Fortsettelse..

Narita het flyplassen utenfor Tokyo.
Den var enorm, iallfall i mine øyne.
Mennesker hastet i alle retninger.
Og japanske tourguider var overalt, ledet store grupper av mennesker dit de skulle.

Det var kontinuerlig beskjeder å høre, engelsk med japansk aksang.
Dette var så fremmed, så fjernt fra Fornebu hvor nordmenn laget en trygg boble rundt livet.

Jeg hadde fått beskjed om at jeg ville bli hentet på flyplassen.
Men hentet på denne måten

Da jeg kom ut med bagasjen min, så jeg en liten mann med hvite hansker som sto og holdt opp et bilde av meg.
Jeg  gikk bort til han, mannen bukket dypt, tok fra meg alt jeg hadde over to kilo og gikk i vei.
Jeg måtte jo bare følge etter, og vi  oss igjennom folkemengden.

Vel ute i frisk luft slo det meg at ting ikke luktet her. I Paris var luften fylt med en varm krydret sent. Her var det flatt, kun litt ubehagelige lukter av forskjellige parfymer og cologne.

Den lille mannen førte meg til en limousin lignende bil, og åpnet bakdøren for meg i stram giv akt.
Jeg satte meg inn med følelsen av total uvirkelighet.
Dette var langt vekk fra Skien.

På vei inn til Tokyo fikk jeg en telefon fra Chiyoko. Tenke seg det. Det var noe så uhørt som en telefon i bilen!
Hun ønsket meg velkommen til Japan. Fortalte meg at jeg nå ville bli kjørt til den leiligheten jeg skulle ha i Tokyo. Og neste dag ville jeg bli hentet tidlig for å møte alle på byrået.

Det var en fin følelse også, sitte i baksetet i en eksklusiv bil, ha en sjåfør med hvite hansker og bli oppringt av min nye agent. Kjente meg på en måte stolt.
Jeg kikket ut av vinduet på bilene som kjørte på denne store motorveien inn mot Tokyo. Bilene var på mange måter lik de jeg var vandt til å se, men mindre.
Så rart å se miniutgaver av biler. Helt uventet, og litt underlig.

I det vi nærmet oss selve Tokyo satt jeg omtrent med hele ansiktet klistret inn i ruta ved siden av meg. Her var det motorveier over hverandre, under hverandre, ved siden av hverandre.
De slynget seg til og med rundt boligblokker. Og det var neonskilt over alt.
Det blinket og lyste i alle slags farger.

Det var begynt og bli mørkt ute, og en nydelig rødfarge bredde seg på himmelen.
Som et teppe over alle lysene, alle bilene og de mange veiene som snodde seg frem over alt.

Tokyo hadde den fineste solnedgang jeg noensinne hadde sett.
Jeg begynte å drømme om modige samuraier som red inn i denne utrolige solnedgangen mens vakre kvinner i fargerike kimonoer vinket forvell og gråt.

Plutselig ble jeg revet tilbake til virkeligheten ved at vi kom ned i en av Tokyo´s bydeler (den mest kjente fikk jeg senere vite, den het Roppongi)
Roppongi krydde av liv.
Det var mennesker overalt. Fortauene var fulle av små mennesker som hastet i vei. og om jeg synes det blinket mye i lys på vei inn mot sentrum, så var det ingenting i forhold til det lysshowet som utspant seg her.
Overalt blinket det, og overalt var det veier. Her også snodde veiene seg mellom bygninger og folk.

Et helt utrolig syn for en ung Skiensjente.
Jeg følte meg plutselig så utrolig langt hjemmenfra, som om jeg hadde havnet på en annen planet.
Det satt en dyp smerte i mellomgulvet, en følelse av uvirikelighet.. og ensomhet, her midt i dette menneskhavet.

Jeg hadde trukket meg litt vekk fra bilruten nå, og betraktet senen som utspant seg utenfor bilen med en synkende følelse.
Jeg så små veier som snodde seg rundt over alt. Ikke motorveiene, men nærmest små smug.
Det var folk som solgte mat ute på gaten, og det var mange menn som så beruset ut. Alle i dress, alle så likedan ut til meg da.

Vi tok av fra hovedveien og beveget oss nedover en av disse trange gatene til vi kom til et leilighetskompleks.
Det var blitt helt mørkt ute nå, og nettopp her var det ingen blinkende lys. Det var mørkt og det var skummelt.
I alle fall virket det skremmende på meg.

Min sjåfør hjalp meg ut med bagasjen og viste stille vei.
Det var en fin og ren lobby med calling system. Motet mitt steg noen hakk.
Vel inne i leiligheten sank nok motet igjen, for sjåføren satte bare bagarsjen min på innsiden. Ga meg nøkler, bukket og gikk.

Så her sto jeg, alene i en leilighet i en by full av mennesker, veier og neonlys.
Helt på andre siden av min kjente verden.
Langt, langt vekk.
Jeg prøvde å riste av meg ensomhetsfølelsen, og gikk tappert for å undersøke min nye bopel.
Jeg hadde hørt at plass var en mangelvare i Tokyo, at familier bodde tett opp på hverandre, og at man ikke hadde lagerplass osv.
Så man kunne visst finne fullt brukbare vaskemaskiner og slike ting utenfor dørene til folk.
De ble rett og slett bare satt ut på gaten.

Jeg hadde også hørt at mange måtte bo ganske langt utenfor Tokyo, og ta undergrunnen i mange mil hver dag. Derfor ble arbeidsdagen til mange Japanere over 16 timer lang.

Jeg ble overrasket over størelsen på min leilighet.
Den var faktisk stor.
Stue, to soverom, bad og kjøkken. Alt var nokså sterilt, men det var jo en leilighet med mye gjennomtrekk, så det var vel ingen som tok seg bryet med å sette et personlig preg.

Plutselig ble jeg klar over sulten som gnog i tarmene. Jeg hadde ikke spist mye på flyet. Tørst var jeg også.
Men kjøleskapet var tomt, det fantes ikke så mye som en brødsmule i huset. Vann kunne jeg jo heller ikke drikke fra springen.
Men ut ville jeg ikke.
Mørket nedover til leiligheten hadde skremt meg, og jeg ville jo stikke meg ut som en raritet når jeg kom til den belyste delen av byen.
Høy og nordisk som jeg var i dette landet.
Jeg ignorerte sulten, pakket ut og satte meg på sengen.
Her fikk jeg faktisk en god følelse.
Jeg var i Japan, jeg, Jorunn Haugen, jeg var i dette eksotiske kontinentet de kalte Asia!!!

Jeg satt og blåste røykringer opp i taket mens jeg tenkte på alt jeg hadde sett. Prøvde å sortere de mange inntrykkene.
Det var ikke en ting jeg kunne kalle familiært, men det var mye jeg kunne kalle spennende.
Men et smil og forhåpninger om morgendagen la jeg meg under teppene og sovnet kontant.

Så bråvåknet jeg.
Herregud, hva skjedde!
Sengen ristet som besatt, og jeg ramlet ut av den.
Hva var dette?
Var Godsilla ekte og ikke et eventyr?
Da jeg skulle prøve å reise meg hadde jeg store problemer for hele gulvet gynget.
Jeg slo meg i armen. En heller smertlig påminnelse om at jeg ikke drømte.
I panikk prøvde jeg å springe ut i stuen på det urolige gulvet (fred og dager, når ble et gulv urolig)??
Men i stuen ble jeg møtt av det største og mest motbydlige innsekt jeg noensinne hadde sett. Det var kjukt og stort som tommelen til en mann, hadde store vinger.
Og en stø kurs rett mot meg.
Da hylte jeg.
Jeg fløy vilt rundt i stuen og skrek som en gal.

Midt i mitt eget personlige mareritt oppdaget jeg at noen hamret på døren, og i en fart som var en sprinter missunelsesverdig, var jeg ute av leiligheten.

I gangen sto en dame. Hun var “hvit” som meg, og fanget meg opp i armene sine. Underbevisstheten min fanget opp at hun snakket amrikansk. Og at, nei, det var ikke Godsilla. Dette hadde vært et jordskjelv.
Et jordskjelv??

Jeg hadde fått den gleden å våkne til et jordskjelv den første natten min i Tokyo.
Utrolig!
Kvinnen forklare at hun var mamma´n til en ung jente som var modell i samme byrå som meg. Hun var bare fjorten år. Og nå så jeg henne også.
I åpningen til leiligheten deres, søt jente.

Jeg prøvde tårevåt og skjelven og fortelle om monsteret inne i stuen min. Og de ble med begge to for å undersøke.
Det visste seg at mitt lille husdyr var en kakelakk, og kakelakker i Japan var store, faktisk de største i verden.
Ok.

Mine to nye venninner tok meg med inntil dem. Der fikk jeg både mat og vann.
Så sovnet jeg søtt mitt i mellom dem.
 

Skal jeg fortsette.. Trenger din mening..

Her er det skrivefeil i fleng.. Blir ivrig når jeg er i gang.. Det stoppet litt opp.. Men historien vil ut. Her er en liten begynnelse. Hva mener du, skal jeg fullføre dette?

Vi satt i små miniskjørt på skjelveste Champs Elysee.

Den glitrende fasonable gaten i sentrum av Paris.

 

Luktene fra byen slo mot oss som en varm krydret symfoni av fremmendhet.

Jeg var bare 18 år, og satt her med min Finske veninne, Kirsi.

Vi hadde nettopp kommet til denne metropolbyen.

Jeg fra Skien i Norge, og Kirsi fra Valkeakoski i Finnland.

 

Paris var et underlig sted for oss begge. Ingen av oss hadde særlige kunnskaper i verken fransk eller engelsk.

De amrikanske modellene kjørte over oss som bulldåsere. Alle de andre jentene virket så selvsikre, verbalt kompetente og høye. Hatet å kikke opp på dem når de lirte av seg usansyndligheter. Ja, for meg var det netopp det. De kunne si.

“Hei lille du. Hva hadde du til frokost da? Vet du hva!!! Jeg hadde frokostblanding”

Hallo!! Hvorfor skal slike banale ting bli delt som den største viktighet?

Utrolig rare jenter.

Guttene var like ille der de diskuterte alle deler av deres skjønne anatomi som de hadde trenet denne dagen.

Følte jeg kunne ha revet ut håret mitt under disse dype samtalene. Men nå hadde det seg slik at det franske modellbyrået mitt hadde beordret en hårklipp til meg.

De lange vakre krøllene mine var redusert til en cangtimeters langt krus.

Så ikke noen riving i hår nå nei.

Med det korte håret, gikk jeg fra å være 18 og sexy, til 12 og barnslig. Samtlige måtte alle klappe meg på hodet fra deres flaggstang posisjon, og kalle meg søt.

Jeg var lav til modell og være, bare 175 cm. Kirsi strakk seg litt lengere.

Og her satt vi, i miniskjørt på Champs Elysee.

 

Vi havnet her pga pengemangel. Vi visste jo ikke at hele Paris ble tømt i august.

Byrået var stengt, og de vi hadde blitt kjent med var reist bort.

Visst hadde vi blitt bedt med til forskjellige steder langs den franske riviera. Men vi hadde takket nei.

Samtlige av våre bekjentskaper var menn, franske menn. Og si ja takk til dem var det samme som å skylde dem noe. Det ville vi ikke.

Men nå hadde vi ikke penger til mat.

Vi hadde pantet flasker og fikk noen frangs slik, men det er to ting jeg ikke lever uten.

Kaffe og røyk!

 

Stakkar Kirsi kunne velge å kjøpe mat samt da leve med en furie, eller la meg kjøpe mine nødvendigheter og gå sulten.

Hun valgte klokelig det siste.

Men tilogmed jeg må jo spise. Så vi kom opp med en tvilsom plan.

Franske menn var jo så glad i jenter. Så om vi stilte oss ut og ble sjekket opp, så kunne vi jo få disse virile mennene til å kjøpe mat til oss.

Det var nervepirrede og sitte der å vente på napp. Sulten gnog i tarmene og hjertet slo hardt i brystet. Varmen slo opp fra asvalten og tærne værket i høye sko.

Det slo aldri feil. En eller annen mann stoppet altid for å sjekke oss opp.

De ville som regel ha oss med hjem, men vi ba nervøst om en tur på restaurant først, for å bli bedre kjent..

Da vi satt å spiste konversete vi oppspilt og nervøst. Jeg var så utrolig redd. Tenk om denne mannen var farlig, en forbryter.

Etter endt måltid sa en av oss at vi måtte på toalettet, og den andre fulgte med. Vi var jo jenter.

Vel ute av syne sprang vi ut i det fri. Vi fniste og lo nervøst. Og løp ned på undergrunsbanen.

Der tok vi fart og hoppet over bommen. Vi hadde jo ikke penger til dette heller. Turen på toget ble like nervepirrende hver gang, vi kunne lett bli tatt for å reise gratis.

Slik levde vi i to uker.

 

Det å starte opp som modell i Paris er ikke lett. Konkuransen er beinhard. Og på midten av 80 tallet var Paris et av de viktigste stedene å være.

Jeg kunne ikke yrket og reglene som fulgte med. Jeg var like uerfaren som et nyfødt barn.

Min erfaring fra Skien ble som guidlines i en eventyrbok i Paris. Her var det harde bud og spisse allbuer.

Jeg hadde ingen spisse allbuer. Jeg var gotroende og naiv. Jeg hadde ingen selvtillit og ingen tro på meg selv.

Jeg dro til Paris fordi jeg hadde muligheten. Jeg dro dit fordi jeg var ung og eventyrlysten. Jeg dro fordi Skien skremte meg.

 

Jeg hadde aldri trodd jeg ville oppnå noe i denne fantastiske byen. Jeg tenkte jeg ville være i utlandet max et år.

Jeg har altid hatt det syn at alle er penere en meg. Dette er jo ganske ironisk tatt i betratkning at så mange i min barne og ungdomsår kalte meg innbilsk og overlegen.

Kunne de ikke se at jeg bare var usikker og redd.

Kunne de ikke se at jeg så opp til dem, at jeg beundret dem.

Jeg ble oppdaget som modell da jeg var 12 år.

Det morsomme var at jeg ble oppdaget to ganger i løpet av en uke, og det av et ektepar.

Han så meg i 17. mai toget, og hun på en frisørsalong.

Jeg startet mitt eventyr i regi av Berit og Finn Bjørnflaten. Min søster også. De så ikke forskjell på oss, og vi ble et radar par, min søster og jeg. Det var en fin tid. Savner våre eventyr isammen.

Men fra å være en amatørmodell i Norge til en international modell i Paris. Vel, det var et stort sprang.

 

Som liten og ubetydelig annkomm jeg Paris.

Jeg møtte dusinvis av tilsynelatende sevlsikre modeller. Jeg følte at jeg krøp for dem, prøvde å løse deres gåte av perfeksjonisme.

De sto over meg, hånet meg. Smilte til meg som den uvitende skapning jeg var.

Men, skjebnen ville det anderledes.

Først fikk jeg en utrolig jobb, mange tusen modeller ville ha den. Men jeg fikk den.

Lite skjønte jeg om dens viktighet. Jeg satt meg aldri inn i hva som er viktig for en modell ano 1986. Det betydde ikke så mye for meg.

Jeg ville leve, se, lukte og oppleve. Jeg var så lysten på livet.

Hvem vil ikke føle seg levende, ung, dristig.

 

Om jeg var født på 90 tallet ville mine foreldre mest sansyndlig ha diagnogsert meg med adhd.

Men siden jeg kom til mitt på 60 tallet kunne ikke mine foreldre annet enn å være våkne 24/7..

Mine foreldre, min søster, min bror og min hund sov ikke før jeg fyldte 15 år.

Vel, det er hva de sier. Tror de sov litt innimellom slaga.

Jeg var og er krevende. Jeg er krevende forde jeg vil leve.

 

I Paris levde jeg.

Jeg sugde til meg alle inntrykk, alle smaker, alle lukter.

Jeg luktet sult. Sult i en glamorverden. Jeg hadde ikke samme apetitt. Jeg forventet ingenting, men fikk mye.

 

Kirsi og jeg bodde først i en rekke modellleiligheter. Dette var leiligheter modellbyrå disponerte. Som oftes bodde jenter der 2 – 3 måneder. Ingenting ble vasket eller ivaretatt. Kakkelakker danset tango over hodeputene våre, og sengemids florerte. Hjelp!!

Hjelpen kom den, etter en forferdelig morgen.

 

Jeg hadde nettopp bukket en kjempejobb. Mange var sjalu på meg, men jeg forsvarte jobben med at de trang en voksen 12 åring.

Jeg kunne aldri ta et komplemang for et komplemang. Dette var en stor utfordring.

Jeg var gjennomsyret av janteloven, og jeg trodde på den.

 

Uansett hvor jeg gikk i Paris, så jeg disse høye tynne vidundrene som jeg konkurerte mot. Og hver dag møtte jeg dette mysteriet, Jeg slo dem ned i støvlene.

Unskyld

 

For å få en jobb, må modeller gå på castings og “go see’s”

En casting er når en kunde har en jobb de vil bukke modeller til. En go see er for¨å vise seg frem til potensielle kunder.

 

I Paris kunne en casting gå over flere dager, og hunrevis av modeller prøvde seg på denne jobben.

Da er det virkelig en merkelig følelse og få den.

Jeg kunne komme inn på en casting i Paris, og se mange titalls vakre jenter som jeg skulle konkurere mot. De snakket og lo mens de ventet på å få komme inn til kunden.

Særlig tenkte jeg. Jeg kunne liksågodt gå igjen. Men trangen til å leve, prøve livet. Den holdt meg der.

 

Det rare var at jeg bokket så mange av castingene jeg gikk på.

Til å begynne med var det ikke kariærebrytende jobber. Men bra jobber.

Som denne morgenen.

 

Jeg hadde bukket en jobb på flere sider i det populære bladet “Madam Figaro”

Kvelden før jobben satte jeg høytidlig vekkeklokka på. Kirsi lå på den andre siden av rommet, og la seg tidlig for min skyld. Vi overså kakkelakkene og sovnet uskyldig og søtt.

Neste morgen våknet jeg av at Kirsi ristet i meg. Ingen av oss hadde hørt alarmen, og jeg skulle vært på jobb nå, i dette minutt.

Hjertet sank ned i maven.

Ikke en behagelig måte å våkne på.

Tanker fløy gjennom hodet mitt i en forvirrende fart.

Jeg rakk ikke å dusje eller. Jeg hev på meg klær og spurtet gråtekvalt til metroen. Minuttene det tok fra vår leilighet til avtalt møteplass i kontorene på Chams Elysee var uutholdige.

Jeg sprang inn på møteplassen med hjertet i halsen, og tårer i øynene.

Men ingen sympati var meg til dels.

En meget stram sekretær ba meg omgående ta metroen til en

location på andre siden av Paris.

 

Jeg hev meg ut i metropolbyen igjen med en følelse av å være komplett håpløs.

Cruet hadde begynt dagen på en anngitt adresse.

Da jeg etter en nervepirrende halvtime på metro’n kom dit, så sto det en studiovan på utsiden.

Spent, nervøs og redd åpnet jeg døren. Et samensurie av franske gloser møtte meg, og jeg duket nakken i et forsøk på selvforsvar.

Etter å ha mottatt mine unskyldinger om å komme for sent, om å være komplett uansvarlig og dum, kunne vi legge ut på kjøreturen som skulle ta oss ut av byen, og ut på en location.

 

Etter ca en times kjøretur får sjåføren en telefon fra en modell som beklaget å være sen, men det var heller ingen studiovan på møtestedet sa hun.

Fotografen kikket på meg, og spurte med en heller høy stemmeoktav, hvilke klient jeg hadde i dag???

” Madam Figaro” sa jeg, og ble igjen slått i bakken av franske gloser.

 

Dette var ikke Madam Figaro, og jeg var ikke deres modell.

Jeg hørte bare halvt etter hva de sa mens hjerte sank helt nederst i maven.

Det gjorde fysisk vondt. Det er ufattelig stort og få en slik jobb, og jeg var nå 3 timer for sent ute.

Dette var jo i en tid hvor mobiltelefoner var få forundt. De var store, tunge og måtte bæres som en veske.

Jeg var absolutt ikke i betsittelse av et slikt monster. Men kunden på bussen forbarmet seg over meg og ringte byrået mitt.

De var fra seg av hysteri over min forsvinning og fikk gitt beskjed til min egentlige kunde.

 

Tre og en halv time etter jeg skulle møtt på jobb kom jeg inn på restauranten som for dagen var min location.

Det var to andre modeller der, og de frydet seg over mitt uhell.

 

Men jeg fikk ikke den kjeften jeg trodde skulle komme.

De to fotografene, Philippe og Didier klemte meg hardt inntill seg, og håpet jeg kunne jobbe etter en så opprivende dag.

Jeg kunne grått av glede, kansje gjorde jeg det også. Jeg var så utrolig lykkelig.

Ingen var sure, bare de andre modellene da jeg ikke ble sendt rett hjem.

 

Det ble en hyggelig jobb, og jeg faldt pladask for humoren og livsgleden til Philippe.

Noen mennesker går godt isammen fra første øyeblikk de møtes, og slik var det med oss.

 

Philippe, Didier og jeg gikk ut for å spise middag etter endt jobb.

Jeg må innrømme at jeg var litt skadefro når jeg dro med dem og de andre jentene sende oss lange blikk, kom med hint for å bli med osv. Men mine to kavalerer latet som de ikke forsto, og tok med bare meg.

 

Under middagen fortalte jeg litt om denne leiligheten Kirsi og jeg bodde i, og om kakelakk kolonien som danset tango til sene nattetimer.

Da sier Philippe at han snart skal leie ut sin leilighet. Han og Didier skulle dele en flott leilighet nær Monte Mart, og han ville ikke selge sin gamle.

Han fortsatte med å si den hadde to soverom, to bad, tre balkonger, stor stue og et koselig kjøkken.

Og leien var billigere en det vi betalte for det rottereiret vi leide nå.

Jeg trodde rett og slett jeg drømte når jeg hørte dette.

Philippe lovet at leiligheten var vår. Og Kirsi og jeg skulle møte han neste dag.

 

Jeg gledet meg vildt til å komme hjem til Kirsi og fortelle henne den gode nyheten.

De to nye vennene mine kjørte meg hjem, og bare det var stort.

Ingen metro og innpåslitene menn, men en behagelig bil hvor døren ble åpnet for meg og forsetet mitt.

 

Når jeg kom hjem til Kirsi hadde jeg en merkelig reaksjon. Da jeg så henne, min trygghet i en utrygg by.

Ja, da kom reaksjonen etter dagens spenninger.

 

Jeg hev meg i armene hennes og gråt og gråt.

Dette var uvandt for begge to. Jeg fra Skien i Norge, hun fra Valkeakoski i Finnland. Ingen av våre landsmenn, innklusive oss, var veldig flinke med følelser på den tiden.

Kirsi kansje minst av alt. Hun var en rebell og tilgjort stenhard. Om noen skulle rokke ved følelsene hennes, noe som jeg hadde en irriterende evne til å gjøre. Ja, da tok jenta på seg stenmasken sin. Og jeg kunne omtrent høre hjernen hennes gi beskjed til hjertet. Ikke føl noe. Ikke føl noe. Stenhard nå. Jern, ild, smerte, vær hard som vinteren i Helsinki for svarte.

 

Men jeg klamret meg fast.

Nå trengte jeg henne, og hun klappet meg usansyndlig klossete på ryggen. Omtrent som om jeg hadde tredjegrads forbrenning.

Da sa jeg.

Jeg er så glad!!!

 

Og Kirsi bannet en stund på utspekulerte finske gloser, skjøv meg vekk og lurte på om jeg var gal som gråt når jeg var glad. Hun trodde jo det var fordi jeg var litt forsent ute til jobb.

 

Jeg var ikke litt forsent ute til jobb sa jeg. Jeg var tre og en halv time for sent ute.

 

Den som kunne settt ansiktet til Kirsi Marianne Koskinen der og da. Vel, den personen hadde blitt veldig glad i henne.

Etter å ha hørt på nok en regle av finnske banne ord av min rødhørete, gråøyde venninne. Kunne jeg fortelle henne at vi om to månter skulle flytte inn i drømmeleiligheten.

 

Ke? sa Kirsi og virvlet rundt. Hun minnte meg umiddelbart om Manuell i Hotel i Særklasse.

Hun var en studie i full forvirring. Og det frydet meg at jeg kunne både overraske og glede min gode venn.

 

Denne kvelden koset vi oss med en god fransk vin, og drømmer om paradiset…

 

Da Kirsi hadde sovnet gikk jeg ut.

Paris for meg var ikke bare en metropolby for mote. Den var også en by med mye historie.

 

Nå var store hus gjort om til mange leiligheter. Men for to, trehundere år sinden var hele bygningene noens hus. I de smale brostensgatene kjørte ikke smekre biler, men vogn og hest.

Vi bodde i det 16. arrondissement. Det som alltid har blitt betraktet som det beste strøket i Paris.

 

Det var regn og vind denne natten, og jeg gikk nedover Paris’es gater mens fingrene mine berørte stenveggene jeg gikk langs.

Jeg kunne formelig se de fine fruene når de steg ut av sin vognene sine på denne gaten. De hadde lagt sitt avtrykk her i Paris, og jeg drømte om dem.

 

I ukene som fulgte fortsatte jeg å få bra jobber. Det var helt ufattelig for meg.

Her trasket jeg rundt blandt skjønne, selvsikre amasoner. Og jeg av alle tok jobbene deres.

 

Helt fra jeg var liten har selvtilitten min vært heller laber.

Jeg var alltid litt rund “i godt stand” som mormor sa. Og søsteren min var tynn og formfull. Hun hadde mørkt bølgete hår og et rolig gemytt. Mens jeg var et fyrverkeri med krøller som sto rett opp.

Det var derfor et sjokk for meg da det var jeg som ble oppdaget som tolvåring og ikke henne.

Men det skal også sies at når de rette folkene først fikk se henne, så kunne de ikke se seg mett på henne. Hun fikk utrolig mange tilbud i årene som kom.

 

Her i Paris var jeg like overrasket.

Jeg måtte åpne bankonto i Paris, og den vokste stadig. Helt utrolig for meg.

 

Kirsi og jeg måtte også gi plass til nok en modell i vår tragiske leilighet. Hun hette Maria og spiste kunn en tomat om dagen.

Hun var en runway modell og måtte være syltynn. Noe som var vanskelig med hennes latinske kurver. Vi kunne høre henne gråte sårt om natten.

 

Kirsi skjønte henne ikke, hun hadde aldri opplevd å kunne legge på seg selv av det minste. Men det hadde jeg.

Hjertet mitt blødde for Maria samtidig som jeg hadde min egen fortvilelse over mine ekstra kilo.

Jeg fikk høre det hver dag. Jo, you need to loose weight. Jo, you are fat.

Og ja ” Jo ” ble navnet mitt, ingen kunne utale Jorunn…

Snakk om identitets forvirring!

 

Jeg hadde igrunn aldri hørt om diett før, og jeg var glad i mat.

Her i paris nøt jeg ferske baguetter med fett smør, som jeg dyppet i kaffe med melk. Nydelig!!

Hvem hadde hørt om lav karbo? At hvetemel var usundt? At du la på deg av brød?

Men jeg ble da flinkere etterhvert med mat også, jeg begynte å spise salater. Følte meg som en kanin der jeg snasket på grønne blader. Men jeg så kroppen min forrandre seg og jeg likte det.

 

Neste dag fikk jeg besked om at jeg hadde bukket en godt betalt jobb. En katalogjobb! Hva var det?

 

Jo, i motsetning til moteblader var det ikke like prestisjefyldt, men betalte godt og var brødet til en hver ny modell, men det var mange om beinet.

 

Jeg var 19 år, og skulle ha min første katalogjobb I Paris (Dvs. Vi dro til Nice for å lage den)

Foreløpig hadde jeg mest jobbet for blader, postere osv.

Men katalog betydde penger.

Dessuten skulle jeg jobbe for La Redoute, en prestisjefylt katalog.

Jeg hadde ingen ide om hvordan man poserte for en katalog..

 

I blader kunne man være seg selv, stå som man ville, sitte som man ville… være sur om så skulle være.

I de fleste kataloger måtte man vise en vær liten detalj på klærne… være strålende blid, bevege seg “naturlig” mens man skulle vise frem hvor mange lommer det var… sommerfuglene som var sydd inn i kraven, vesken, skoene… ola la..

Alt mens det skulle se ut som om du gikk deg en tur… leste avisen… drakk en latte…. el.

Vel.. alt dette her visste ikke jeg da.. jeg visste ingenting!!!

Var kjempenervøs!

 

Fotografen var meget kjent og de to andre modellene jeg skulle jobbe med var proffe… erfarne..

Dog, jeg hadde hørt mye om en av dem

 

Hun var fra mitt byrå i Paris, og var en eks kjæreste av en kjent sanger…

Mange sa mye rart om henne… Men jeg har aldri villet dømme et menneske før jeg møtte dem… og håpet det beste.

Den 3. modellen var eldre, verdensvant og fra New York .

 

Hele cruet møttes på flyplassen i Paris for å fly i sammen til Nice.

Vi var en stor gjeng.. Fotograf.. flere fotografassistenter, stylist.. stylistassistent.. 2 representanter fra La Redoute, makeupartist, frisør og oss 3 modeller.

 

Kate fra New York tok seg umiddelbart av meg, hun så jeg var nervøs og ny… Ære være henne.

 

Heidi.. . Hun var fra mitt byrå, holdt seg mer for seg selv og sa ikke mye… men hun så da snill ut..

 

Fremme i Nice sjekket vi inn på et nydelig hotell..

Kate var stjerne og fikk eget rom, mens jeg og Heidi skulle dele rom.

Etter innsjekking skulle vi alle ut å spise middag, men Heidi ville ikke være med.

Under middagen satt jeg og beundret Kate som belevent bestilte eksotiske retter, og underholdt oss alle med morsomme historier.

Kate var virkelig unik.. Dette synes til dags dato!

 

I modellverdenen er det mye sjalusi, og kniving om kundens gunst. Men Kate dro meg med i samtaler og ga meg små nyttige hint.

 

Vi gikk tilbake til hotellet ganske tidlig.. vi skulle opp med solen..

Jeg gledet meg litt nå, alle var så hyggelige. Følte at alle måtte jo ha en “første gang”…

Dessuten hadde jeg, av alle ting, en kamerat i Nice. Jeg gledet meg til å spise middag med han kvelden etter.

 

Da jeg kom til rommet til Heidi og meg, så var det helt tomt..

 

Jeg gikk ned til resepsjonen og fikk forklart at Heidi ville ha nytt rom, og alle mine ting var også flyttet dit.

 

Rart, tenkte jeg.

Men fant rommet…. Og i det en meget utforende Heidi.

Hun lå på sengen i en rød og sort teddy

 

Visste ikke hvor jeg skulle kikke hen, det var så utrolig flaut.. og følelsen av at noe var galt satt i meg som en vondt torn.

 

Jeg kom meg i min seng uten at mye ble sakt..

Det var uvant å dele rom med noen som var helt fremmed.. som jeg knapt hadde snakket med…

Og utrolig ukomfertabelt med henne i sin lille teddy oppå dyna..

Så begynte hun å skru TV av og på… Lyset av og på..

 

Jeg torde ikke si noe…

Jeg var så ny… dette var en jente med erfaring og autoritet…

Jeg latet som jeg sov.. men i mitt stille sinn tenkte jeg ? Hva i alle dager er galt med henne? ???

I en time holdt hun på.. stønnet litt… skrudde av og på TV, av og på lys.. sang litt …

Bare uhyggelig…

Endelig ble hun stille.. jeg var så utrolig lettet…

 

Men da… da ringte telefonen….

Det var min venn i Nice, jeg visket at vi sov, og at jeg skulle ringe han neste dag.

 

Og da eksploderte Heidi….

Hun reiste seg opp i sin lille teddy mens hun skjelte meg ut for å ha forstyrret nattesøvnen hennes.

Hun så helt gal ut, øynene hennes var ville, og hele henne skalv.

Jeg forsto jo da, at jenta ikke var vel bevart!

 

Jeg strakk meg rolig mot telefonen (sengen hennes var nærmest utgangsdøren)

Måtte ringe etter hjelp… eller bare ringe resepsjonen.. la røret ligge, og håpe at de oppfattet situasjonen

 

Men hun så meg… røsket hele telefonen ut av veggen og hev den med stor kraft i veggen…

Hun begynte å skjelle meg ut etter noter… husker ikke hva hun sa.. bare at hun skulle drepe meg..

Hvordan kunne jeg komme til Paris og jobbe som jeg gjorde????..

Paris var hennes domene, og jeg skulle dø!!!

 

Uten at jeg så hvordan det skjedde sto hun der… en rasende furie… i en rød og sort teddy… med en meget farlig sprettkniv i hånden..

Hun gjorde utfall mot meg.. prøvde å treffe hjertet….

 

Jeg kunne bare ikke tro det..

Hvordan kunne jeg ha havnet i denne ville situasjonen????

 

Det kom et smell fra gaten utenfor… Heidi ble distrahert et øyeblikk, og jeg så sjansen til å hive meg mot utgangsdøren.

Hun rakk å rispe meg med kniven i ryggen, men jeg enset det ikke engang.

 

Jeg sprang ned i resepsjonen.. kun iført en t skjorte og truser.

Visste ikke at blodet rant fra ryggen min.

 

På min engelsk fransk ba jeg om hjelp…

I resepsjonen var de tydelig oppbrakt, og ringte fotografen.

Da han kom ned så han kun ryggen min… Han fikk selvfølgelig sjokk og tok varsomt rundt meg..

 

Da kom tårene… 

Jeg hulket og gråt til jeg ikke hadde mer pust igjen…

Jeg gråt av hjemlengsel, av nervøsitet… av alvoret av situasjonen jeg hadde vært i.

Jeg ble fulgt inn på rommet til den kvinnelige assistenten. Hun vasket såret mitt og la på bandasje..

 

Siden helte hun i meg noe sterkt, og jeg sovnet…

 

Neste morgen kom vi ned i resepsjonen…

Der satt Heidi reiseklar..

Hun ble sendt tilbake til Paris… Men ikke bare det.. jeg fikk høre at hun også ble utvist fra Frankrike Det var visst ikke første gang hun skapte trøbbel.

Men hun rakk og fortelle meg alle de grusomme tingene hun skulle gjøre mot meg…

Da kom tøffe Kate…Hun skjelte Heidi ut etter noter, og kom med noen lite hyggelige trusler selv.

 

Etter denne episoden bestemte hele cruet seg for å forlate Nice Uhyggen satt i oss alle.

 

Vi dro istede til et nydelig slott i Provance…

En hyggelig svensk jente, Pia, kom og erstattet Heidi.

 

Og både Kate og Pia lærte meg opp i katalog poseringens edle kunst…

De sto bak fotografen og improviserte bevegelser jeg burte gjøre…

Resten av turen var bare herlig og lærerik..

Alle dullet med meg, og Kate var min læremester i hva som lønte seg i modellbransjen… og i storbyer 

Sjønne Kate.

 

Da vi skulle tilbake til Paris tok vi et nytt meget raskt tog som de kalte Bullet train, det føk gjennom landskapet i en utrolig fart.

Jeg satt og nøt og tenkte at dette hadde blitt en underlig tur med mange kontraster.

 

Tilbake i Paris sto Kirsi og ventet på perrongen. Det var så utrolig godt å se henne igjen. Hun kunne også fortelle meg at Heidi virkelig var blitt utvist fra Frankrike, så jeg kunne bare slappe av.

 

 

Noen dager senere fikk jeg beskjed av byrået at jeg skulle ut på middag med en viktig mann.

En viktig mann. Hva var det? Er ikke alle viktige da, menn, kvinner, barn…

Men nei, dette var en mann som potensielt kunne være veldig viktig for min kariere.

 

Nå syntes jo jeg at min kariere gikk strålende, men skjønte at mer kunne bli gjort.

Jeg lovet å være klar utenfor leiligheten for henting av en mann som skulle ta meg på en forretningsmiddag.

 

Bare ordet forretningsmiddag ringte i hodet mitt. Det var noe voksne mennesker hadde.

Jeg følte meg ikke voksen.

Jeg var nitten, jeg nøt livet, og jeg var i Paris.

Men ettersom etterspørselen etter meg økte, måtte jeg også delta i dette.

Det ble litt ekstra trist også, for på denne kvelden som det gjalt var Maria, Kirsi og jeg bedt på en champagnefest med unge franske menn.

Sukk, snakk om å gi fra seg glede..

 

Ommtalte kveld sto vi utenfor leiligheten alle tre. De for å bli hentet av party gutter, jeg for å bli hentet av en ukjent mann for å diskutere min framtidige kariere.

En kariere jeg bare fløt med, en jeg egentilig ikke forventet eller følte behov for.

En kariere som sakte tok over mitt liv.

 

Min “date” kom først. Jeg satte meg inn i jaguaren med et tungt hjerte.

Min kavaler for kvelden var en tykkfallen, eldere fransk mann. Morsomt kansje bare for meg, var det faktum han han var blond som en viking.

 

Da han kjørte avgårde med meg, så jeg bakover på mine venninner som skulle ut med jevngamle, bare for å ha det gøy. Og intuavtiv som jeg er, skjønte jeg vel allerede da at barndommens uansvarlighet skulle få seg en knekk…

 

På veien til restauranten vi skulle spise på kjørste vi gjennom en skog.

Den er berømt for alle transvesittene som stiller seg ut som prostituerte.

 

Det er klart at å kikke på prostutisjon gir en ubehaglig følelse. Jeg var 19, i en fremmed by, i en fremmed bil, med en fremmed mann. Det var mørkt ute, og en ekkel stemning inne i bilen.

Min eneste trøst da var at møtet var blitt satt opp av byrået. De var voksne og ansvarsfulle… trodde jeg.

 

Jeg var så lettet da vi ankomm restauranten og kunne gå inn blant flere mennesker.

Stedet var nydelig.

Det var i en meget gammel stil. Intim, innbydene og varm.

En restaurant man ville elsket og spise med sin kjære.

 

Nå var ikke jeg akkurat med min kjære, heller tvert imot. Og for å gjøre saken verre hadde han bukket en intim alkove til oss.

Jeg følte meg redd og usikker. Jeg likte ikke denne mannen, og hadde mest lyst til å gjømme meg bak skjørtene på den hyggelige servitrisen.

 

Mannen spurte om det var greit at han bestilte både mat og vin.

Jeg bare nikket. Ville få dette overstått fortest mulig, og brød meg mindre om hva vi spiste eller drakk.

 

Da vinen kom gjorde han et stort nummer av å rulle den rundt i glasset, smaket og smattet før han godkjente valget.

Ekkelt, hele mannen var ekkel.

 

Da vinglassene våre var fyldt opp kikket han utstudert på meg over kanten av glasset sitt.

Vel Jo, sa han.

Vi har lagt merke til deg i Paris. Vi liker deg sa han og prøvde å se sexy ut.

Hjelp tenkte jeg, hva er dette forretningsmøtet egentlig går ut på?

Jeg sa ingenting, lot han bare fortsette i sin enetale.

Vet du hvem jeg er søte Jo? spurte han.

Jeg måtte jo bare si som sant var, at nei, det visste jeg ikke.

Han hevet et buskete øynebryn, og sa at han var den mannen som kunne gjøre meg både rik og berømt.

Jaha tenkte jeg. Jeg drømmer og dette er en bisar sene i en dårlig b film.

Men nei, han fortsatte å si at han var manager for Parises beste fotografer.

Og han bestemte hvike modeller de skulle jobbe med, om han brød seg.

 

Så lener han seg over bordet og stikker det ekle ansiktet sitt helt oppe i mitt. Jeg kunne tydlig seg alle de sprengte blodkarene i ansiktet hans, fred og dager, nesen hans var jo nesten blå.

 

Stemmen hans siger inn i hodet mitt som om fra et annet univers.

Du er min kjæreste i si to måneder, og i løpet av den tiden får du cover på Vouge, Elle, Cosmopolitant. Du får de beste jobbene vi har. Og etter våre to måneder, blir du en av Parises mest etterspurte modeller.

 

Hva!!!! Hørte jeg riktig? Hans kjæreste? Berøre denne mannen?

Jeg sa, unskyld meg et øyeblikk.

Jeg reiste meg sakte og gikk på skjelvene ben ut til den hyggelige ekspeditrisen.

Jeg ba henne om å skaffe meg en taxi, og skaffe den fort.

Hun så medlidende på meg, og jeg tror hun skjønte omtrent hvilke situasjon jeg var i.

 

Etter et raskt toalett besøk hyset hun meg ut, og inn i en ventende drosjebil.

På hele turen hjem skalv jeg som et aspeløv, og mange ilusjoner brast etterhvert som tanker falt på plass.

 

Vel hjemme ønsket jeg så sterkt å snakke med mamma og pappa. Men, som sakt, ingen mobiltelefoner fantes, ingen pc, skype e.l. Og jeg hadde lite lyst til å ut i gatene for å ringe fra en telefonkjosk.

 

Jeg sovnet mens jeg ventet på Kirsi og Maria. 

Jeg sovnet sint.

 

Neste morgen smøg jeg meg ut før de andre var våkne, og tok metroen til byrået mitt.

Da jeg kom inn dit snudde alle bokkerene seg mot meg og hadde nyskjerrighet skrevet over hele dem.

Men de hadde forregnet seg.

 

Ja, jeg var skjenert. Nei, jeg sa dem aldri imot. Ja, jeg var uerfaren. Ja, jeg var ung.

Men du kødder ikke med meg.

Nå var jeg sint, og det fikk de føle, alle sammen.

Jeg så virkelig rødt, jeg hadde stolt på dem, og de hadde sendt meg avgårde med en slik mann.

Jeg kom helt opp i ansiktet på min hovedbooker, og fortalte henne akkurat hva jeg synes om en slik oppførsel.

 

Hvordan kunne hun?

Hun så helt perpleks ut, hadde vel aldri regnet med en slik reaksjon fra meg. 

 

Hun forklare at jeg hadde vekket interresse, og at de fleste modeller i en startfase ville tatt en slik mulighet med glede. Sammtidig smilte hun.

Hun smilte! Og det satte meg ut.

 

Vi ble stående å se på hverandre en stund før hun fortalte meg at hun var glad jeg dro fra restauranten, hun var glad for å se tempramanget i meg, og glad for min ærlighet.

Når det er sakt fortsatte hun, så tjener man ikke alltid allverdens med penger på å være et dydsmønster, men hun var alikevel glad for å se disse karaktertrekkene fra tid til annen.

 

Så hørte jeg bak meg. 

Ååååå, sugoy des ne, snudde meg rundt og sto ansikt til ansikt med en stor asiatisk dame.

 

Det var mitt første møte med Chiyoko, en modellmamma fra Japan.

Giselle, roper hun. Å Giselle (Giselle var min franske booker)

Denne jenta ville være perfekt for Japan, jeg vil ha henne med meg nå, ferdig med det.

 

Giselle snur seg mot meg, skakker på hodet og spør meg hva jeg synes om å jobbe i Tokyo et par måneder….

Hmmm, det hørtes så fjernt ut, så langt vekk.

 

Og Chiyoko smøg seg rundt meg som om jeg skulle være et juletre mens hun kom med koselyder. Som om jeg var en prisbelønt ku.

Nei, nå hadde jeg fått nok.

 

Jeg ga Chiyoko og Giselle beskjed om at de skulle få svaret mitt innen to dager.

Så gikk jeg til en videoarkade og var barn resten av dagen.

 

Samme kveld luftet jeg Japan ideen for Kirsi, hun var ikke glad.

Men alt tatt i betrakning så trodde hun kansje at det ville vært fint for meg.

Og da var det igrunn avgjort for meg. Jeg ville oppleve noe eksotisk, glemme silibrige fotografagenter og komme tilbake når det var tid for innflytting i Philippes herlige leilighet.

Men Kirsi hadde mer på tapetet.

Kvelden før hadde en venn av oss tilbudt seg og ta oss med på en helikoptertur neste dag.

Himmel og hav.

Ja! Dette trengte jeg.

Så spent og glad la jeg meg denne kvelden.

 

Neste dag kanselerte vil alle castings, og ble hentet i en Porsje 911 turbo.

Nice !

 

Vi kjørte ut til helekopteret, fikk champagne, og elsket livet.

Jeg kjente godt vår kavaler for dagen, han var høffelig og snill.

 

Jeg kjente livet bruse i årene, også da galingen gjorde noe så uhørt som å sirkle rundt eifiltårnet i helikopteret, godt jeg ikke ante dette var forbudt.

 

Jeg satt der inne i et helikopter.

Jeg så Paris under meg, og jeg levde. Jeg levde som aldri før.

 

Det var små, lette sommer skyer på himmelen over meg. Det var en vakker by under meg. 

Jeg og min beste venninne, vi fløy. Vi fløy, vi nippet til champagne, og vår vert var ” tall, dark and handsom»

 

Da, da var jeg ung.

Da, da levde jeg.

 

Vi visste ikke om vi hadde en spesiell destinasjon, trodde bare vi skulle sirkle rundt en stund.

Etter ca 20 minutter landet vi utenfor Versailles.

Versailles!!!!! 

 

Jeg er, var og har alltid vært en romantikker.

Her lander jeg forran et skjønt slott i litt utenfor Paris.

 

Jeg hadde en lett sommerkjole i silke som smøg seg rundt kroppen min i en sensuell lek, og i hånden holdt jeg en eksklusiv champagne.

Jeg lever!

 

Jeg føler den kjærlige hånden fra en varm sommervind, den bringer med seg løfter om liv og fødsel, om århundrers lek.

 

Jeg er her. Jeg ser historie, og jeg kjenner meg som en romantisk flørt i tidens gang.

Versailles

Husket fra historie timene at det var mang en Louis som som hadde tilhold her. Husket at dette stedet var betydningsfullt allerede fra 1100 tallet.

Visste at det var kunst innenfor disse veggene jeg bare kunne drømme om.

 

Så gikk vi inn. Kirsi, Claude og jeg.

Jeg kunsten. Maleriene i taket, utsmykningene på veggene, møblene… atmosfæren.

 

Jeg var tilbake på 1600 tallet, før Napolion, før revolusjonen..

Jeg takket Gud for dette øyeblikket i tid.

 

Er du sulten?

Hva?

Er du sulten Jo?

Kirsi og Claude kikket smilende på meg. Tror de gledet seg over min uforstilte lykke.

 

Vi spiste på den mest idylliskske restauranten.

Bordene var ute under et laft tak av vindranker, veggene rundt oss var av gammel sten smykket med klatrene eføy.

Alt rundt oss var grønt og frodig.

Fuglene sang til hverandre. En katt lå og koste seg i solstrålene som lurte seg inn mellom grønne blader.

 

Vel hjemme i vår insektinnfektet leilighet hadde vi en god ro begge to. Vi var litt triste siden jeg skulle være vekk i to måneder, men samtidig så vi frem til jeg kom tilbake og vi skulle flytte.

 

Men det var en ting til som bekymret oss.

Maria oppførte seg så rart. Sløv på en måte, og nå hadde hun låst seg inne på rommet sitt, og nektet å komme ut.

Senere på natten hørte jeg henne rommstere rundt, før jeg sovnet skjønte jeg hun hadde gått ut. Merkelig, klokken var fire på natten.

 

Neste dag troppet jeg opp på byrået og erklærte at jeg ville si ja til Japan for to måneder.

Chiyoko var ekstatisk.

Mange papirer kom på bordet, her skulle ting skje fort.

 

For å jobbe i Japan må du ha arbeidsvisum, og for å få arbeidsvisum må du ha en arbeidskontrakt med arbeidsgiver.

Alt så greit ut, jeg signerte og turen gikk så til den japanske ambassade.

Passet mitt ble høytidelig stemplet, og tre timer etterpå hadde jeg en flybillett til Tokyo i hånden. 

Slike ting passet meg egentlig bra. Ting skjedde, jeg levde…

Men jeg var nervøs også, spent!

 

Japan. Asia…

Hadde aldri forventet at jeg noengang skulle se dette kontinentet. Iallfall ikke at jeg skulle reise dit helt alene for å jobbe.

Dette var spennende.

 

Fire dager senere tok jeg forvel med Kirsi, og gikk ombord i det største flyet jeg noensinne hadde vært på.

Det var enormt, og så mange forskjellige mennesker, kulturer, lukter og inntrykk.

Følte meg litt ensom. Alle så ut til å reise med noen, jeg var alene.

Og en føler seg alene da.

Du ser et fly full av mennesker som ser ut som om de vet hva de gjør. Som prater, ler og hører sammen med noen.

 

Jeg er sikker på at om jeg satt i buisness eller første klasse, så ville jeg se flere som meg. Mennesker ute i buisness. 

Så rart som det enn var, så var det jo det jeg var. På vei til Japan på buisness. 

Hjelp!!! Mamma se på meg nå!

  

Jeg hadde sikret meg en plass i røykeavdelingen på flyet. Det var tider det. Så snart flyet var oppe i luften kunne du fyre opp, og dampe i vei hele turen. 

Husker godt det første flyselskapet som sluttet med det.

Delta Airlines!

 

Det var en spesiell følelse og fly mot eksotiske Japan. Her hadde jeg på nærmest impuls dratt som 18 åring til Paris.

Og i Paris ble alt virkelig, ikke lenger en drøm.

Jeg ble dyttet frem. Det var skremmende. 

 

Jeg så på det hele som et eventyr, men dette var blodig alvor for dem som invisterte sin tid og energi på meg. 

For dem var det det de levde av.

Bokkerene mine, klientene, fotografene, designerne. Dette var deres liv, dette var hvordan de betalte for sine liv. 

Barnas skolegang, mat på bordet. Deres rykte. Deres eksistens.

 

Og her var jeg, en tennåring de satset på. 

En tennåring rett ut av et trykt hjem hvor alt var betalt for.

Hvor jeg var et barn uten ansvar.

 

Her, på dette flyet. På denne reisen innså jeg dette. 

Jeg følte det som en klo rundt hjerte. Som et sug i magen.

Dette var ingen lek .