En ny smakebit fra Monica… Kjenner jeg blir spent selv..

 

Det er som om porene i ansiktet hans åpner seg i takt med lysten på oss. Enda en gang går det er kaldt gufs gjennom kroppen min, denne gangen kaldere og råere enn første gang. -La oss bare få dette overstått mumler jeg på norsk, Kirsi ser på meg. Ikke fullt så redd nå, men likevel sier hun ikke et ord. –Vi kan bli bedre kjent på hotellrommet der borte. Han peker på hotellet over gata fra der vi står. -Jeg tenkte over en matbit monsieur. Han nikker, så tar han tak i hånden min og vi følger etter ham til restauranten bare et steinkast unna. Gud hva er det Paris ikke har å tilby, tenker jeg.”Håper dere lar meg betale. Marc ser på oss, vel  selv om vi ikke har mer enn 18 år på denne jorden, så vet vi vel hva det betyr. Mannen forventer noe tilbake. Men for all del, så jeg lar ham leve i den troen.                                

Synet av maten foran meg får meg til å ane hva det må føles å komme til himmelen. For en lykke. Mat!  Jeg griper gaffelen men forsøker og ikke være for desperat. Jeg har lyst å hive i meg maten fortere enn Marc klarer å si bon appetitt, men jeg styrer meg. Jeg må styre meg. Må! Jeg smiler, og ser på maten før jeg forsøker å spise maten så grasiøst som mulig. Jeg legger ikke merke til hvordan Kirsi griper maten fatt. Akkurat nå får Kirsi være Kirsi, men jeg kan kjenne de skjelvende bena hennes under bordet.  De lange bena hennes kommer borti mine, og alt jeg har lyst å gjøre er å holde rundt henne, fortelle henne at jeg passer på henne, at alt kommer til å gå bra. Men så merker jeg at jeg skjelver jeg også. Skjerp deg Jo, synger det inni hodet mitt. Skjerpings. Da rett nummer fire kommer på bordet, er jeg så mett at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal plassere kroppen min i stolen. Om ikke skjørtet var stramt fra før er det i alle fall stramt nå. Ubehagelig, men likevel deilig å leve i den vissheten om at vi ikke behøver å legge oss sultne til sengs slik i natt, slik som i går og dagen før der. For hvem vet når jeg får mat neste gang. Jeg tar den siste slurken med vin og får kelneren til å skjenke nok et glass rødt. Det beroliger meg på en måte. Får meg til å slappe av og glemme et lite øyeblikk hånden til Marc som sakte smyger seg over låret mitt. Det nærmer seg stedet hvor han så absolutt ikke har tilgang, og aldri i livet kommer til å få tilgang til heller. Så begynner hjerteklappen. Nå kjenner jeg det, nå er jeg redd. Reddere enn i sted, om jeg tenker godt etter, har jeg ikke følt på en slik frykt som jeg gjør nå. -Hva om han er, du vet?.Hvisker Kirsi på sin gebrokne finsksvensk. Og jeg vet nøyaktig hva hun mener, for hva om han er? Hva faen er det jeg driver med? Hva faen er det jeg er kapabel til å gjøre? Jeg har vel tenkt på det før, at impulskontroll ikke alltid er min sterkeste side, men at den er så til de grader ute av balanse kan jeg ikke begripe akkurat nå. Jeg har lyst å dunke hodet hardt mot bordet, straffe meg selv på en måte. Jeg må bort. Det er som om panikken spiser meg levende i takt med de smygende fingrene hans. Ordene som strømmer ut av kjeften hans er meningsløse og leppene hans er en tynn strek, øynene er farget grå av lyst. Uten et ord, kun et blikk ser jeg på Kirsi, jeg reiser meg fra bordet. De lange solbrune bena mine får igjen oppmerksomhet fra Marc, og et lavmeldt stønn trenger veien gjennom halsen min, men jeg forsøker å dempe det. Så vemmelig er det å være her nå. Pudre nesen sier jeg og smiler til Marc, legger min høyre hånd på skulderen hans og smiler. Kirsi smiler ikke. Men hun skjønner tegningen. Så klart, bare du kommer tilbake så. Marc smiler, jeg klarer ikke tolke ham, jeg kjenner ham jo knapt. Han kan være Frankrikes mest ettersøkte voldtektsmann for alt jeg vet. Men nå har jeg ikke tid til å tenke over hvis, men og om, da blir jeg gal. Jeg smiler, igjen som om jeg er verdensvant. Klart jeg kommer tilbake, vil jo ikke la vinen gå til spille. Jeg peker på glasset med vinen kelneren nettopp har helt oppi til meg. Jeg skulle gjerne tatt en real sup av det glasset nå, men den dyre vinen får bare være, jeg har viktigere ting å gjøre.

 

Hvordan jeg holder meg i form..

 

Som dere ser er jeg en ivrig utøver av utetrening 😉

Norges sterkeste neste 🙂

Neida.

Jeg prøver å gå en tur hver dag. Det må man jo også når man har hund. Dessuten begynte jeg på treningsstudio denne måneden. Egentlig på grunn av ryggen. Men det er ganske kjekt å føle på muskler man ikke ante var der.

Foreløpig er jeg stasjonert i sammen med pensjonistene, og har fått en venninne på 82 år (Hun er forøvrig sterkere en meg. Enn så lenge 😇)

 

Viktig for meg er hva jeg får i meg. Da er det greit å ha en søster som er utrolig kunnskapsrik på kosttilskudd og generell ernæring.

Jeg må bare understreke at det er ikke jeg. Nå bare legger jeg ut hva jeg spiser, og hva som funker for meg.


 

Til hver middag prøver jeg å ha hvitløk, gurkemeierot, ingefærrot og chilli.

Jeg spiser også for det meste fisk.

Her om dagen hadde jeg torsketunger. Utrolig fet og god, og er i sesong nå.

Jeg koker aldri fisken, den blir ovnsbakt eller stekt.

Tilbehør er alltid ovnsbakte eller dampede grønnsaker.

Jeg er glad i brød, og for meg funker glutenfritt.

Men på brødskiva har jeg masse grønt. Som salatblader, urter og tomater eller agurk.

Før frokost drikker jeg en smoothie med greens (Purely Greens, Kamut Hvetegress osv. Det meste fra Supernature) Kokosolje, Udos Choice olje, C vitamin pulver og torskeprotein. Alt dette i en blender med litt annanasjuice.

Med på tur (eller etter trening) har jeg gjerne Herbalife, Lecithin og Rice brand. Dette blander jeg med laktosefri melk i en ristekopp.

Før leggetid tar jeg gjerne B complex, Magnesium, Kalsium og K2.

Jeg prøver å holde meg til dette hver dag. Men synes jeg det blir for mye stress, kan jeg godt ha dager med brød og grandiosa. Tror ikke man skal være fanatisk på noe.

Sjokolade og potetgull kommer godt med det også 🙂

 

I Januar var jeg på et foredrag med en fantastisk lege. Hun snakket da om tarmhelse. At tarmen fungerer er jo utrolig viktig.

Her fikk jeg da lære om flytende probiotika, Probioform. Om fermentert mat (jeg drikker det i form av Kombucha)

Probioformen har jeg alltid med meg. Blander det i vann i sammen med Molkosan.

Det funker som bare det!

Jeg tar ofte også fotbad på kvelden med lavendel og rosmarin (eteriske oljer) det fremmer blodsirkulasjonen.

 

Jeg vet ikke om det er alt dette eller rett og slett gener som hindrer røykehud. Men jeg kommer nå i alle fall ikke til å slutte med dette kostholdet.

Det beste for en hver er sundt og godt kosthold. Mosjonere 30 min pr dag.. Og le.

At en latter forlenger livet tror jeg fast på.

For å få nærmere råd vil jeg på det sterkeste oppfordre til å besøke jentene på Sunnkost Herkules i Skien. I Oppdal har vi Oppdal Helseartikler (Life). Her får du også utrolig bra veiledning.

I Trondheim har de dyktige folk på Solsiden

Til slutt må jeg bare igjen presisere at jeg er overhode ingen ekspert på dette området. Jeg gjør bare hva føles riktig for meg 😉  

 

Min stakkars frisør..

De fleste vet kanskje at når frisøren tar striper i håret ditt, trenger stripene varme for å bleke.

Vel, som dere har forstått var jeg veldig avhenging av røyk.

Det er jeg ennå..

Her i Oppdal har jeg funnet en av de beste frisørene jeg har vært borte i (Og det sier mye)

Min frisør, Hilde Grut Sørum, må til sin fortvilelse la meg gå ut uansett vær for å få litt gift.

Så her sitter jeg da, med pene striper malt på. Mens Hilde fortvilet må se på. I tillegg må jenta ut for å ta bilde av elendigheten.

Med dette må jeg også si at jeg ikke liker røyking. Hater lukten av røyk i klær og hår. Og det er definitivt merkbart på helse.

Hvorfor slutter jeg ikke tenker du sikkert.

Jo, jeg har sluttet. Klarte til og med hele 4 måneder for 2 år siden.

Men da er det fare for helse til de nær meg. For trafikken, nærmiljøet og generelt de som krysser min vei.

 

Til eksempel.

For noen år siden hadde jeg et inngrep og var under narkose. Jeg klarer da å våkne opp før de var ferdige, og slo ned anestesilegen. Jeg ville ha røyk!!

Senere, vel oppe på rommet. Prøvde jeg å stikke av med intravenøs stativet på slep. Men de fikk tak i meg og til sengs bar det. Der tente sykepleier på en røyk for meg. Og etter 2 trekk svimet jeg av.

Det var det tenkte hun 🙂

 

Legger ved et bilde av skituren i dag, hvor vi selvfølgelig hadde en behørlig røykepause 😉

 

En liten smakebit på boken..

 

I Oslo nå, sitter en flott kvinne, Monica Sandvik. Hun skriver en roman basert på mitt liv, mine opplevelser.

Jeg må si at det er utrolig spennende. Jeg finner meg selv tenke, hva skjer nå og biter negler. Enda jeg vet det jo.

Håper dere følger med, fler smaksprøver blir det 🙂

 

Vår i Paris

Paris er et underlig sted. Vakkert, men underlig.                                                                                                             

Mer enn jeg hadde forventet meg, sterke lukter av fremmede mennesker med fremmede drømmer, virrer og stimler rundt oss. MedChamps-Élysées ved min høyre side og en usannsynlig kjekk fransk ung mann ved min venstre, virker ikke byen så aller verst. Jeg har ikke vært er mer enn et sekund før jeg allerede har latt denne byen, med all sin underlighet krype inn under huden min. Tankene mine vandrer lenger enn langt, før Kirsis stemme river meg ut av min lille tenkeboble.                                                                                                                                                                  Hva er det med det håret ditt? Kirsi ser på meg med et blikk jeg ikke helt klarer å tolke, jeg forsøker, men må gi opp. Liker hun det? Gjør hun narr av det? Borte Nancy Drew, svarer jeg og trekker på skuldrene, jeg forsøker å skjule en tåre, men jeg tror hun ser den, jeg tror hun er vitne til den ufattelige kampen jeg kjemper innvendig i det spørsmålet blir forløst fra leppene hennes. Det er borte, sukker jeg på nytt. Kirsi ler, den trillende latteren hennes er befriende og deilig, akkurat det jeg behøver nå. Jeg tenner en sigarett, legger den mot leppene mine og aner et lite blikk fra den unge mannen ved nabobordet. Røyken fra sigaretten siver ut som en dampbåt langs den franske Rivieraen.  Å Gud! Kirsti ser på meg som om hun venter på fortsettelsen om en statshemmelighet. Hadde de tatt røyken fra meg hadde jeg dødd. Nei Jo, de hadde dødd. Du hadde drept dem om de hadde tatt røyken din.  Latteren tar oss enda en gang med sitt lune grep, det føles som en frisk vår bris gjennom håret, dog mitt korte hår, husker jeg godt hvordan det er når vårvinden tar tak i håret mitt med sin milde fønvind, rusker det lett og får meg til å kjenne at jeg lever.  Vel, de lange myke krøllene min er borte, og Jeg ser ikke en dag eldre ut enn 12. Selv ikke det lårkorte miniskjørtet mitt klarer å bevise alderen min.  18 år. Jeg ser ut som et barn, et lite forskremt og sultent barn, i en fremmed by. Et fremmed land. Men er det slik de vil ha meg, er det slik de skal få meg.

-Jeg er så sulten! Kirsi ser på meg, jeg har forsøkt å fortrenge det, men det er jo komplett umulig. Å drikke vann hjelper kanskje en liten stund, men så skriker tarmene så desperat etter mat at det er umulig å ignorere sulten stort lenger. Den unge mannen ved nabobordet er forsvunnet. Jeg er så sulten, gjentar Kirsi, hun får meg til å synes synd på henne. Jeg vet hvordan vi skal skaffe oss mat. For jeg har en ide. Den gjør meg livredd, men vi er sultne, vi er alene. Vi er i Paris. Vi har like lite penger som vi har venner i denne byen. Vi kjenner ingen. Ensomhetsfølelsen kverner i meg nesten like ille som sulten. Men jeg feier den bort igjen like fort som den kom. En ting om gangen tenker jeg. En ting om gangen. Ser du han der? Jeg peker på en mann i grå frakk. Kirsi ser på meg, blikket hennes hviler på mannen ved lyktestolpen. Han er ikke direkte pen, men ikke direkte stygg heller. Han kan ikke være stort eldre enn 30. Dressen hans får ham til å virke vellykket. De brune skoene i mykt skinn bekrefter det. De er av den dyre sorten. Hva med han? Hun tygger febrilsk  på en tyggegummi hun kjøpte på flyplassen. Da vi enda var vel uvitende om hva som ventet oss her i Paris. Om det stengte agentbyrået vårt, om alle våre bekjentskaper som er forduftet, og våre usympatiske modell bofeller. Jeg svarer ikke, bare reiser meg sakte opp fra stolen og begynner å gå mot ham. Kom, jeg vinker på Kirsi. Hva? Kom, gjentar jeg. Vi stiller oss opp like ved mannen i den grå frakken. Og som jeg visste, tar det ikke lang tid før øynene hans festet seg til kroppene våre. Det går kalde gufs gjennom den 1,75 cm lange kroppen min. Jeg hater dette like mye som jeg hater å kjenne på sulten som tærer meg opp på innsiden. Jeg hater dette like mye som jeg hater at de har klippet håret mitt og latt meg se ut som et barn. Bon jour! Stemmen hans er dyp, ikke på en sexy måte, men helt grei. Hadde jeg ikke vært så forbannet sulten hadde jeg aldri i livet stått her nå. Jeg hadde derimot sittet på byens fineste restaurant med et glass rød vi i min høyre hånd og en sigarett i min venstre, mens duften av franske spesialiteter skulle fylle neseborene mine. Jeg retter på miniskjørtet mitt, jeg vet det er kort, men jeg liker det slik, og det gjør mannen i den grå frakken også. Han liker det svært godt. Jeg ser på ham med et blikk og håper for gudsskyld at han ikke har en forskrudd trang til å sjekke opp 12 åringer, men at han skjønner at jenten foran ham er en kvinne. Men jeg tror han skjønner det. Han ser på meg, deretter på Kirsi for så å se på meg igjen. Han saumfarer kroppene våre, centimeter for centimeter. Aner dere hvor vakre dere er? Vi smiler blygt, falsk beskjedenhet kanskje, for vi er vel vitende om at det er hele grunnen at vi står akkurat her nå. Utseende vårt har fått oss hit. Vi vet vel at vi ikke er stygge akkurat, ellers ville vel verken mannen i grå frakk eller modellbyrået ha oss. Lyst å ha det moro? Jeg trodde aldri han skulle spørre. Yes! Nærmest roper hvert fiber i kroppen min. Ja hvorfor ikke? Svarer jeg på min engelsk.  Blikket jeg får fra Kirsi nå er ikke umulig å ta feil av. Munnen hennes beveger seg, men det er ikke lyd på ordene hennes. Men jeg ser hva hun sier. Er du gal? Nei jeg er ikke gal, jeg er faktisk ved mine fulle fem, jeg er bare så sulten.

Mannen i den grå dressen har et navn. For meg er det i grunnen helt likegyldig hva han heter. Men jeg følger interessert med i hvert ord som kommer ut av de tynne leppene hans. Huden hans er solbrun, det mørke håret hans har begynt og tyntes på toppen. Jeg har lyst å spøke med månen hans som så vidt var synlig på toppen av hode, men jeg våget ikke. Jeg kan ikke. Marc, det er et fint navn. Kvitterer jeg kjekt og verdensvant, det skulle bare mangle. Han kan da umulig tro at jeg er et barn, for munnen min har kjappe replikker og blikket mitt er bestemt og visjonært, langt over det en 12 åring har. Men damer, begynner han. Hva med å gjøre alvor av mitt tilbud. Det var ikke et spørsmål, nærmere en konklusjon. Jeg nikker med, føler meg som en sau på inngjerdet beite. Jeg må jo det. Jeg har absolutt ikke noe valg, han er vår eneste sjanse. Vel om det er sant vet jeg ikke, det finnes jo flere menn av hans sort i Paris, men når vi først har kommet så langt så kan jeg ikke bare slippe ham ut av grepet mitt igjen. Det går ikke. Kirsi har omsider skjønt hva jeg driver meg, men jeg kan se at hun er redd. Jeg er også redd, Gud så redd jeg er, men jeg kan ikke la det stoppe meg. Klart det Marc, men er det ikke hyggelig? jeg stanser, trekker pusten, tenner en sigarett, som om jeg må stålsette meg for det som nå kommer ut av munnen min. Men er det ikke hyggelig å bli litt kjent først? Jeg legger sigaretten mellom leppene mine og tar et etterlengtet drag. Denne pakken sigaretter er fredet. Ikke et menneske på denne jord kan klare å ta fra meg denne giftige gleden. -Vi er jo ikke den typen jenter som blir med fremmed menn hjem uten å vite noe om dem. Han ser på meg, og blikket hans avslører at han ikke har det spor interesse av å bli mere kjent med modellene foran ham.