle være i kataloger, følte jeg meg klar til kamp.

På settet var ting likt sminkerommet.
Fotografen hadde enda fler assitener, og alle busset rundt meg.
En sto tilogmed med et askebeger klart mens fotografen tok polaroider for å justere lyset.
Det var slik det var gjort på den tiden.
Digitale bilder lå langt inn i fremtiden.
Jeg følte jeg kunne bli godt vandt til dette, en tjener på hver hånd. Og varmet umiddelbart opp til det Asiatiske folket.
Da fotografen var fornøyd med lyset, og da vi kunne begynne med bildene var jeg klar.
Jeg poserte lufta ut av alle rundt meg, og fikk applaus etterpå.
Jeg ble så overrasket at jeg bare bukket, smilte, og gikk for et nytt klesskift. Tydeligvis den riktige tingen å gjøre. Jeg hadde knekket den japanske væremåten som kvinne.
Stille, smilende, hardt arbeidende og respektfull.
Da også med en liten dose diva fakter som seg hør og bør for en etterspurt modell. Hjelp!

Etter ti timer og endt jobb, var kundene strålende fornøyde.
De hadde sittet i stoler ved settet hele dagen og fulgt nøye med.
Jeg bukket for dem, bukket for mine medarbeidere, og gikk ut i kvelden med en viten om at jeg kunne dette.

Jeg forlot mange mennesker, og mange ekte smil.
Det var mye smiling i Japan, men slett ikke alle var ekte. Smilene var en del av kulturen… skulle jeg lære..

 

Fremdeles i Japan..

Her fra en tur i romjulen, synes det er morsomt at både jakka og genseren har jeg hatt siden jeg var 11 år 🙂

Neste morgen våknet jeg nesten oppå kvinnen som hadde reddet meg kvelden før.
Litt flau og sjenert i dagslyset, takket jeg for all hjelp. Og lusket inn til meg selv.
Jeg åpnet døren min i all forsiktighet, og saumfarte leiligheten for flygende kakerlakker.
Da jeg ikke fant noen, satte jeg meg ned på sofaen med hundre tanker i hodet.

Det hadde vært så mange inntrykk de siste 24 timene.
Neonlys, et menneskehav, motorveier, jordskjelv og flyvende kakkelakker.
Og ikke minst synet av solnedgangen som viste meg at naturen fremdeles seiret over menneskenes oppfinnsomhet.

Jeg elsker natur, og på en måte satt jeg tilogmed pris på kreftene den viste meg i natt.
Men nå skulle jeg altså ut i menneskehavet.
Møte mine nye arbeidsgivere, og forhåpentligvis gjøre et godt inntrykk.
Det tok ikke lange tiden for meg å gjøre meg klar.
Jeg brukte ikke sminke, og håret var kort og lettstelt. På 15 minutter var jeg ferdig og satt å ventet på å bli hentet.

Presis klokken ni ringte det på døren, og utenfor sto en utrolig nydelig japansk kvinne.
Hun hette Kim, og skulle være min manager. Manager, jeg visste ikke helt hva det betydde.
Men det skulle snart vise seg at det var vanskelig for utenlandske modeller å finne frem i Tokyo.
Derfor fikk vi managers som kjørte oss rundt, og introduserte oss til potensielle kunder.

Mange av kundene snakket heller ikke engelsk, og det skulle snart vise seg som en noe nedverdigende situasjon og stå og smile, bukke og neie i bakgrunnen mens både portfolioen og din person ble grundig diskutert på japansk.

Men jeg likte Kim umiddelbart. Hun var nesten barnslig stolt av sine engelskkunnskaper, og oppriktig bekymret for hvordan min første natt hadde vært. Jordskjelv og alt.
Da jeg fortalte om hjelpen fra mine naboer, ble hun så glad at jeg fikk en spontan klem.
For et godt og varmt menneske Kim var.

Når vi kom ut kunne jeg betrakte nabolaget mitt i dagslys. Det var ikke som tatt ut av en skrekkfilm, som jeg hadde trodd, men heller ikke noe å rope hurra for.
Det var grå mursteinsvegger rundt en parkeringsplass, noen inngangsdører, noen søppelbøtter, og et tre full av kråker.
Veien som gikk ut fra parkeringsplassen var liten og trang, men snart var vi ute i et yrende folkeliv.
Som i går var det mennesker over alt, de fleste i sorte klær, og alle virket som om de hadde viktige ting på gang.
Kim ba meg følge med på veien, for det var her jeg skulle gå vær gang jeg skulle på byrået.

Veien var grei og enkel, kun en stor hovedgate som vi fulgte i en km før vi stanset ved et fint bygg som reklamerte. “Folio og Elite Folio Modeling Agencies».

Jeg kjente hjertet dunke hardt. Jeg visste Chiyoko likte meg, men hva om resten av bookerne ikke gjorde det.
Jeg hadde allerede signert en kontrakt for to måneder, og nå var jeg deres.. I 8 hele uker.
Jeg håpet inderlig at dette ville gå godt.
Da Kim åpnet de fine glassdørene for meg var jeg svimmel av nervøsitet, og følte meg både liten, tykk og helt på villspor i en modellverden. Hvordan var jeg havnet her?
“Jo san o ne” roper en morsomt utseende japans jente.
Dette var Mine.
Hun var resepsjonist og alt mulig dame i byrået.
Mine så så glad ut, med en oppstoppernese og to musefletter som sto rett ut. Og for å toppe inntrykket av seg selv hadde hun på røde og rosa stripete strømpebukser komplett med en stor limefarget genser.
Man måtte bare like Mine, og jeg følte meg umiddelbart bedre.

Dvs. i to sekunder, til Chiyoko kom svøpende inn i resepsjonen og utbrøt svært oppgitt at jeg hadde lagt på meg.
Her måtte det måles og veies.
Kim og Mine sendte meg medlidende blikk før jeg ble nærmest dratt i øret inn på et kontor.

Her var alt glass, krom og stål.
Jeg ble bedt om å vente, og døren lukket seg. Bare sekunder senere kommer en voksen dame inn.
Hun presenterte seg som Akemi og hun skal være min booker. Videre forklarer hun at brudd på kontrakten blir sett på som meget alvorlig.
Og skulle det vise seg at jeg hadde lagt på meg måtte jeg umiddelbart på diett eller bli sendt tilbake. Hun sa dette mens hun banket på en bunke papirer som var kontrakten min.

Jeg sto helt tafatt intil en stålvegg og følte meg så utrolig liten og redd. Hvorfor hadde jeg utsatt meg for dette?
Akemi ba meg strippe ned til bh og truse så hun fikk målt og veid meg.

Skjelvende tok jeg av meg, og følte meg som en elefant der jeg sto.
Med raske og sikre hender ble jeg behørelig målt. Det viste seg at jeg hadde gått opp en cm i livvidde og en kilo på vekta.
Det var nå ikke alt for galt sa hun, men hun ville at jeg skulle faste i tre dager. Bare juice og vann fikk jeg beskjed om.
Hjelp, jeg som elsket mat, og hadde ikke engang hørt om ordet faste.
Men nå visste jeg det, ingen fast føde.
Så ble jeg vist inn i booking rommet.
Der satt Tami, Ume og Chiyoko.
Det var bilder på veggen av alle modellene de hadde i Tokyo for øyeblikket.
Alle navnene på modellene sto også på en tavle. De med blå strek ut dagen var på jobb, og de med rød strek var ute på castings med managere.
Jeg skulle fort lære at mange dager med røde streker betydde vanære.
Og de med vanære skulle jeg møte snart. De kom en etter en inn i resepsjonen for å reise på casting i sammen med Kim og meg. Alle jentene var hyggelige, men mange var triste siden de ikke hadde jobbet en dag siden de kom hit.
Noen hadde vært i Tokyo over en måned uten en eneste jobb. Ok, tenkte jeg. Jeg følte for dem, men iallefall ble ikke jeg og den tykke kroppen min alene om røde streker.

Den ble en dag fylt av latter i bilen og stram giv akt inne hos potensielle kunder. Kim var en herlig person som oppmuntret oss og fortalte om steder vi kjørte forbi. Det var Roppongi som vi alle bodde i, det var Omoto Sando med masse klesbutikker og herlig shopping… for de som jobbet og hadde penger.
Og det var Yoyogi Park som alle måtte besøke på søndager… Et kapittel for seg selv.

Vi dro på castinger å go sees fra ti på morgenen til ti om kvelden.
Jeg visste lite om resultatet og hvordan jeg ble mottatt her i dette landet, for Kim sto for all snakkingen, og det var umulig å lese noe som helst på ansiktene til disse menneskene. Jeg følte dem som veldig lukket og private.
Jeg forventet meg ingenting.

Jentene i bilen hadde fortalt at det bare var to til tre jenter som jobbet regelmessig, og at vi andre kunne være kjempeglade for et par jobber i den tiden vi tilbrakte på japansk jord.
Dette gjorde meg litt lei meg, for jeg hadde jo innerst inne håpet på litt penger i lomma når jeg reiste denne lange veien til Asia.
Og når sant skal sies, var jeg den jenta med mest fett på kroppen som kjørte rundt i dag, og smilte håpefullt til potensielle kunder.

Japan hadde rykte på seg i modellverdenen, landet betalte godt, og kunne gjøre deg rik.
Vel, det så ikke ut for at det skulle gå slik for meg.

Kim slapp oss av på byrået, og jeg trasket hjemover med tungt hjerte.
Dog, det var spennende å se rundt meg på gaten. Menneskene, butikkene, luktene. De var så fremmed for meg.
Og tro det eller ei men de gjorde mye for selvtilliten min. For de fleste jeg møtte var lavere enn meg. En god ting!

Det var lett å finne veien til leiligheten min. Og mens jeg gikk kunne jeg beundre alt dette nye rundt meg. Mange av butikkene var stengt, men de som var åpne, så innbydene og lekre ut. Utstillingene var utsøkte og elegante.
Foran meg kunne jeg se blinkende lys i sentrum av Roppongi.
Dette var spennende. Og om ikke jobbene kom, så skulle jeg nyte dette nye og eksotiske som bredde seg ut foran meg.
Jeg følte en boblende spenning i magen med tanke på de to neste månedene.
Vel hjemme fikk jeg besøk av min snille nabo. Hun fortalte meg at de dessverre skulle dra neste dag, for datteren hennes hadde ikke fått den mengde jobb de hadde håpet på.
Her sank jo hjertet mitt enda flere hakk, siden jeg synes datteren var utrolig nydelig, og tynn… så veldig tynn, slik som fjortenåringer gjerne er.
Hun spurte om jeg hadde handlet inn matvarer.
Det hadde jeg selvfølgelig glemt, og jeg kjente sulten gnage i tarmene. Jeg kunne spist en okse om den hadde blitt meg servert.

Men så husket jeg min tre dagers faste og fortalte om den.
Kvinnen så medlidende på meg og sa hun hadde masse juice samt kaffe jeg kunne få. Mens hun var inne hos seg for å hente dette ringte telefonen.
Klokken var elleve på kvelden, og jeg lurte veldig på hvem dette kunne være.
Det var Akemi, hun var fremdeles på jobb, og i ekstase.

Nesten hele mine to måneder i Tokyo var booket, og det bare etter en dag. Jeg skulle være på jobb klokken seks på morningen neste dag. Siden skulle jeg møte opp på byrået for briefing. Kim skulle kjøre meg denne første dagen. Etter det måtte jeg lære meg å komme meg frem i millionbyen på egen hånd.
 

Fortsettelse..

Narita het flyplassen utenfor Tokyo.
Den var enorm, iallfall i mine øyne.
Mennesker hastet i alle retninger.
Og japanske tourguider var overalt, ledet store grupper av mennesker dit de skulle.

Det var kontinuerlig beskjeder å høre, engelsk med japansk aksang.
Dette var så fremmed, så fjernt fra Fornebu hvor nordmenn laget en trygg boble rundt livet.

Jeg hadde fått beskjed om at jeg ville bli hentet på flyplassen.
Men hentet på denne måten

Da jeg kom ut med bagasjen min, så jeg en liten mann med hvite hansker som sto og holdt opp et bilde av meg.
Jeg  gikk bort til han, mannen bukket dypt, tok fra meg alt jeg hadde over to kilo og gikk i vei.
Jeg måtte jo bare følge etter, og vi  oss igjennom folkemengden.

Vel ute i frisk luft slo det meg at ting ikke luktet her. I Paris var luften fylt med en varm krydret sent. Her var det flatt, kun litt ubehagelige lukter av forskjellige parfymer og cologne.

Den lille mannen førte meg til en limousin lignende bil, og åpnet bakdøren for meg i stram giv akt.
Jeg satte meg inn med følelsen av total uvirkelighet.
Dette var langt vekk fra Skien.

På vei inn til Tokyo fikk jeg en telefon fra Chiyoko. Tenke seg det. Det var noe så uhørt som en telefon i bilen!
Hun ønsket meg velkommen til Japan. Fortalte meg at jeg nå ville bli kjørt til den leiligheten jeg skulle ha i Tokyo. Og neste dag ville jeg bli hentet tidlig for å møte alle på byrået.

Det var en fin følelse også, sitte i baksetet i en eksklusiv bil, ha en sjåfør med hvite hansker og bli oppringt av min nye agent. Kjente meg på en måte stolt.
Jeg kikket ut av vinduet på bilene som kjørte på denne store motorveien inn mot Tokyo. Bilene var på mange måter lik de jeg var vandt til å se, men mindre.
Så rart å se miniutgaver av biler. Helt uventet, og litt underlig.

I det vi nærmet oss selve Tokyo satt jeg omtrent med hele ansiktet klistret inn i ruta ved siden av meg. Her var det motorveier over hverandre, under hverandre, ved siden av hverandre.
De slynget seg til og med rundt boligblokker. Og det var neonskilt over alt.
Det blinket og lyste i alle slags farger.

Det var begynt og bli mørkt ute, og en nydelig rødfarge bredde seg på himmelen.
Som et teppe over alle lysene, alle bilene og de mange veiene som snodde seg frem over alt.

Tokyo hadde den fineste solnedgang jeg noensinne hadde sett.
Jeg begynte å drømme om modige samuraier som red inn i denne utrolige solnedgangen mens vakre kvinner i fargerike kimonoer vinket forvell og gråt.

Plutselig ble jeg revet tilbake til virkeligheten ved at vi kom ned i en av Tokyo´s bydeler (den mest kjente fikk jeg senere vite, den het Roppongi)
Roppongi krydde av liv.
Det var mennesker overalt. Fortauene var fulle av små mennesker som hastet i vei. og om jeg synes det blinket mye i lys på vei inn mot sentrum, så var det ingenting i forhold til det lysshowet som utspant seg her.
Overalt blinket det, og overalt var det veier. Her også snodde veiene seg mellom bygninger og folk.

Et helt utrolig syn for en ung Skiensjente.
Jeg følte meg plutselig så utrolig langt hjemmenfra, som om jeg hadde havnet på en annen planet.
Det satt en dyp smerte i mellomgulvet, en følelse av uvirikelighet.. og ensomhet, her midt i dette menneskhavet.

Jeg hadde trukket meg litt vekk fra bilruten nå, og betraktet senen som utspant seg utenfor bilen med en synkende følelse.
Jeg så små veier som snodde seg rundt over alt. Ikke motorveiene, men nærmest små smug.
Det var folk som solgte mat ute på gaten, og det var mange menn som så beruset ut. Alle i dress, alle så likedan ut til meg da.

Vi tok av fra hovedveien og beveget oss nedover en av disse trange gatene til vi kom til et leilighetskompleks.
Det var blitt helt mørkt ute nå, og nettopp her var det ingen blinkende lys. Det var mørkt og det var skummelt.
I alle fall virket det skremmende på meg.

Min sjåfør hjalp meg ut med bagasjen og viste stille vei.
Det var en fin og ren lobby med calling system. Motet mitt steg noen hakk.
Vel inne i leiligheten sank nok motet igjen, for sjåføren satte bare bagarsjen min på innsiden. Ga meg nøkler, bukket og gikk.

Så her sto jeg, alene i en leilighet i en by full av mennesker, veier og neonlys.
Helt på andre siden av min kjente verden.
Langt, langt vekk.
Jeg prøvde å riste av meg ensomhetsfølelsen, og gikk tappert for å undersøke min nye bopel.
Jeg hadde hørt at plass var en mangelvare i Tokyo, at familier bodde tett opp på hverandre, og at man ikke hadde lagerplass osv.
Så man kunne visst finne fullt brukbare vaskemaskiner og slike ting utenfor dørene til folk.
De ble rett og slett bare satt ut på gaten.

Jeg hadde også hørt at mange måtte bo ganske langt utenfor Tokyo, og ta undergrunnen i mange mil hver dag. Derfor ble arbeidsdagen til mange Japanere over 16 timer lang.

Jeg ble overrasket over størelsen på min leilighet.
Den var faktisk stor.
Stue, to soverom, bad og kjøkken. Alt var nokså sterilt, men det var jo en leilighet med mye gjennomtrekk, så det var vel ingen som tok seg bryet med å sette et personlig preg.

Plutselig ble jeg klar over sulten som gnog i tarmene. Jeg hadde ikke spist mye på flyet. Tørst var jeg også.
Men kjøleskapet var tomt, det fantes ikke så mye som en brødsmule i huset. Vann kunne jeg jo heller ikke drikke fra springen.
Men ut ville jeg ikke.
Mørket nedover til leiligheten hadde skremt meg, og jeg ville jo stikke meg ut som en raritet når jeg kom til den belyste delen av byen.
Høy og nordisk som jeg var i dette landet.
Jeg ignorerte sulten, pakket ut og satte meg på sengen.
Her fikk jeg faktisk en god følelse.
Jeg var i Japan, jeg, Jorunn Haugen, jeg var i dette eksotiske kontinentet de kalte Asia!!!

Jeg satt og blåste røykringer opp i taket mens jeg tenkte på alt jeg hadde sett. Prøvde å sortere de mange inntrykkene.
Det var ikke en ting jeg kunne kalle familiært, men det var mye jeg kunne kalle spennende.
Men et smil og forhåpninger om morgendagen la jeg meg under teppene og sovnet kontant.

Så bråvåknet jeg.
Herregud, hva skjedde!
Sengen ristet som besatt, og jeg ramlet ut av den.
Hva var dette?
Var Godsilla ekte og ikke et eventyr?
Da jeg skulle prøve å reise meg hadde jeg store problemer for hele gulvet gynget.
Jeg slo meg i armen. En heller smertlig påminnelse om at jeg ikke drømte.
I panikk prøvde jeg å springe ut i stuen på det urolige gulvet (fred og dager, når ble et gulv urolig)??
Men i stuen ble jeg møtt av det største og mest motbydlige innsekt jeg noensinne hadde sett. Det var kjukt og stort som tommelen til en mann, hadde store vinger.
Og en stø kurs rett mot meg.
Da hylte jeg.
Jeg fløy vilt rundt i stuen og skrek som en gal.

Midt i mitt eget personlige mareritt oppdaget jeg at noen hamret på døren, og i en fart som var en sprinter missunelsesverdig, var jeg ute av leiligheten.

I gangen sto en dame. Hun var “hvit” som meg, og fanget meg opp i armene sine. Underbevisstheten min fanget opp at hun snakket amrikansk. Og at, nei, det var ikke Godsilla. Dette hadde vært et jordskjelv.
Et jordskjelv??

Jeg hadde fått den gleden å våkne til et jordskjelv den første natten min i Tokyo.
Utrolig!
Kvinnen forklare at hun var mamma´n til en ung jente som var modell i samme byrå som meg. Hun var bare fjorten år. Og nå så jeg henne også.
I åpningen til leiligheten deres, søt jente.

Jeg prøvde tårevåt og skjelven og fortelle om monsteret inne i stuen min. Og de ble med begge to for å undersøke.
Det visste seg at mitt lille husdyr var en kakelakk, og kakelakker i Japan var store, faktisk de største i verden.
Ok.

Mine to nye venninner tok meg med inntil dem. Der fikk jeg både mat og vann.
Så sovnet jeg søtt mitt i mellom dem.