Herlige dager

 

 

De to månedene i Tokyo føltes som om de var over på et blunk.

Jeg hadde jobbet 12 -14 timer i døgnet, søndager også.

 

Er nå trygt tilbake i Paris. Kirsi og jeg har flyttet inn i drømmeleiligheten.

Og best av alt er at jeg nå skal til Tunisia med motebladet Vital.

 

Vi var ikke i de store byene, men på små sjarmerende locations.

 

Tunisia var vakker. Bygninger som tatt ut av 1001 natt. Jeg husker best de vakre flisbelagte gårdsplassene og bønner som ble lest opp over høyttalere.

 

Dette var så eksotisk og vakkert.

 

Vi var i små landsbyer også. Her var det mer primitivt. Menn satt i skyggen og røkte på noen enorme vannbonger, og kvinnene satt mer for seg selv. Alle i burka.

 

Så kommer jeg da, i en liten shorts og t-skjorte. Denne dagen hadde jeg mye fri, og ville kikke meg litt rundt.

 

Mennene plystret og gestikulerte til meg. Det var da voldsomt tenkte jeg, for oppmerksomheten var virkelig stor. At noe var virkelig galt skjønte jeg først da kvinnene begynte å kaste stein mot meg? Ikke på meg, men for å advare.

 

Jeg skyndte meg bort derifra og tilbake til crewet, ganske så oppskjørtet.

De beklaget seg fordi de ikke hadde fortalt at det ikke ble sett på med blide øyne å gå så barkledd. På denne tiden var vi ikke så opplyste og internationale.

Verden var ikke kommet så tett inn på oss enda.

Jeg visste knapt hva en burka var.

 

Denne jobben var herlig.

Hele crewet var utrolig profesjonelle, og ikke minst vennlige.

 

 

 

Vi pratet, spiste, lo og tok bilder.

Jeg hadde nesten ingen sminke på for denne jobben. Bildene skulle utstråle sunnhet og vitalitet. Jeg koste meg. Løp rundt i strandkanten, lekte i vannet, solte meg?.

Alt jeg gjorde ble det tatt bilder av. En nydelig jobb?

 

Men hva som skjedde når disse bildene ble gitt ut?

Ja, det kunne jeg aldri ha forestilt meg..

 

En rar jobb..

 

 

Dette var en TV-reklame for ris. Jeg skulle være Ingrid Bergman og en kjent japansk skuespiller skulle være Humphrey Bogart.

 

Men først måtte de ha avtrykk av ansiktet mitt. De skulle nemlig lage en statue av meg!!!!!

Hjelpeste, tenkte jeg. Så får jeg oppleve det også.

Men prosessen jeg måtte igjennom for å lage statuen, ja den var ganske så skremmende.

Jeg kom inn i et rom hvor de hadde en bolle med en slags seig masse i.

Den skulle jeg putte hele ansiktet nedi og holde det der i?

Ja, jeg tror det var 45 sekunder.

Prøv det selv, ta tiden og hold pusten så lenge.

Og jeg ble holdt der i tillegg.

 

Dette har jeg faktisk bilde av som dere ser. Dere kan nok også se jeg var ganske nervøs.

 

(Har ikke mange bilder her. Både av modellbilder og private bilder. Det har liksom forsvunnet litt her og litt der ettersom jeg har flyttet så mye. Mange av bildene jeg har postet her, har jeg faktisk tapetsert veggen på toalettet med. Så nå flyr jeg inn og ut av do for å ta bilder av veggen)

 

Vel, de fikk avtrykket av meg. Og noen dager senere skulle vi lage reklamefilmen.

 

Jeg fikk beskjed om å opptre særdeles høflig ovenfor min medspiller. Han var en veldig kjent skuespiller, og skulle behandles deretter.

 

Vi var alle klare da han ankom med sitt entourage. 

Mens han satt og hørte på instrukser, var folk stadig borte og dullet med han. Ga han munnspray?? Vann osv. Jeg fant det hele meget bisarr. 

Men skyndte meg å ta litt munnspray selv, vi skulle stå nokså tett.

 

Når vi skulle på sett var han meget profesjonell. Og vi ble ferdig på en halv time!!!

Det at han var dyr å hyre, spilte nok også en stor rolle på tiden.

Jeg han fikk betalt vet jeg ikke. Men jeg har aldri hverken før eller siden, tjent så mye på 30 minutter.

 

En skremmende opplevelse..

Dette var min første katalog jobb.

Foreløpig hadde jeg mest jobbet for blader, postere osv.

 

Men katalog betydde penger, dette fikk man betalt godt for.

 

Dessuten skulle jeg jobbe for La Redoute, en prestisjefylt katalog å jobbe for.

 

Jeg hadde ingen ide om hvordan man poserte for en katalog..

 

I blader kunne man være seg selv, stå som man ville, sitte som man ville… være sur om så skulle være 🙂

 

I en katalog måtte man vise en vær liten detalj på klærne… være strålende blid, bevege seg “naturlig” mens man skulle vise frem hvor mange lommer det var… sommerfuglene som var sydd inn i kraven, vesken, skoene… ola la..

 

Alt mens det skulle se ut som om du gikk deg en tur… leste avisen… drakk en latte…. el.

 

Vel.. alt dette her visste ikke jeg da.. jeg visste ingenting!!!

 

Var kjempenervøs!

 

Fotografen var meget kjent og de to andre modellene jeg skulle jobbe med var proffe… erfarne..

 

Dog, jeg hadde hørt om en av dem…

 

Hun var fra mitt byrå i Paris, og var en eks kjæreste av Rod Steward…

 

Mange sa mye rart om henne… Men jeg har aldri villet dømme et menneske før jeg møtte dem… og håpet det beste.

 

Den 3. modellen var eldre, verdensvant og fra New York .

 

Hele crewet møttes på flyplassen i Paris for å fly i sammen til Nice.

 

Vi var en stor gjeng.. Fotograf.. flere fotograf assistenter, stylist.. stylist assistent.. 2 representanter fra La Redoute, makeupartist, frisør og oss 3 modeller.

 

Kate fra New York tok seg umiddelbart av meg, hun så jeg var nervøs og ny… Ære være henne.

 

“Ute”.. . Hun var fra mitt byrå, holdt seg mer for seg selv og sa ikke mye… men hun så da snill ut…

 

Fremme i Nice sjekket vi inn på et nydelig hotell..

 

Kate var stjerne og fikk eget rom, mens jeg og Ute skulle dele rom.

 

Etter innsjekking skulle vi alle ut å spise middag, men Ute ville ikke være med.

 

Under middagen satt jeg og beundret Kate som belevent bestilte eksotiske retter, og underholdt oss alle med morsomme historier.

 

Kate var virkelig unik.. synes dette til dags dato!

 

I modell verdenen er det mye sjalusi, og kniving om kundens gunst. Men Kate dro meg med i samtaler og ga meg små nyttige hint 🙂

 

Vi gikk tilbake til hotellet ganske tidlig.. vi skulle opp tidlig… opp med solen..

 

Jeg gledet meg litt nå, alle var så hyggelige. Følte at alle måtte jo ha en “første gang”…

 

Dessuten hadde jeg en kamerat i Nice, og jeg gledet meg til å spise middag med han kvelden etter.

 

Da jeg kom til rommet til Ute og meg, så var det helt tomt..

 

Jeg gikk ned til resepsjonen og fikk forklart at Ute ville ha nytt rom, og alle mine ting var også flyttet dit.

 

Rart, tenkte jeg.

 

Men fant rommet…. Og i det, en meget utfordrerne Ute.

 

Hun lå på sengen i en rød og sort teddy…

 

Visste ikke hvor jeg skulle kikke hen, det var så utrolig flaut.. og følelsen av at noe var galt satt i meg som en vondt torn.

 

Jeg kom meg i min seng uten at mye ble sakt.. Det var uvant å dele rom med noen som var helt fremmed.. som jeg knapt hadde snakket med…

 

Og utrolig ukomfortabelt med henne i sin lille teddy oppå dyna..

 

Så begynte hun å skru TV av og på… Lyset av og på..

 

Jeg torde ikke si noe…

 

Jeg var så ny… Dette var en jente med erfaring og autoritet…

 

Jeg latet som jeg sov.. men i mitt stille sinn tenkte jeg? Hva i alle dager er galt med henne????

 

I en time holdt hun på.. stønnet litt… skrudde av og på TV og lys.. sang litt …

 

Bare uhyggelig…

 

Endelig ble hun stille.. jeg var så utrolig lettet…

 

Men da… da ringte telefonen….

 

Det var min venn i Nice, jeg visket at vi sov, og at jeg skulle ringe han neste dag.

 

Og da eksploderte Ute….

 

Hun reiste seg opp i sin lille teddy mens hun skjelte meg ut for å ha forstyrret nattesøvnen hennes.

 

Hun så helt gal ut, øynene hennes var ville, og hele henne skalv.

 

Jeg forsto jo da, at jenta ikke var vel bevart!

 

Jeg strakk meg rolig mot telefonen (sengen hennes var nærmest utgangsdøren)

 

Måtte ringe etter hjelp… eller bare ringe resepsjonen.. la røret ligge, og håpe at de oppfattet situasjonen…

 

Men hun så meg… røsket hele telefonen ut av veggen og hev den med stor kraft i veggen…

 

Hun begynte å skjelle meg ut etter noter… husker ikke hva hun sa.. bare at hun skulle drepe meg..

 

Hvordan kunne jeg komme til Paris og jobbe som jeg gjorde????..

 

Paris var hennes domene, og jeg skulle dø!!!

 

Uten at jeg så hvordan det skjedde sto hun der… en rasende furie… i en rød og sort teddy… med en meget farlig sprettkniv i hånden..

 

Hun gjorde utfall mot meg.. prøvde å treffe hjertet….

 

Jeg kunne bare ikke tro det..

 

Hvordan kunne jeg ha havnet i denne ville situasjonen????

 

Det kom et smell fra gaten utenfor… Ute ble distrahert et øyeblikk, og jeg så sjansen til å hive meg mot utgangsdøren.

 

Hun rakk å rispe meg med kniven i ryggen, men jeg enset det ikke engang.

 

Jeg sprang ned i resepsjonen.. kun iført en t skjorte og truser.

 

Visste ikke at blodet silte fra ryggen min.

 

På min engelsk fransk ba jeg om hjelp…

 

I resepsjonen var de tydelig oppbrakt, og ringte fotografen.

 

Da han kom ned så han kun ryggen min… Han fikk selvfølgelig sjokk og tok varsomt rundt meg..

 

Da kom tårene… 

 

Jeg hulket og gråt til jeg ikke hadde mer pust igjen…

 

Jeg gråt av hjemlengsel, av nervøsitet… av alvoret av situasjonen jeg hadde vært i.

 

Jeg ble fulgt inn på rommet til den kvinnelige assistenten. Hun vasket såret mitt og la på bandasje..

 

Siden helte hun i meg noe sterkt, og jeg sovnet…

 

Neste morgen kom vi ned i resepsjonen…

 

Der satt Ute reiseklar..

 

Hun ble sendt tilbake til Paris… Men ikke bare det.. jeg fikk høre at hun også ble utvist fra Frankrike…

 

Men hun rakk og fortelle meg alle de grusomme tingene hun skulle gjøre mot meg…

 

Da kom tøffe Kate…

 

Hun skjelte Ute ut etter noter, og kom med noen lite hyggelige trusler selv..

 

Etter denne episoden bestemte hele crewet seg for å forlate Nice…

 

Vi dro i stede til et nydelig slott i Provence…

 

En hyggelig svensk jente, Pia, kom og erstattet Ute.

 

Og både Kate og Pia lærte meg opp i katalogens edle kunst…

 

De sto bak fotografen og improviserte bevegelser jeg burte gjøre…

 

Resten av turen var bare herlig og lærerik..

 

Alle dullet med meg, og Kate var min læremester i hva som lønte seg i modellbransjen… og i storbyer…

 

Sjønne Kate….

 

I årene som fulgte skulle det vise seg at jeg ble en meget ettertraktet katalogmodell..

 

Ironi…

 

 

Min aller første jobb i Tokyo

 

Neste morgen våknet jeg av en uhyggelig lyd?.. Vekkerklokken!!!

 

Jeg var, og er et B menneske, og høre kimende bjeller klokken fem på morgenen er stikk i strid med hva mitt hode og min kropp setter pris på.

 

Jeg vaklet inn til kaffetrakteren, og overså helt det flygende monsteret som igjen hadde gjort seg synlig i leiligheten min.

Etter to kopper kruttsvart kaffe og ti sigaretter var jeg klar for morgenstellet.

Jeg skyndet meg inn på badet hvor jeg stoppet brått.

Noen med onde hensikter hadde montert et helspeil der inne, og der sto jeg? Betraktet meg selv.

Lubben, rund med bollekinn. Det var slik jeg så meg selv.

Jeg kastet opp i avsky over bildet jeg så i speilet.

Hvordan skulle jeg kunne leve opp til alle jobbene jeg hadde fått.

Samtlige kunder kom til å si meg opp umiddelbart etter nærmere øyesyn av min person.

Jeg måtte ta et godt grep om denne situasjonen. Jeg kunne ikke kaste opp ved synet av meg selv. Alle som booket meg i går hadde sett meg også, og de ville ha meg.

Skjerp deg Jorunn tenkte jeg, og hoppet i dusjen.

 

Spent satt jeg ved siden av Kim på vei til min første jobb. 

Et gult lys var begynt å bre seg over Tokyo.

Det var stille, og det var vakkert.

 

Vel fremme ga Kim meg et kart over hvordan jeg skulle komme tilbake til byrået etter jobb. Jeg måtte ha tre metroskifter, og da ville jeg ende opp på Roppongi metro stasjon.

Hun ga meg noen Yen (Japansk valuta) og ønsket meg lykke til.

 

Jeg var så nervøs da jeg åpnet dørene til studioet.

Alt var moderne og litt kaldt. Igjen dette med betong, stål og glass.

En liten kvinne hastet mot meg. ” Jo san one, «Velkommen»

 

Jeg fulgte henne inn i et stort lokale med utrolig moderne fotoutstyr, mye mer en hva jeg noensinne hadde sett i Paris.

Og det var mengder av folk, de var overalt. Og alle så utrolig travle ut.

 

Kvinnen geleidet meg inn i sminkerommet, det var mange mennesker her også, nesten bare kvinner.

Og de neide og bukket for meg alle sammen. Så jeg gjorde det samme. Bukket pent og følte meg stor og klumpete i rommet med alle disse små og nette kvinnene.

Så ble alt gjort for meg?

 

Vesken ble tatt fra meg, jeg ble satt i en stol, jakken min ble hengt opp.

Og plutselig hadde jeg tre ansikter opp i mitt som studerte meg inngående.

De diskuterte raskt på japansk, tok opp forskjellig sminke og smilte til meg.

Så var vi i gang.

 

Fra Paris var jeg vant til en sminkør, og en hårstylist.

Her hadde sminkøren en assistent, og assistenten hadde assistent. Det samme gjalt hårstylisten.

Ikke rart det var lite arbeidsløshet i Japan.

Jeg følte jeg hadde hundre hender på ansikt og hår. Og de pratet i et sett til hverandre.

Jeg forsto selvfølgelig ingenting, og fikk en volsom trang til å styrte ut derifra og få meg en røyk.

Men det var akkurat som de hadde forutsett dette. Og vips hadde jeg både et askebeger og en kaffekopp ved min side.

Så lykkelig og fornøyd tente jeg opp en etterlengtet giftpinne, og lot de holde på.

Etter en halv time kjente jeg ikke meg selv igjen.

Jeg så virkelig japansk ut.

 

Øynene mine var helt mørke, og tegnet opp i kantene, munnen var rød, og huden helt hvit. Av det korte håret mitt hadde de klart å dandere mørke lokker som sto stikk i strid med det rette japanske håret.

 

Jeg følte meg vakker.

Jeg var så takknemlig for denne masken de la på meg.

Så var det ut av stolen, og inn i klærne.

Her hadde også selvfølgelig stylisten assistent på assistent. Og det var ganske frustrerende og ikke engang kunne lukke min egen buksesmekk. Men mange små hender gikk ivrig til verks, og vips var jeg ikledd dagens første antrekk.

 

Ja, klærne var litt for små, og visst fikk jeg strenge blikk som tydelig sa hva de mente om dette. Men de hadde sminket bort Jorunn, og som Jo hadde jeg mer styrke.

Dette skulle gå bra bestemte jeg meg for.

 

Etter min harde lærdom i Provence om hvordan jeg skulle være i kataloger, følte jeg meg klar til kamp.

(Denne turen skrev jeg om tidligere, Nybegynner i Paris… Hjelp)

På settet var ting likt sminkerommet.

Fotografen hadde enda flere assistenter, og alle busset rundt meg.

En sto til og med med et askebeger klart mens fotografen tok polaroider for å justere lyset.

Det var slik det var gjort på den tiden.

Digitale bilder lå langt inn i fremtiden.

Jeg følte jeg kunne bli godt vant til dette, en tjener på hver hånd. Og varmet umiddelbart opp til det Asiatiske folket.

Da fotografen var fornøyd med lyset, og da vi kunne begynne med bildene var jeg klar.

Jeg poserte lufta ut av alle rundt meg, og fikk applaus etterpå.

Jeg ble så overrasket at jeg bare bukket, smilte, og gikk for et nytt klesskift. Tydeligvis den riktige tingen å gjøre. Jeg hadde knekt den japanske væremåten som kvinne.

Stille, smilende, hardt arbeidende og respektfull.

Da også med en liten dose divafakter som seg hør og bør for en etterspurt modell. Hjelp!

 

Etter ti timer og endt jobb, var kundene strålende fornøyde.

De hadde sittet i stoler ved settet hele dagen og fulgt nøye med.

Jeg bukket for dem, bukket for mine medarbeidere, og gikk ut i kvelden med en viten om at jeg kunne dette.

 

Jeg forlot mange mennesker, og mange ekte smil?.

Det var mye smiling i Japan, men slett ikke alle var ekte. Smilene var en del av kulturen… skulle jeg lære..

 

Det var enkelt å følge kartet til Kim.

Jeg har alltid hatt en bra stedsans, så jeg følte meg trygg.

Men jeg var slett ikke forberedt på hvor vanskelig det skulle være å komme seg ned på plattformen til undergrunnen.

 

 

I trappene ned til perrongen møtte jeg hundrevis av mennesker som presset seg oppover.

Det ble en sjokkerende og fysisk kamp for å komme meg ned. Jeg trykket meg nedover mens jeg kjempet mot kropper som ville en annen vei. Dette var helt surrealistisk, og min eneste tanke var at overlevde jeg dette måtte jeg ringe hjem. Jeg måtte høre stemmen til mamma, stemmen til pappa, jeg måtte ha en normalitet.

En motvekt.

Min andre tanke var…. Dette er normalen for alle disse menneskene.

Dette er hvordan de lever sine liv. De er ikke på en to måneders kontrakt… Dermed var min tredje tanke en lise.

Min normal var Norsk landskap og frisk luft.

Min normal inneholdt verken neonlys eller en masse av mennesker.

Den inneholdt min mor, min far…min søster.. min bror, og en vakker, romslig natur.

Nok engang… For Tjukk..

 

 

Neste morgen ble jeg hentet presis klokken ni. Utenfor sto en utrolig nydelig japansk kvinne.

Hun hette Kim, og skulle være min manager. Manager, jeg visste ikke helt hva det betydde.

Men det skulle snart vise seg at det var vanskelig for utenlandske modeller å finne frem i Tokyo.

Derfor fikk vi managers som kjørte oss rundt, og introduserte oss til potensielle kunder.

 

Mange av kundene snakket heller ikke engelsk, og det skulle snart vise seg som en noe nedverdigende situasjon og stå og smile, bukke og neie i bakgrunnen mens både portefolioen og din person ble grundig diskutert på japansk.

 

Men jeg likte Kim umiddelbart. Hun var nesten barnslig stolt av sine engelsk kunnskaper, og oppriktig bekymret for hvordan min første natt hadde vært. Jordskjelv og alt.(det er en annen historie)

Da jeg fortalte om hjelpen fra mine naboer, ble hun så glad at jeg fikk en spontan klem.

For et godt og varmt menneske Kim var.

 

Når vi kom ut kunne jeg betrakte nabolaget mitt i dagslys. Det var ikke som tatt ut av en skrekkfilm, som jeg hadde trodd, men heller ikke noe og rope hurra for.

Det var grå mursteinsvegger rundt en parkeringsplass, noen inngangsdører, noen søplebøtter, og et tre full av kråker.

Veien som gikk ut fra parkeringsplassen var liten og trang, men snart var vi ute i et yrende folkeliv.

Som i går var det mennesker over alt, de fleste i sorte klær, og alle virket som om de hadde viktige ting på gang.

Kim ba meg følge med på veien, for det var her jeg skulle gå vær gang jeg skulle på byrået.

 

Veien var grei og enkel, kun en stor hovedgate som vi fulgte i en km før vi stanset ved et fint bygg som reklamerte. “Folio og Elite Folio Modeling Agencies».

 

Jeg kjente hjertet dunke hardt. Jeg visste Chiyoko likte meg, men hva om resten av bookerne ikke gjorde det.

Jeg hadde allerede signert en kontrakt for to måneder, og nå var jeg deres.. I 8 hele uker.

Jeg håpet inderlig at dette ville gå godt.

Da Kim åpnet de fine glassdørene for meg var jeg svimmel av nervøsitet, og følte meg både liten, tykk og helt på villspor i en modellverden. Hvordan var jeg havnet her?

“Jo san o ne” roper en morsomt utseende japans jente. 

Dette var Mine.

Hun var resepsjonist og alt mulig dame i byrået.

Mine så så glad ut, med en oppstoppernese og to musefletter som sto rett ut. Og for å toppe inntrykket av seg selv hadde hun på røde og rosa stripete strømpebukser komplett med en stor limefarget genser.

Man måtte bare like Mine, og jeg følte meg umideltbart bedere.

 

Dvs. i to sekunder, til Chiyoko kom svøpende inn i resepsjonen og utbrøt svært oppgitt at jeg hadde lagt på meg.

Her måtte det måles og veies.

Kim og Mine sendte meg medlidende blikk før jeg ble nærmest dratt i øret inn på et kontor.

 

Her var alt glass, krom og stål.

Jeg ble bedt om å vente, og døren lukket seg. Bare sekunder senere kommer en voksen dame inn.

Hun presenterer seg som Akemi og hun skal være min booker. Videre forklarer hun at brudd på kontrakten blir sett på som meget alvorlig.

Og skulle det vise seg at jeg hadde lagt på meg måtte jeg umiddelbart på diett eller bli sendt tilbake. Hun sa dette mens hun banket på en bunke papirer som var kontrakten min.

 

Jeg sto helt tafatt inntil en stålvegg og følte meg så utrolig liten og redd. Hvorfor hadde jeg utsatt meg for dette?

Akemi ba meg strippe ned til bh og truse så hun fikk målt og veid meg.

 

Skjelvende tok jeg av meg, og følte meg som en elefant der jeg sto.

Med raske og sikre hender ble jeg behørlig målt og veid. Det viste seg at jeg hadde gått opp en cm i livvidde og en kilo på vekta.

Det var nå ikke alt for galt sa hun, men hun ville at jeg skulle faste i tre dager. Bare juice og vann fikk jeg beskjed om.

Hjelp, jeg som elsket mat, og hadde ikke en gang hørt om ordet faste.

Men nå visste jeg det, ingen fast føde.

Så ble jeg vist inn i bookingrommet.

Der satt Tami, Ume og Chiyoko.

Det var bilder på veggen av alle modellene de hadde i Tokyo for øyeblikket.

Alle navnene på modellene sto også på en tavle. De med blå strek ut dagen var på jobb, og de med rød strek var ute på castings med managere.

Jeg skulle fort lære at mange dager med røde streker betydde vanære.

Og de med vanære skulle jeg møte snart. De kom en etter en inn i resepsjonen for å reise på casting i sammen med Kim og meg. Alle jentene var hyggelige, men mange var triste siden de ikke hadde jobbet en dag siden de kom hit.

Noen hadde vært i Tokyo over en måned uten en eneste jobb. Ok, tenkte jeg. Jeg følte for dem, men i alle fall ble ikke jeg og den tykke kroppen min alene om røde streker.

 

Den ble en dag fylt av latter i bilen og stram giv akt inne hos potensielle kunder. Kim var en herlig person som oppmuntret oss og fortalte om steder vi kjørte forbi. Det var Roppongi som vi alle bodde i, det var Omotesando med masse klesbutikker og herlig shopping… for de som jobbet og hadde penger.

Og det var Yoyogi Park som alle måtte besøke på søndager… Et kapittel for seg selv.

 

Vi dro på castinger og go sees fra ti på morgenen til ti om kvelden.

Jeg visste lite om resultatet og hvordan jeg ble mottatt her i dette landet, for Kim sto for all snakkingen, og det var umulig å lese noe som helst på ansiktene til disse menneskene. Jeg følte dem som veldig lukket og private.

Jeg forventet meg ingenting.

 

Jentene i bilen hadde fortalt at det bare var to til tre jenter som jobbet regelmessig, og at vi andre kunne være kjempeglade for et par jobber i den tiden vi tilbrakte på japansk jord.

Dette gjorde meg litt lei meg, for jeg hadde jo innerst inne håpet på litt penger i lomma når jeg reiste denne lange veien til Asia.

Og når sant skal sies, var jeg den jenta med mest fett på kroppen som kjørte rundt i dag, og smilte håpefullt til potensielle kunder. 

 

Japan hadde rykte på seg i modellverdenen, landet betalte godt, og kunne gjøre deg rik.

Vel, det så ikke ut for at det skulle gå slik for meg.

 

Kim slapp oss av på byrået, og jeg trasket hjemover med tungt hjerte.

Dog, det var spennende å se rundt meg på gaten. Menneskene, butikkene, luktene. De var så fremmed for meg.

Og tro det eller ei men de gjorde mye for selvtilliten min. For de fleste jeg møtte var lavere enn meg. En god ting!

 

Det var lett å finne veien til leiligheten min. Og mens jeg gikk kunne jeg beundre alt dette nye rundt meg. Mange av butikkene var stengt, men de som var åpne, så innbydende og lekre ut. Utstillingene var utsøkte og elegante.

Foran meg kunne jeg se blinkende lys i sentrum av Roppongi.

Dette var spennende. Og om ikke jobbene kom, så skulle jeg nyte dette nye og eksotiske som bredde seg ut foran meg.

Jeg følte en boblende spenning i maven med tanke på de to neste månedene.

Vel hjemme fikk jeg besøk av min snille nabo. Hun fortalte meg at de dessverre skulle dra neste dag, for datteren hennes hadde ikke fått den mengde jobb de hadde håpet på.

Her sank jo hjertet mitt enda flere hakk, siden jeg synes datteren var utrolig nydelig, og tynn… så veldig tynn, slik som fjortenåringer gjerne er.

Hun spurte om jeg hadde handlet inn matvarer.

Det hadde jeg selvfølgelig glemt, og jeg kjente sulten gnage i tarmene. Jeg kunne spist en okse om den hadde blitt meg servert.

 

 

Men så husket jeg min tre dagers faste og fortalte om den.

Kvinnen så medlidende på meg og sa hun hadde masse juice samt kaffe jeg kunne få. Mens hun var inne hos seg for å hente dette ringte telefonen.

Klokken var elleve på kvelden, og jeg lurte veldig på hvem dette kunne være.

Det var Akemi, hun var fremdeles på jobb, og i ekstase.

 

Nesten hele mine to måneder i Tokyo var booket, og det bare etter en dag. Jeg skulle være på jobb klokken seks på morgningen neste dag. Siden skulle jeg møte opp på byrået for brifing. Kim skulle kjøre meg denne første dagen. Etter det måtte jeg lære meg å komme meg frem i millionbyen på egen hånd.

 

Akemi la på, og jeg sto med røret i hånden og gapte da min nabo kom tilbake.

Da jeg fortalte henne nyheten virket hun ikke overrasket i det hele tatt. Hun sa jeg hadde nettopp dette utseende japanere var på utkikk etter. Mørk med mandelformede øyne, de kunne sminke meg til å se ut som dem. Dessuten så jeg veldig ung ut, noe som var viktig i Japan.