Jippi!!!

Jippi

 

Endelig blir bloggen min en bok.

 

Jeg har jo villet skrevet selv lenge nå, men det er vanskelig å skrive om seg selv.

Korte innlegg, ja.

Men å sitte og skrive om hendelser time etter time.

 

Det var tøft!

 

Dere har sikkert skjønt at dette livet ikke bare er glamour.

Men visst skjedde det mye herlig også. Mye fint.

 

Jeg har fått sett det meste av denne jordkloden her.

Og jeg har vært med på ting jeg aldri kunne ha forestilt meg.

Og jeg har arbeidet med uforglemmelige mennesker.

 

I går ble jeg kontaktet av en herlig kvinne.

Hun var villig til å skrive min historie.

 

Og hun skriver fantastisk!

 

Jeg sendte henne mitt lille utkast til boken. Og etter kort tid kom hennes versjon.

 

Jeg ble revet med fra første setning. Hun skriver så levende at jeg følte jeg var tilbake.

Hun skriver det hele som en roman og i «jeg» form.

 

Selv om hun bare har rå skrevet første kapittel, så er til og med jeg spent på hva som kommer til å skje.

Og jeg vet det jo.

 

Er så utrolig taknemmelig for denne muligheten.

 

I stede for å sitte i ensomhet og rydde hodet for alt rot som holder meg våken, kan jeg nå snakke med et menneske.

 

En person som forstår.

 

Dette var den beste gaven jeg kunne få.  

Sinnssykehus..


Jeg hopper litt frem i tid. Ja faktisk frem til 2003.

Jeg gjør det av to grunner.

Den ene er fordi det skjedde like før jul.

Den andre grunnen er fordi jeg fremdeles har denne farangen.

Og ordene kommer ikke like lett.

Da er det greit å skrive om ting som har brent seg fast på minnet for alltid.

 

Jeg var nå gift, og bodde i San Diego.

Jeg hadde det kjempefint med gode venner, og dro kun opp til Los Angeles for bare å gjøre de jobbene jeg hadde mest lyst på.

 

Angsten var egentlig bedre, men en dag opplevde jeg noe utrolig vondt.

Noe jeg kanskje aldri kommer til å skrive om.

 

Etter denne hendelsen satte panikken inn. Ja, angst er en ting. Panikk er rett og slett det ordet sier.

Jeg svimte av flere ganger og jeg var gravid.

Når du har panikk, hyperventilerer du såpass at du i flere tilfeller svimer av på grunn av mangel på oksygen.

 

Derfor ble jeg, kanskje med rette sendt på et sinnssykehus.

 

Jeg husker kjøreturen dit godt. Min mann og hans bror kjørte meg.

Jeg måtte bli holdt fast for jeg ville bare hoppe ut av bilen.

Ingen tanker var rasjonelle. Og jeg raste mot de to som kjørte meg.

Slo, skrek og gråt.

 

Da vi kom frem ble jeg litt beroliget. Lobbyen oste av luksus. Dype stoler, vakre gulvtepper og et utrolig vennlig personale. 

 

Vi ble vist inn på et vakkert kontor hvor jeg fikk en type allergimedisin, som skulle virke beroligende og som ikke var skadelig for barnet jeg bar.

 

Jeg var bare noen uker på vei, og alle vet jo at det er en sårbar fase i svangerskapet.

 

Vi ble forsikret om at jeg var i de beste hender. Og min mann kunne besøke meg neste kveld. Men han måtte dra nå sa de.

Jeg skulle få behandling med en gang.

 

Så de dro?

 

Jeg ble ført opp i andre etasje.

 

Der så det virkelig annerledes ut. Det var rett og slett stygt. 

Kalde lysrør i taket, en ufyselig grønnfarge på veggene og mennesker som gikk rundt og enten snakket til seg selv eller de holdt om seg som om det kunne hjelpe.

De fleste så ned. Ikke ên så meg inn i øynene. Det var som om mine medpasienter smøg seg rundt veggene for å gjøre seg usynlige. 

Og her var jeg på avdelingen for de minst mentale syke.

Hvordan var det da på de andre avdelingene?

 

Jo, det skulle jeg finne ut.

Med en gang jeg kom inn i dette gjøkerede (for de av dere som har sett, One Flew Over the Cuckoo’s Nest med Jack Nicholson)

Så fikk jeg selvfølgelig et nytt panikkanfall. Det tror jeg de fleste ville ha fått.

Jeg ble dermed ført til avdelingen for mer mentalt syke, for å få oksygen på grunn av barnet.

For et kaos.

Jeg ble lagt i gangen, og pleiersker holdt meg nede så jeg var i ro.

Mennesker hylte, bannet og lo hysterisk bak lukte dører.

Midt i denne uvirkelige verden ble en mann ført forbi meg i en tvangstrøye.

Jeg kunne ikke tro det.

Fråden sto om munnen hans, og store sterke menn i hvitt slepte han med seg.

Jeg var i sjokk.

 

Jeg var også i en umulig situasjon. Jeg måtte tenke på barnet. Her fikk jeg hjelp.

Men jeg var også rett og slett usikker på om dette var stedet å være.

 

Jeg måtte bli.

Da jeg hadde roet meg, ble jeg vist til rommet mitt.

Det var rett og slett grusomt.

Det var bare en seng. Møbler fantes ikke. Pasienter kunne visst bruke alt for å skade seg selv fikk jeg høre.

Og det var fengselsgitter foran vinduene. Hele rommet oste av klaustrofobi.

 

Jeg ble vist dusjen. Det var to av dem på over tredve pasienter, og de var fulle av maur.

Ikke nok med det.

Toalettet og vasken som tilhørte rommet måtte deles me to andre, og dører fantes ikke.

På dette tidspunktet var jeg så utslitt at jeg ikke kunne tenke. Jeg kunne ikke ta dette innover meg.

Ville bare sove.

Og da fikk jeg flere overraskelser.

Sengen var dekket av plast da flere var sengevætere. Og døren måtte stå oppe.

 

Natten ble forferdelig. Hele tiden hørte jeg skoene til sykepleierne som laget lyd på vinylgulvet utenfor.

To ganger kom det også andre pasienter inn til meg.

En av dem var en kvinne som ville ta på håret mitt.

Det hele var uvirkelig.

Jeg bestemte meg for å dra neste dag.

 

Men den gang ei.

Jeg hadde visst skrevet under på papirer som påla meg å bli.

Jeg trodde jeg hadde lagt meg inn frivillig.

 

Dermed bar det ut i luftegården. Og for et syn.

I store byer er det ofte helikoptere som sirkler rundt.

De fleste av dem er nyhets-helikopter som varsler om trafikk-forhold osv.

 

Her sto det mange pasienter og veivet og ropte til dem. Ta meg med vekk, ta meg med vekk lød det konstant.

Jeg hadde nesten lyst til gjøre det samme.

 

Men jeg fikk to venner der ute.

Den ene var en kvinne som elsket og ringe presidenten samt nødnummeret i USA.

Det merkelige var at hun virket helt frisk ellers.

Men å forstå at det å ringe Det Hvite Hus tyve til tredve ganger om dagen var galt.

Nei, det skjønte hun ikke.

Hun var ensom sa hun, og ville gjerne prate med noen.

Ja,ja.

Min andre venn var en mann som hadde forsøkt å brenne sin familie inne.

Det høres sikkert rart ut at han ble en venn.

Men han hadde da hatt et illebefinnende, og var nå på medisiner som gjorde at han tenkte klart.

Dette oppholdet var for hans del en del av straffen etter brannforsøket.

 

Han hadde også god kontakt med familien som hadde tilgitt han. 

 

Han ba meg også instendig om å dra fra denne plassen.

Du hører ikke til her sa han, dette stedet kommer til å ødelegge deg.

Det var jeg hjertens enig i.

 

Så da min mann kom på besøk om kvelden, fortalte jeg hvordan det var, og ba han om å få meg ut i en fart.

 

Dette skulle vise seg å være meget vanskelig.

Det ble noen opphetende diskusjoner før jeg tilslutt ble sluppet fri. Bare minutter før alle dørene ble låst med stål.

 

Vel hjemme sto jeg i dusjen lenge. Måtte vaske av meg alt dette døgnet hadde servert.

Jeg måtte glemme det.

Vaske det bort.

 

Noen dager senere mistet jeg barnet.

Men det er kanskje en menig med det også?. 

Velkommen til oss

Jammen har ikke jeg også fått den lite snille harangen.

Trodde jeg skulle gå fri i år, men det var vel all virring rundt i butikker i går som gjorde utslaget.

Hodet er som bomull, og ordene triller ikke så lett.

Derfor vil jeg dele en avis artikkel fra 2012.

 

Litt har forandret seg.

Antall dyr har steget til 70.

Mine stesønner er nå 18, 20 og 23.

Jeg har blitt 50 😱 (Neida, en god alder)

Eldste har blitt filmskaper, med sitt eget selskap, Leoh production.  

Og yngste har mer eller mindre tatt over gårdsdriften.

 

Så, velkommen til oss 🙂

http://www.adressa.no/forbruker/hjem/article1791307.ece

Forvirret i dag

I dag har jeg svirret rundt som en forvirret høne. Noe som kanskje er kjent for de fleste nå i førjulstida.

Ja, ikke det at dere alle er som forvirrede høner.

Men det er altså jeg.

På kjøpesentere, store forsamlingshus osv.

Min mann er jo teknisk sjef mm på kulturhuset her.

Jeg kan komme gratis inn på konserter, kino og forestillinger.

Da er det jo en selvfølgelighet har jeg har vært der hele 10 ganger i løpet av 7 år.

 

Om du møter meg på et slikt sted.

Kjøpesenter, matbutikker eller forsamlingssteder av alle slag. Så ikke bli fornærmet om jeg går rett forbi deg. Jeg prøver bare å holde tunga rett i munn, og komme meg i gjennom det.

Dette er angsten.

Ja, også trenger jeg briller da.

 

Det er ikke få ganger jeg har kommet hjem med noe helt annet en det jeg skulle ha. Så Olav tar klokelig av seg det meste av handlingen.

Men nå er det jo julegave tid.

Hjelp!!

(Tør nesten ikke se i posene på hva jeg har kjøpt)

 

Derfor poster jeg i dag to TV reklamer.

Jeg har gjort mange av dem, men de er jo umulige å få tak i.

Så er det noe med beta som skal digitaliseres, og masse tekniske ting jeg overhode ikke har greie på.

Men min gode venninne i Tyskland, Dagmar Bressel, klarte på et vis å trylle frem et par av dem.

Kvaliteten er vel ikke den beste.

Men jeg kan i alle fall få vist dere hvor viktig det var å smile i Tyskland.

Og smile, det kan jeg 🙂

(Dere må kopiere, og lime inn linkene)

Kunsten å ikke jobbe… Part 2


I tiden etter jeg unnslapp LA, jobbet jeg jevnt og godt.

Det er ikke en selvfølge i Paris.

Her er det så utrolig mange modeller som kniver om jobbene.

Så jeg hadde flaks som kunne trave i vei til nytt arbeid nesten hver dag.

 

De fleste har jo de samme kolleger de er sammen med daglig.

Som modell jobber du med forskjellige mennesker nesten hver dag.

 

(Man får jo faste klienter etterhvert, og det er en lise og jobbe med folk du kjenner)

 

Når du kommer på jobb er det alltid spennende?

Og ikke minst skremmende, å finne ut hvem du skal tilbringe dagen med.

 

Du må kunne lese kunder og fotografer.

Alle har sin måte å jobbe på. Vi er jo individuelle.

Så jeg fant det nyttig å snakke med dem først. Spørre hvordan de ville ha meg. Hvordan de ville vise frem klær, telefon, bil.. eller hva det nå en det var det skulle reklameres for.

 

På denne måten lærte jeg og kom meg i gjennom de fleste dagene på en fin måte.

 

Men det er mange kunstnere i moteindustrien.

Fotografer, designere, make up artister.

Og som de fleste vet, har kunstnere både attitude og temperament. 

 

Dette kunne fort gå ut over en uerfaren 19 åring.

Det var på disse dagene jeg helst ville rømme jobben.

Da jeg endelig begynte å føle meg trygg i yrket, kunne slike opplevelser få meg helt på bunn igjen.

Men slik er det vel i de fleste jobber.

Dårlige dager kan alle ha.

 

Forskjellen er kanskje at på de fleste arbeidplasser, får man ikke høre at man har for stor nese. For skjev munn?

At man er for kort, for tykk, for mørk.

 

Ja, flere tok meg utrolig nok for å være mulatt.

Og bra for meg, var det at nettopp disse var populære modeller. Og det er de vel ennå.

 

Tross alt begynte jeg å trives i modell yrke. Jeg fikk reise mye rundt i Frankrike, og gjøre akkurat det jeg kom for.

Leve, føle, oppleve..

 

Men, så var det jobben for Italiensk Vogue da.

Den føltes ennå for stor for meg. Og det var en badetøy serie. Noe jeg absolutt ikke var komfortabel med.

Inne i hodet mitt, var jeg fremdeles tjukk og klumpete.

Jeg var livredd.

Og jobben nærmet seg med stormskritt.

 

Jeg er jo et utpreget B menneske. Og en kveld jeg satt oppe og stirret ut i natten

kom jeg på en ide (som i mine øyne var fantastisk)

 

Neste morgen hadde jeg laget deilig frokost til Kirsi, og serverte henne på sengen.

Kirsi stirret mistenksomt på meg, og lurte nok på hvilken tjeneste jeg ville ha fra henne.

Så overraskelsen ble stor for da jeg sa.

Vet du Kirsi. Jeg vil spandere en ferie på oss begge.

Nå skal vi kose oss på den Spanske rivieraen. Vi drar i morgen.

 

Men Kirsi husket min store jobb, og skulte mistenksomt på meg.

Jeg forsikret henne om vi var tilbake i god tid.

 

Så jeg postet et brev til byrået der jeg forklarte hvorfor jeg dro. 

Og også slik at de fikk tid til å finne nye modeller til jobbene våre.

 

Selvfølgelig hadde jeg dårlig samvittighet. Selvfølgelig gnog skyldfølelsen godt inne i brystet.

 

Men jeg kunne ikke engang tenke tanken om å stille opp på en slik jobb.

Det var rett og slett en umulighet.

Glade og forventningsfulle dro Kirsi og jeg på vår jentetur.

Den var fantastisk til tross for min dårlige samvittighet. Jeg fortalte også Kirsi sannheten etter noen dager.

Og hun forsto meg faktisk.

Hun hadde jo begynt å kjenne meg ganske godt nå.

 

Jeg grudde meg noe helt utrolig til å komme tilbake til Paris og byrået.

Men hva som ventet meg da.

 

Ja, det hadde jeg aldri trodd.

 

Kreativ med Luna :) Flere bilder her..

 

I kveld har all oppmerksomhet gått til hunden min Luna.

Hun har fått betennelse i huden på maven, og må smøres inn.

Salven må ikke slikkes av, så jeg har vært kreativ (med noen gode råd på vegen)

Her er da en løs fin body. Laget av nattskjorte fra Cubus, og strømpeholder strikk fra Husfliden.

 

https://www.youtube.com/watch?v=xwfTNrjjfGU&feature=youtu.be

 

Jeg fikk beskjed om at jeg var litt for kort i går.

Så her kommer fler bilder av min beste venn.

Dere som er hundeelskere forstår sikkert min fortvilelse nå når Luna er syk.

Vi gjør det meste i sammen. Og nå, når hun ikke engang står opp sammen med meg. Ja, da er jeg trist.

Jeg sitter å lytter etter små poter i 2. etg. Tegn på at hun er våken. Men ingenting er å høre enda.

Jeg vil ikke tvinge henne til å stå opp. Hun går jo på antibiotika og trenger hvile.

Alle turene med Luna er som balsam for sjelen, og når jeg har angst trøster hun meg ❤️

Så lille jenta mi må bli bra snart, så vi kan kose oss i snøen og leke.

Er jo dyreelsker, og pus er like viktig for meg. Hun er heldigvis i god form.

Så slik ser det ut når jeg prøver å ta en liten lur på dagen.

Eller prøver å ha en samtale på telefonen..

17. mai får hun også være med (selvfølgelig)

Tilslutt, en liten julehilsen fra Luna og broren hennes Zorro

 

Kunsten og ikke jobbe..

 

Den første av jobbene skulle være i Los Angeles.

Å nei tenkte jeg. De betaler så mye for meg. Fly, hotell.. Ikke minst mitt honorar.

Dette tør jeg bare ikke.

Det føltes ikke riktig for meg.

 

Da byrået sendte meg til den amerikanske ambassaden for å få visum til USA,

sa de:

Du må ikke si at du skal jobbe der, for da får du ikke godkjent visumet.

 

Aha, tenkte jeg da.

Jeg troppet opp på ambassaden så bli og fornøyd.

Da mannen bak skranken spurte hva min hensikt med besøket i USA var,

ja, da sa jeg:  Jo, du skjønner jeg skal jobbe der.

 

Og dermed kom det et stort denied i passet mitt.

 

Jippi tenkte jeg. Første krise unngått.

 

Jeg troppet opp på byrået, tilsynelatende trist.

Jeg fikk ikke visum sa jeg og viste dem passet mitt.

 

“Hva” ropte Giselle (hun ropte mye).

Men hva sa du? Sa du du skulle jobbe??

Neida, sa jeg uskyldig. Jeg bare sa jeg skulle på ferie.

Jeg hadde fingrene godt krysset bak ryggen.

 

Men hva skjedde?

Jo, neste morgen ble jeg hentet av en representant fra byrået.

Og før jeg rakk å si amen, hadde jeg visum til USA.

De hadde nok luktet ugler i mosen ja.

 

Pokker, tenkte jeg. Nå må jeg komme opp med noe nytt, men hva?

 

Denne natten knøt magen min seg i smerter. Jeg følte meg ikke klar for disse store jobbene. Jeg kunne ikke riste av meg følelsen om og ikke være god nok.

Jeg prøvde virkelig. Men tanken satt bom fast.

Vondt i magen?? Jeg hadde jo det..

Her hadde jeg løsningen!

 

Jeg kom dramatisk inn på rommet til Kirsi og krøllet meg ved siden av henne i sengen.

Jeg har så utrolig vont i magen Kirsi. Jeg holder ikke ut.

Kirsi så søvnig på meg, og sa at det sikkert gikk over snart.

Her måtte jeg mer dramatisk til verks tenkte jeg. Og klarte å presse frem tårer, og halvkvalte rop om hjelp.

? Stakkars Kirsi igjen?. (Jeg må bare si her at vi har alltid vært gode venner, og er det den dag i dag)

Kirsi dro seg opp av sengen, og ringte et nødnummer vi har til byrået.

Og hva skjedde?

De sendte en lege til oss midt på natten.

Han kom fort også, ikke ofte de skal på legebesøk til to modeller.

 

Jeg prøvde og se syk ut, og ojet meg der jeg trodde jeg burde mens han klemte og undersøkte magen. Presset ut noen flere tårer og jobbet i det hele tatt meget hardt.

Frykten for reisen var stor, og den hjalp meg i mitt lille drama denne natten.

 

Han sa han ikke var sikker på hva det var. Men jeg måtte komme på sykehuset neste dag for mer en grundig undersøkelse.

Hjelp,  tenkte jeg, men det var også det jeg rakk å tenke. For han ga meg en sprøyte med noe beroligende.

Jeg sovnet tvert!!

 

Neste morgen ble jeg hentet av sjåføren for byrået.

Og i veg til sykehuset bar det.

 

De undersøkte meg lenge og vel, men kunne ikke finne noe.

Legen forklarte byrået at jeg nok hadde psykiske problemer. Og måtte ta det med ro en stund.

Jeg skulle få medisiner, og en tur til USA nå, det var utelukkende.

 

Jeg kunne ha hivd meg rundt halsen på legen i min gledesrus.

Og egentlig? så var jo ikke hans diagnose så langt fra sannheten? 

 

Og hvordan jeg kom meg unna Italiens Vouge..

Ja, det er en annen historie..

 

Bilder, video og en avisartikkel fra mitt bryllup tidligere i år ..

 

https://opp.no/2016/02/kultur/se-boyband-artisten-synge-i-oppdalskirka/

I avis artikkelen over, er det både sang, musikk og en artig historie om oss.

Ville bryte litt opp i fortellingen min, og dele litt fra bryllupet mitt. 

Jeg giftet meg jo i år, og siden det var i Oppdal er det mange av mine venner som ikke fikk være med.

Moro også å dele fra en slik minnerik dag.

 

Min nevø, Lars Skjoldnes, førte meg opp kirkegulvet. Jeg var bare en halvtime for sent ute.. Fashionably late må jo en diva være 🙂

Olav begynte å bli nervøs, og noen lurte på om de hadde sett meg med joggesko 🙂 (runaway bride)  Det kunne vært meg, nervøs som jeg var.

Da min søster kom opp kirkegulvet.. I tide.. Trodde mange det var meg og lurte på hvorfor ikke kirkeklokkene ringte.

Til og med Olavs søster, Halldis tok feil. Kari og jeg har visst vokst oss like med årene 🙂

 

Min kjære mamma tok den lange turen til Oppdal

Våre forlovere. Mine 3 stesønner. Fra venstere Fredrik, Jørn og Håkon Hoel, min søster Kari Haugen, min gode venninne Anne Sjøbakk og min niese Sara Skjoldnes

Og for å være en ekte Haugen, må jeg også legge til et foto collage (ikke sant Kari?)

Kirken vi giftet oss i heter Marit på Vang. Synes den er utrolig vakker, selv om Gjerpen kirke ligger mitt hjerte nærmest. Døpt og konfirmert ble jeg der. Men et giftemål ble det ikke. Mitt første ekteskap ble inngått i Las Vegas, mitt andre i vakre Oppdal. Store kontraster..

Så fikk jeg giftet meg før jeg fylte 50.. så vidt. 

Nå braker det løs

 

Da bladet Vital kom ut smalt det kraftig i min verden.

 

I et moteblad er det gjerne slik at det er to til tre motereportasjer.

I denne utgaven skulle det være to.

 

Men.. til mitt hell? Hadde det seg slik at filmrullene til det andre crewet ble ødelagt.

 

Det resulterte i at jeg fikk både coveret og hele 18 fullsider i bladet.

 

Om dere kikker i et moteblad, så ser dere jo at det ikke er så mange sider pr. modell.

 

Men det skjedde altså med meg.

 

Bokkeren min, Giselle, ringte og bokstavlig talt hylte inn i telefonen.

Hun var i ekstase!!

 

Telefonene på byrået hadde ikke stått stille siden bladet kom ut for bare få timer siden, og jeg hadde nå jobber langt frem i tid.

Ikke hva som helst heller. Det var en tur til USA på programmet, en badetøy serie med Italiesk Vouge. Ja, jeg husker ikke alt.

Men mye var det.

 

Min reaksjon? Ja, dere som har lest andre innlegg kan kanskje gjette det.

 

Jeg la på telefonen. Likblek!

 

Kirsi hadde hørt alt og skulle til å gratulere meg. Men jeg spratt opp og løp i ring.

Jeg løp inn og ut av alle rommene, ut på balkongen. Rev meg i håret.

Kirsi skjønte igjen ingenting.

Stakkar Kirsi.

Jeg tok tak i skuldrene hennes og ristet hardt.

Mens hun står der som et spørsmåltegn, roper jeg.

Jeg kan ikke gjøre dette!!!

 

Jeg hadde bare flaks i Tunisia. Crewet var så hyggelige? Og herregud, Italiensk Vouge? Det er for toppmodeller Kirsi, ikke for meg!!

 

Selvtilitten jeg fant i Tokyo var som blåst vekk. Tilbake sto en ribbet, naken og livredd ungjente fra Skien.

 

Akkurat da banket det på døren, og utenfor sto broren min. Herlige, skjønne Trond.

Han hadde vært å besøkt meg flere ganger. Trond er 11 år eldere en meg, og det er utrolig godt å ha en storebror.

Dvs. Var.. Han gikk fra oss i 2013.

 

Trond var nok mer vandt til mitt lynne en Kirsi. Men når historien kom på bordet, skjønte heller ikke han min reaksjon.

 

Du må leve i nuet sa han, gripe dagen.

 

Men, nei! Dette ble for stort!

 

Mer fikk vi ikke pratet da, for en representant fra byrået kom med rosa champagne og flere eksemplarer av bladet.

 

Mens han spratt korken sa han at det i tillegg var store postere av over alt nå fra en annen jobb jeg hadde gjort.

 

Da tok jeg flaska fra han og styrtet ekslusiv champagne som en brygge sjauer.

 

Når jeg ikke hadde mer pust igjen, sjanglet jeg inn på rommet mitt og hylgrein.

 

Dette med å ikke være god nok satt alt for dypt i meg. Janteloven satt for dypt.

 

Jeg tror ikke mange modeller ville forstått min reaksjon her.

 

Men dette er meg. Jeg skulle jo bare lukte på Paris, oppleve noe annet en Skien.

Så grep skjebnen inn og dro meg ut på ting jeg aldri kunne ha forestilt meg.

 

Og det stoppet ikke her.

Jeg fant ut der inne på mitt soverom at jeg måtte pønske ut løsninger.

 

Og det gjorde jeg?.

 

Til gangs?