Help..

Hjelp

 

Jeg skal til Oslo

 

Hva er mote nå? Hvordan kler jeg meg? Hva med sminke?

Her i Oppdal går jeg i turtøy, fjøstøy eller joggedresser. Håret er i hestehale, neglene er flisete. Og jeg er minst 10 kilo over idialvekta 😱

 

Da jeg begynte bloggen her kalte jeg meg diva i tresko. Tresko har jeg på hver dag. Men hvor er divaen?

 

I Oslo nå, skal jeg møte Monica som skriver om mitt liv. Jeg gleder meg til å møte henne, men gruer meg også. Jeg håper så at hun vil skrive videre etter å ha blitt nermere kjent med meg meg. Så skal jeg møte herlige mennesker på byrået mitt.. Modellbyrået. Og kom til å tenke på at de ikke har sett meg siden 2008!!!!!! Det er lenge det!

 

Det er lenge siden jeg har hatt på høye hærler. Før kunne jeg nok ha sprunget maraton i dem, men nå sjangler jeg fra side til side. Men hæler må jeg ha. 12 cm opp på tå, så får jeg en unik selvtilitt.

Fikk i alle fall.

 

Her i Oppdal starter kalvingen kanskje i kveld. Mange av kuene ser klare ut. Min underholdning er web kamera fra fjøset.

 

Så drar jeg fra alt. Luna (hunden min) Skal ikke være med. Det er bare snakk om 4 dager. Besøke et liv jeg hadde i 30 år. Det er rart hvor stedbundet jeg har blitt. Hvor mye bonde det bor i meg? Men også rart å kjenne på hvor mye jeg trenger negler.. Høye hæler.. Og divafakter.

Sender med et bilde. Jeg var 37 år, og jobbet som bare det? Jeg er litt misunnelig på meg selv her. Tenk å gå til slike ytterpunkter?

Lurer enda på hvor jeg skal ende..   mange ville skrevet.. Hvordan det skal ende.

Men jeg, jeg er slettes ikke sikker på meg selv..

Monica hopper litt frem i tid.. En skremmende opplevelse..

Dagene etter episoden på hotellet i Nice har enda ikke helt sluppet taket i meg, jeg har enda ikke en eneste natt hvor jeg ikke drømmer om den natten, men redselen blir svakere og svakere for hver dag. Heldigvis. Likevel. Jeg kunne dødd den natten. Min trøst i det hele, er at hun ikke lenger har lov å oppholde seg i Frankrike. Takk Gud! Resten av turen kunne vært et svakt minne innhyllet i tåke, men den er ikke det. Om jeg kan spå fremtiden tror jeg faktisk at den vil bestå som et av de sterkeste minnene fra min tid som modell. Ikke fordi jeg glemte. Ikke fordi jeg ikke har vært livredd liten og fortapt. Men fordi samholdet jeg fikk oppleve med de andre var mer enn en jente som meg noen gang hadde trodd at jeg skulle få oppleve. Kanskje ikke denne bransjen er så kynisk likevel? Kanskje det de har fortalt meg hjemme i Norge, om den farlige bransjen hvor de kommer til å utnytte meg, bare er en illusjon, jantelov og mangel på kunnskap? Jeg vet ikke. Det er enda tidlig på morgenen. Sola har så vidt krabbet seg opp på en ny himmel og faret den lyserosa. Herregud som jeg elsker soloppgang og nye begynnelser. Jeg elsker det faktum at livet mitt ikke ser så verst ut lenger her i Paris. Men hvem er vel jeg til å klage.

Kirsi står fortumlet i døråpningen til rommet mitt, med telefonen i den ene hånden og sovemasken i den andre. ?Telefon til deg, mumler hun før hun stuper i seng igjen, om jeg kjenner henne rett. Ja? Stemmen i den andre enden er morgenfrisk og lett. Ordene som strømmer inn i øret mitt fra en av ledere i byrået mitt, er ikke mer uvanlig enn de pleier å være. Jo, i kveld skal du møte en svært viktig mann. Ok? Ja, altså dette er et møte du ikke kan være foruten Jo. Din karriere avhenger av dette møtet. Så klokken syv, sharp henter han deg. Ok, svarer jeg på nytt. Det er som en ordre, det er vel lite jeg kan si, det gjelder min karriere, så da er det ikke noe annet enn å stille opp. Selv om karrieren min går så det suser, så er det alltid mer som kan gjøres.  Jeg spretter ut av sengen, når jeg likevel er lys våken kan jeg vel gjøre noe ut av dagen. Jeg har fri i dag, selv om denne middagen strengt talt er en forretningsmiddag. Kirsi dukker opp igjen like fort som hun forsvant for fem minutter siden, hun hadde ikke stupt i seng, men i stedet laget kaffe til oss begge. Som jeg elsker dette vidunderet av et menneske.  Jeg tenner en sigarett, og er helt stille frem til det tredje draget. Det var byrået, starter jeg. Jeg skjønte det, Kirsi ser skuffet ut. Hva? Sier jeg og tar enda et dypt drag av kreftpinnen min. Nei det var jo bare den festen i kveld da?.. Nei faen, sukker jeg , det hadde jeg helt glemt. Vi var invitert på champagnefest med noen av de kjekkeste gutter jeg har møtt her i Paris, om jeg skal være ærlig. Jeg hadde helt glemt det, så ser jeg kjolene som henger over stolen på stuen. Den ene er min, den andre er Kirsis. Vi som hadde funnet frem kjoler, sko og vesker i går før vi la oss, fjollet og ledd og gledet oss til festen. Vi hadde til og med funnet ut hvem av de kjekke franske mennene vi ville ha. Slikt er jo fint å ha en avtale på, hadde vi sagt så hadde vi ledd, mens vi drakk rødvin.  

I det jeg kler meg til denne viktige avtalen min, avtalen byrået mitt har satt opp, forundrer det  meg. Hvem er det som egentlig avgjør hvem som er viktig eller ikke? Er ikke alle like viktige? Er jeg for ung til å fatte hva som er forskjell på folk? Joda at han har makt er greit, for som jeg har forstått, har denne mannen makt over min karriere, hvor sykt det enn høres ut. Men det betyr vel ikke at han er viktigere enn andre av den grunn? Jeg får lyst å melde avbud og heller feste sammen med Kirsi, men jeg vet at om jeg gjør det, da er jeg i trøbbel. Skoene mine er som siste pryd på verket, er jeg ikke høy nok kanskje? Jeg må le. Fra det åpne vinduet på rommet mitt høre jeg en motor ruse på utsiden, vel det er mange motorer som ruser, men klokken er sju og det var da han skulle kommer. Så jeg antar at det er ham. Og jeg har rett. Kirsi slår følge med meg, hun er allerede i party modus, jeg vet ikke hvilket modus jeg er i. Men jeg kunne gjort hva som helst for å slippe å sette meg inn i jaguaren på utsiden. En tykkfallen mann kommer ut av bilen og ser på meg, han smiler, han ser verdensvant ut, jeg derimot må se skrekkslagen ut, hvor enn jeg forsøker å skjule det. Lykke til, Kirsi ser på meg med blikket bare hun kan gi meg. Det rommer så mye det blikket hennes. Men mest av alt medlidenhet, om man først skal snakke om viktige mennesker, så er det slike som Kirsi som vinner den tittelen. Hun er et av de viktigste menneskene i mitt liv nå. Vakre gode Kirsi. Min egen lille Mor Theresa.

Nå ville jeg heller sittet flattrykket i en fiat enn i denne luksusen på fire hjul, bare den hadde kunne tatt meg bort herfra, bort fra denne tykkfalne mannen, bort fra denne uvirkelige opplevelsen.

Veien vi kjører på får det til å gå nye ubehagelige grøss gjennom meg. Den ene kvinnen, jeg mener mannen, etter den andre står langs skogsveien, kledd ut som damer. Høye hæler, parykker og øyenvipper så lange som et vondt år. De står på utstilling, de er til salgs til hvem som enn måtte ønske deres tjenester.  Jeg kjenner ubehaget stiger. Mannen ved siden av meg, den vikingblonde , tykkfalne eldre franske herren som tydeligvis kan ha stor innflytelse på min karriere, sier ikke stort, han smiler til meg inne mellom og nynner med på musikken som strømmer ut fra stereoanlegget i bilen hans. Pusten min lander ikke i magen, i stedet stopper den helt opp i brystkassen min, før jeg trekker nye luft fra lungene. Gud nå kunne jeg ha trengt en røyk. Et ordentlig magadrag av giftpinne, som opp i alt er min trygge havn. Da den siste transvestitten er som en liten prikk i sidespeilet, begynner jeg å forberede meg til hva denne mannen egentlig vil med meg. Pusten henter seg inn igjen, slik pusten skal, men jeg er fremdeles så utilpass som en 19 åring i miniskjørt kan være sammen med en fremmed mann gammel nok til å være en 19 åring far og vel så det, bør være. Min eneste trygghet nå, er at det er byrået som har satt meg opp til denne avtalen, så de vet hvor jeg er om noe skal hende meg. Han kan jo ikke være farlig når byrået kobler meg med ham, kan han vel?  Når bilen omsider svinger inn mot restauranten trekker jeg et lettelsens sukk. Han hører nok det, men jeg bryr meg ikke. Restauranten er fantastisk. Stilen er gammel og elegant. Et perfekt sted å ta med en kjæreste, men nå er jeg her med ham, æsj. Jeg får frysninger av bare å se på ham. Og enda verre er det når han åpnet munnen. Dressen hans er nok av det dyre slaget, sko og  frisyre er gjennomført, men ingenting ved ham er verken sjarmerende, vakkert eller tiltrekkende. Kanskje han til og med er gammel nok til å være bestefaren min? Jeg aner ikke. Det eneste jeg aner er at jeg håper denne kvelden går pokkers så fort. For jeg vet ikke hvor stort mer jeg klarer. Blikkene er vent mot oss, jeg tenker at det er heller ikke så rart i grunn, jeg hadde også glant, om jeg hadde sett en ung pike sammen men en mann som ham. Jeg hadde lurt på hva i himmelens navn hun gjorde der sammen med ham. Hovmesteren følger oss et godt stykke inn i restauranten, jeg vet blikkene følger etter, selv om jeg ikke lenger kan se dem. Pokker. Hovmesteren følger oss bak en liten bås, en alkove. Her er det verken innsyn eller utsyn. Pokker. Og jeg som trodde det knapt kunne bli verre enn dette. Her er det kun hovmesteren som vet at vi er, tenker jeg febrilsk mens jeg ser etter et glipt av utsyn, eller nærmere sagt innsyn fra de andre gjestene, for jeg føler meg langt i fra komfortabel her sammen med ham. Før jeg aner ordet av det er rødvinen på plass. En flaske med god årgang plasseres foran min date for kvelden, skrekk og gru. Han ser ikke på meg, holder glasset i sin høyre hånd, skvulper de edle, rådyre dråpene rundt i glasset, snuser og smatter. Det er motbydelig. Så gir han et klarsignal til servitøren om å helle til meg. Så Jo. Starter han. Omsider. Kan han ikke får dette overstått. Jeg tror servitøren har lest min usikkerhet, min fullstendige avsky for mannen ovenfor meg, for om jeg tolker henne rett, sender hun meg et medlidende blikk. Nå vet hun i alle fall om at jeg sitter her. Vel Jo, sa han.- Vi har lagt merke til deg i Paris. Stillhet. -Vi liker deg fortsatte han. Tar jeg ikke feil virker det som om han forsøker å se sexy ut, men han mislykkes så til de grader. Hjelp hva er dette forretningsmøtet egentlig går ut på? Jeg begynner å fatte at byrået har gått over sine egne grenser denne gangen. Jeg er stum, lar ham fortsette i sin enetale.- Vet du hvem jeg er søte Jo? Hvem han er? Hadde jeg bare visst hvem han er. Han hever et buskete øyenbryn- Jeg Jo, jeg er den mannen som kan gjøre deg både rik og berømt, sier han med all selvtillit verden har å by på.  Jeg må drømme. Mareritt vel og merke. Leter litt etter kamera. Skjult kamera hadde vært mer enn velkomment nå. Dette er en bisarr sene i en dårlig film. Jeg skjønner du, skjønne Jo, er manager for Paris aller beste fotografer. Jeg har så stor innflytelse, at du aner det ikke.  Han lener han seg over bordet og stikker det ekle ansiktet sitt helt oppe i mitt. Jeg forsøker å holde pusten for å unngå å kjenne pusten hans. Lukten av kjøtt og peppersaus er ikke akkurat det jeg foretrekker nå.  Jeg kan tydelig se alle de sprengte blodkarene i ansiktet hans, fred og dager, nesen hans er jo nesten blå. Æsj. Stemmen hans siger inn i hodet mitt som om fra et annet univers. – Du blir min kjæreste i to måneder, og  du får cover på Vogue, Elle, Cosmopolitan. Du får de beste jobbene vi har. Og etter våre to måneder, blir du en av Paris mest etterspurte modeller. Det har du mitt ord på. Som om ikke det som har foregått i livet mitt den siste timen sammen med dette ekle krapylet ikke er nok, så vil han hva? Jeg kunne ikke om jeg så fikk slengt all verdens rikdom og berømmelse etter meg, så mye som tatt på denne mannen. Kjæresten hans? Det er som om hodet mitt surrer, jeg er svimmel og kvalm på samme tid. Jeg reiser meg. Jeg ser på ham, vemmes. Ha meg unnskyldt.  Det er så vidt at bena mine klarer å bære meg. De skjelver som to aspeløv. Jeg er føler meg så liten. Redd og liten. Den hyggelige servitøren ser på meg. Taxi stammer jeg nærmest. Hun ser på meg, samme medlidende blikk som da hun var ved bordet vårt. Som om hun har sett det hele før. Som om hun vet. Forstår. Jeg karre meg ut til toalettet, gjemmer meg der  til hun henter meg og får meg inn i den ventende taxi fortere enn svint. Hun smiler ømt til meg. Min reddende engel.  Nå sitter jeg her, så redd, så full av knuste illusjoner. Alt jeg vil nå, er å snakke med mamma.   

Når månen nok en gang avløses av en døsende sol som maler himmelen i en ubestemmelig rosatone, er det som om raseriet mitt stiger i takt med den glødene kulen. Jeg var sinna da jeg sovnet, jeg er enda mer sinna nå. Altså, joda jeg er ung, har hele livet foran meg, jeg vet det. Jeg vet at jeg ikke har lært en brøkdel av alt det livet kommer til å lære meg, men likevel, jeg vet når jeg er sint, jeg vet når jeg har rett til å være sint. Rett til å være forbanna. Rett til å forsvare min egen ære. Nærmest før jeg aner ordet av det selv, befinner jeg meg på t-banen. De mørke tunellene og morgenrushet demper ikke sinnet mitt nevneverdig, i stedet eskaleres det i takt med hver meter jeg kommer nærmere byrået mitt. Og når jeg omsider står ved inngangen er det så vindt jeg klarer å holde meg lenger. Det er så vidt jeg ikke ordene mine blir til en ildkule som baner seg vei gjennom veggene og treffer min booking-ansvarlige midt i hjertet. Jeg er så sinna! Blikkene fra de ansatte i byrået tilsier at det ikke akkurat er dette de har forventet av meg. På meg virker det som om de nærmest har ventet roser og sjampagne og hulkende takk for deres omtanke for min karriere. HA! De skulle bare visst. Det er ikke et snev av takknemlighet for hva de har gjort mot meg. Og det skal jeg sørge for at de er vel informert om. Hvordan kunne du? Ansiktet mitt er så tett opp i min hovedbookers bleke forskrekkede ansikt, at selv jeg føler ubehaget. Hvordan kunne du Giselle? Gjentar jeg. Stillhet. Jeg kjenner de røde kinnene mine, begynner å roe seg, jeg er fremdeles oppspilt, fremdeles sint, men jeg leser noe i blikket hennes. En lettelse på en måte. Så åpner hun munnen, som for å si noe. Men det kommer ingen ord. Vi ser på hverandre, føles som en evighet og ikke som de få sekundene det er . Jeg er så glad for at du dro din vei Jo. Ordene hennes treffer meg, hun er ikke sint, ikke lei seg, bare lettet. Glad. Et smil leker seg på de rødmalte leppene hennes. Jeg er glad du dro derfra Jo. Gjentar hun. Det viser at du er en sjelden utgave Jo. De fleste hadde tatt det tilbudet Jo. Men du har integritet. Hun smiler. Vel min integritet gjør meg kanskje ikke rik, men den bevarer det som er viktig. Troskap til meg selv, jeg er ikke til salgs. Ikke for alle cover i alle verdens magasiner. Ikke på en million år. Hun ser stolt ut. Som om jeg er en sjeldenhet i denne bransjen og hun har nok rett også, Vel jeg er kanskje bare 19. Jeg har kanskje bare lært en knapp brøkdel av at det livet kommer til å lære meg. Men jeg har integritet, og det er en god start.

-Sugoidesu ne!! En kvinnestemme river oss ut av vår lille boble av takknemlighet over min integritet. Det må være japansk, for når jeg snur meg står det en liten flott, japansk kvinne foran meg. Hun smiler, men ser like sjokker ut som om hun har funnet den bortkomne sønn. Det er utrolig! Gjentar den lille kvinnen. Helt utrolig. Jeg må da se ut som et spørsmålstegn. Et mer tilsynelatende visjonært vesen er det lenge siden jeg har sett. Jeg kan knapt huske når. Chiyoko, hun rekker ut hånden og ser på meg. Jo, stotrer jeg. Nå ser hun på meg som om jeg er et vandrende fesjå. Som jeg er et juletre som skal beundres og måles. Opp og ned. Frem og tilbake. Vurderes og veies. Jeg føler meg plutselig veldig utilpass. Giselle, jeg skal ha henne med meg til Tokyo nå. Hun ser på min booker. Det er ingen diskusjon. Jeg skal ha henne med meg. Jeg ser meg forundret rundt. Først på Giselle og så på modellmammaen fra Japan. Så ser jeg på hendene mine. De er mine hender. Mine føtter. Det er mitt smil og min kropp. Jeg eier fremdeles meg selv. Jeg er ikke et dyr på fesjå eller  juletre på utstilling. Jeg er Jorunn på 19. Alene i et fremmed land. Men eier av min egen sjel. Min egen kropp. Gi meg to dager sier jeg. Jeg skjelver på innsiden. Dette kan koset meg min karriere. Gi meg to dager å tenke på, jeg gir deg beskjed når jeg har bestemt meg. Hm? Tokyo, det er å langt unna. Men like vel så spennende. Men de gir meg to dager. Fint. For nå skal jeg bare være Jorunn. Resten av dagen skal jeg gjøre som jeg vil. Resten av dagen skal jeg bare være Jorunn på 19 år.