Første tur til Tokyo..

 

Fire dager senere tok jeg farvel med Kirsi, og gikk ombord i det største flyet jeg noensinne hadde vært på.

Det var enormt, og så mange forskjellige mennesker, kulturer, lukter og inntrykk.

Følte meg litt ensom. Alle så ut til å reise med noen, jeg var alene.

Og en føler seg ekstra alene da.

Du ser et fly full av mennesker som ser ut som om de vet hva de gjør. Som prater, ler og hører sammen med noen.

 

Jeg er sikker på at om jeg satt i business eller første klasse, så ville jeg se flere som meg. Mennesker ute i business. 

Så rart som det enn var, så var det jo det jeg var. På vei til Japan på business. 

Hjelp!!! Mamma se på meg nå!

  

Jeg hadde sikret meg en plass i røykeavdelingen på flyet. Det var tider det. Så snart flyet var oppe i luften kunne du fyre opp, og dampe i vei hele turen. 

Husker godt det første flyselskapet som sluttet med det.

Delta Airlines!

 

Det var en spesiell følelse og fly mot eksotiske Japan.

Jeg som dro nærmest på impuls som 18 åring til Paris.

Og i Paris ble alt virkelig, ikke lenger en drøm.

Jeg ble dyttet frem. Det var skremmende. 

 

Jeg så på det hele som et eventyr, men dette var blodig alvor for dem som invisterte sin tid og energi på meg. 

For dem var det det de levde av.

Bookerene mine, klientene, fotografene, designerne. Dette var deres liv, dette var hvordan de betalte for sine liv. 

Barnas skolegang, mat på bordet. Deres rykte. Deres eksistens?.

 

Og her var jeg, en tenåring de satset på. 

En tenåring rett ut av et trykt hjem hvor alt var betalt for.

Hvor jeg var et barn uten ansvar.

 

Her, på dette flyet. På denne reisen innså jeg dette. 

Jeg følte det som en klo rundt hjerte. Som et sug i magen.

Dette var ingen lek .

 

Narita het flyplassen utenfor Tokyo.

Den var enorm, iallfall i mine øyne.

Mennesker hastet i alle retninger.

Og japanske turguider var overalt, ledet store grupper av mennesker dit de skulle.

 

Det var kontinuerlig beskjeder å høre, engelsk med japansk aksent.

Dette var så fremmed, så fjernt fra Fornebu hvor nordmenn laget en trygg boble rundt livet.

 

Jeg hadde fått beskjed om at jeg ville bli hentet på flyplassen.

Men hentet på denne måten?

 

Da jeg kom ut med bagasjen min, så jeg en liten mann med hvite hansker som sto og holdt opp et bilde av meg.

Jeg gikk bort til han, mannen bukket dypt, tok fra meg alt jeg hadde over to kilo og gikk i vei.

Jeg måtte jo bare følge etter, og vi manøvrerte oss igjennom folkemengden. 

 

Vel ute i frisk luft slo det meg, at ting ikke luktet her. I Paris var luften fylt med en varm krydret sent. Her var det flatt, kun litt ubehagelige lukter av forskjellige parfymer og cologne.

 

Den lille mannen førte meg til en limousinlignende bil, og åpnet bakdøren for meg i stram giv akt. 

Jeg satte meg inn med følelsen av total uvirkelighet.

Dette var langt vekk fra Skien.

 

På vei inn til Tokyo fikk jeg en telefon fra Chiyoko. Tenke seg det. Det var noe så uhørt som en telefon i bilen!

Hun ønsket meg velkommen til Japan. Fortalte meg at jeg nå ville bli kjørt til den leiligheten jeg skulle ha i Tokyo. Og neste dag ville jeg bli hentet tidlig for å møte alle på byrået.

 

Det var en fin følelse også, sitte i baksetet i en eksklusiv bil, ha en sjåfør med hvite hansker og bli oppringt av min nye agent. Kjente meg på en måte stolt.

Jeg kikket ut av vinduet på bilene som kjørte på denne store motorveien inn mot Tokyo. Bilene var på mange måter lik de jeg var vandt til å se, men mindre.

Så rart å se miniutgaver av biler. Helt uventet, og litt underlig.

 

I det vi nærmet oss selve Tokyo satt jeg omtrent med hele ansiktet klistret inn i ruta ved siden av meg. Her var det motorveier over hverandre, under hverandre, ved siden av hverandre.

De slynget seg til og med rundt boligblokker. Og det var neonskilt over alt.

Det blinket og lyste i alle slags farger.

 

Det var begynt og bli mørkt ute, og en nydelig rødfarge bredde seg på himmelen.

Som et teppe over alle lysene, alle bilene og de mange veiene som snodde seg frem over alt.

 

Tokyo hadde den fineste solnedgang jeg noensinne hadde sett.

Jeg begynte å drømme om modige samuraier som red inn i denne utrolige solnedgangen mens vakre kvinner i fargerike kimonoer vinket farvel og gråt. 

 

Plutselig ble jeg revet tilbake til virkeligheten ved at vi kom ned i en av Tokyo´s bydeler (den mest kjente fikk jeg senere vite, den het Roppongi)

Roppongi krydde av liv.

Det var mennesker overalt. Fortauene var fulle av små mennesker som hastet i vei. og om jeg synes det blinket mye i lys på vei inn mot sentrum, så var det ingenting i forhold til det lysshowet som utspant seg her.

Overalt blinket det, og overalt var det veier. Her også snodde veiene seg mellom bygninger og folk.

 

Et helt utrolig syn for en ung Skiensjente.

Jeg følte meg plutselig så utrolig langt hjemmenfra, som om jeg hadde havnet på en annen planet.

Det satt en dyp smerte i mellomgulvet, en følelse av uvirkelighet.. og ensomhet, her midt i dette menneskehavet.

 

Jeg hadde trukket meg litt vekk fra bilruten nå, og betraktet scenen som utspant seg utenfor bilen med en synkende følelse.

Jeg så små veier som snodde seg rundt over alt. Ikke motorveiene, men nærmest små smug.

Det var folk som solgte mat ute på gaten, og det var mange menn som så beruset ut. Alle i dress, alle så likedan ut til meg da.

 

Vi tok av fra hovedveien og beveget oss nedover en av disse trange gatene til vi kom til et leilighetskompleks.

Det var blitt helt mørkt ute nå, og nettopp her var det ingen blinkende lys. Det var mørkt og det var skummelt.

I alle fall virket det skremmende på meg.

 

Min sjåfør hjalp meg ut med bagasjen og viste stille vei.

Det var en fin og ren lobby med callingsystem. Motet mitt steg noen hakk.

Vel inne i leiligheten sank nok motet igjen, for sjåføren satte bare bagasjen min på innsiden. Ga meg nøkler, bukket og gikk.

 

Så her sto jeg, alene i en leilighet i en by full av mennesker, veier og neonlys.

Helt på andre siden av min kjente verden.

Langt, langt vekk.

Jeg prøvde å riste av meg ensomhetsfølelsen, og gikk tappert for å undersøke min nye bopel.

Sint!

 

Morgenen etter “forretningsmøtet” smøg jeg meg ut før Kirsi våknet, og tok metroen til byrået mitt.

Da jeg kom inn dit snudde alle bokkerene seg mot meg og hadde nysgjerrighet skrevet over hele dem.

Men de hadde forregnet seg.

 

Ja, jeg var sjenert. Nei, jeg sa dem aldri imot. Ja, jeg var uerfaren. Ja, jeg var ung.

Men du kødder ikke med meg.

Nå var jeg sint, og det fikk de føle, alle sammen.

Jeg så virkelig rødt, jeg hadde stolt på dem, og de hadde sendt meg avgårde med en slik mann.

Jeg kom helt opp i ansiktet på min hovedbooker, og fortalte henne akkurat hva jeg synes om en slik oppførsel.

 

Hvordan kunne hun?

Hun så helt perpleks ut, hadde vel aldri regnet med en slik reaksjon fra meg. 

 

Hun forklare at jeg hadde vekket interesse, og at mange modeller i en startfase ville tatt en slik mulighet. Samtidig smilte hun.

Hun smilte! Og det satte meg ut.

 

Vi ble stående å se på hverandre en stund før hun fortalte meg at hun var glad jeg dro fra restauranten, hun var glad for å se temperamentet i meg. Og glad for min ærlighet.

Når det er sakt fortsatte hun, så tjener man ikke alltid allverdens med penger på å være et dydsmønster, men hun var allikevel glad for å se disse karaktertrekkene fra tid til annen.

 

Så hørte jeg bak meg. 

Ååååå, sugoy des ne (det hørtes slik ut), snudde meg rundt og sto ansikt til ansikt med en stor asiatisk dame.

 

Det var mitt første møte med Chiyoko, en modellmamma fra Japan.

Giselle, roper hun. Å Giselle (Giselle var min franske booker)

Denne jenta ville være perfekt for Japan, jeg vil ha henne med meg nå, ferdig med det.

 

Giselle snur seg mot meg, skakker på hodet og spør meg hva jeg synes om å jobbe i Tokyo et par måneder….

Hmmm, det hørtes så fjernt ut, så langt vekk.

 

Og Chiyoko smøg seg rundt meg som om jeg skulle være et juletre mens hun kom med koselyder. Som om jeg var en prisbelønt ku.

Nei, nå hadde jeg fått nok.

 

Jeg ga Chiyoko og Giselle beskjed om at de skulle få svaret mitt innen to dager.

Så gikk jeg til en videoarkade og var barn resten av dagen.

 

 

 

En viktig mann..

 

En dag fikk jeg beskjed fra byrået om at jeg skulle ut på middag med en viktig mann

En viktig mann. Hva var det? 

De sa dette var en mann som potensielt kunne være veldig viktig for min karriere.

 

Nå syntes jo jeg at min karriere gikk strålende, men skjønte at mer kunne bli gjort.

Jeg lovte og være klar utenfor leiligheten for henting av en mann som skulle ta meg med på en forretningsmiddag.

 

Bare ordet forretningsmiddag ringte i hodet mitt. Det var noe voksne mennesker hadde.

Jeg følte meg ikke voksen.

Jeg var nitten, jeg nøt livet, og jeg var i Paris.

Men ettersom etterspørselen etter meg økte, måtte jeg også delta i dette.

Det ble litt ekstra trist også, for på denne kvelden som det gjaldt var Maria, Kirsi og jeg bedt på en champagnefest med unge franske menn.

Sukk, snakk om å gi fra seg glede..

 

Omtalte kveld sto vi utenfor leiligheten alle tre. De for å bli hentet av partygutter, jeg for å bli hentet av en ukjent mann for å diskutere min framtidige karriere.

En karriere jeg bare fløt med, en jeg egentlig ikke forventet eller følte behov for.

En karriere som sakte tok over mitt liv.

 

Min “date” kom først. Jeg satte meg inn i jaguaren med et tungt hjerte.

Min kavaler for kvelden var en tykkfallen, eldre fransk mann. Morsomt kanskje bare for meg, var det faktum han han var blond som en viking.

 

Da han kjørte avgårde med meg, så jeg bakover på mine venninner som skulle ut med jevngamle, bare for å ha det gøy. Og intuitiv som jeg er, skjønte jeg vel allerede da at barndommens uansvarlighet skulle få seg en knekk…

 

På veien til restauranten vi skulle spise på kjørte vi gjennom en skog.

Den er berømt for alle transvesittene som stiller seg ut som prostituerte.

 

Det er klart at å kikke på prostitusjon gir en ubehagelig følelse. Jeg var 19, i en fremmed by, i en fremmed bil, med en fremmed mann. Det var mørkt ute, og en ekkel stemning inne i bilen.

Min eneste trøst da var at møtet var blitt satt opp av byrået. De var voksne og ansvarsfulle… trodde jeg.

 

Jeg var så lettet da vi ankom restauranten og kunne gå inn blant flere mennesker.

Stedet var nydelig.

Det var i en meget gammel stil. Intim, innbydende og varm.

En restaurant man ville elsket og spise i med sin kjære.

 

Nå var ikke jeg akkurat med min kjære, heller tvert imot. Og for å gjøre saken verre,  hadde han booket en intim alkove til oss.

Jeg følte meg redd og usikker. Jeg likte ikke denne mannen, og hadde mest lyst til å gjemme meg bak skjørtene på den hyggelige servitrisen.

 

Mannen spurte om det var greit at han bestilte både mat og vin.

Jeg bare nikket. Ville få dette overstått fortest mulig, og brydde meg mindre om hva vi spiste eller drakk.

 

Da vinen kom gjorde han et stort nummer av å rulle den rundt i glasset, smakte og smattet før han godkjente valget.

Ekkelt, hele mannen var ekkel.

 

Da vinglassene våre var fylt opp,  kikket han utstudert på meg over kanten av glasset sitt.

Vel Jo, sa han.

Vi har lagt merke til deg i Paris. Vi liker deg sa han og prøvde å se sexy ut.

Hjelp tenkte jeg, hva er det dette forretningsmøtet egentlig går ut på?

Jeg sa ingenting, lot han bare fortsette i sin enetale.

Vet du hvem jeg er søte Jo? spurte han.

Jeg måtte jo bare si som sant var, at nei, det visste jeg ikke.

Han hevet et buskete øyenbryn, og sa at han var den mannen som kunne gjøre meg både rik og berømt.

Jaha tenkte jeg. Jeg drømmer og dette er en bisarr scene i en dårlig b film.

Men nei, han fortsatte å si at han var manager for mange fotografer i Paris.

Og at han kunne bestemte hvilke modeller de skulle jobbe med, om han brydde seg.

 

Så lener han seg over bordet og stikker det ekle ansiktet sitt helt opp i mitt. Jeg kunne tydelig se alle de sprengte blodkarene i ansiktet hans, fred og dager, nesen hans var jo nesten blå.

 

Stemmen hans siger inn i hodet mitt som fra et annet univers.

Du er min kjæreste i la oss si to måneder, og i løpet av den tiden får du cover på Vouge, Elle, Cosmopolitant. Du får de beste jobbene vi har. Og etter våre to måneder, blir du en av Paris’ mest etterspurte modeller.

 

Hva!!!! Hørte jeg riktig? Hans kjæreste? Berøre denne mannen?

Jeg sa:  unnskyld meg et øyeblikk.

Jeg reiste meg sakte og gikk på skjelvende ben ut til den hyggelige ekspeditrisen servitrisen.

Jeg ba henne om å skaffe meg en taxi, å skaffe den fort.

Hun så medlidende på meg, og jeg tror hun skjønte omtrent hvilken situasjon jeg var i.

 

Etter et raskt toalettbesøk hyset hun meg ut, og inn i en ventende drosjebil.

På hele turen hjem skalv jeg som et aspeløv, og mange illusjoner brast etterhvert som tanker falt på plass.

 

Vel hjemme ønsket jeg så sterkt å snakke med mamma og pappa. Men, som sagt, ingen mobiltelefoner fantes, ingen pc, skype e.l. Og jeg hadde lite lyst til å gå ut i gatene for å ringe fra en telefonkiosk.

Jeg sovnet mens jeg ventet på Kirsi.

Jeg sovnet sint..

Hell i Uhell

 

.

I Paris levde jeg..

Jeg sugde til meg alle inntrykk, alle smaker, alle lukter.

Jeg luktet sult. Sult i en glamour verden. Jeg hadde ikke samme apetitt. Jeg forventet ingenting, men fikk mye.

 

Kirsi og jeg bodde først i en rekke modell-leiligheter. Dette var leiligheter modellbyrå disponerte. Som oftes bodde jenter der 2 – 3 måneder. Ingenting ble vasket eller ivaretatt. Kakelakker danset tango over hodeputene våre, og sengemidds florerte. Hjelp!!

Hjelpen kom den, etter en forferdelig morgen.

 

Jeg hadde nettopp booket en kjempejobb. Mange var sjalu på meg, men jeg forsvarte jobben med at de trengte en voksen 12 åring.

Jeg kunne aldri ta et kompliment for et kompliment. Dette var en stor utfordring.

Jeg var gjennomsyret av janteloven, og jeg trodde på den.

Uansett hvor jeg gikk i Paris, så jeg disse høye tynne vidundrene som jeg konkurrerte mot. Og hver dag møtte jeg dette mysteriet.

 Jeg fikk så mange av jobbene vi konkurrerte om.

Unnskyld?

 

For å få en jobb, må modeller gå på castings og “go see’s”

En casting er når en kunde har en jobb de vil booke modeller til. En go see er for å vise seg frem til potensielle kunder.

 

I Paris kunne en casting gå over flere dager, og hundrevis av modeller prøvde seg på denne jobben.

Da er det virkelig en merkelig følelse og få den.

Jeg kunne komme inn på en casting i Paris, og se mange titalls vakre jenter som jeg skulle konkurrere mot. De snakket og lo mens de ventet på å få komme inn til kunden.

Særlig tenkte jeg. Jeg kunne likesågodt gå igjen. Men trangen til å leve, prøve livet. Den holdt meg der.

 

Det rare var at jeg booket så mange av castingene jeg gikk på.

Til å begynne med var det ikke karrierebrytende jobber. Men bra jobber.

Som denne morgenen.

 

Jeg hadde booket en jobb på flere sider i det populære bladet “Madam Figaro”

Kvelden før jobben satte jeg høytidelig vekkerklokka på. Kirsi lå på den andre siden av rommet, og la seg tidlig for min skyld. Vi overså kakkerlakkene og sovnet uskyldig og søtt.

Neste morgen våknet jeg av at Kirsi ristet i meg. Ingen av oss hadde hørt alarmen, og jeg skulle vært på jobb nå, i dette minutt.

Hjertet sank ned i maven.

Ikke en behagelig måte å våkne på.

Tanker fløy gjennom hodet mitt i en forvirrende fart.

Jeg rakk ikke å dusje heller. Jeg hivde på meg klær og spurtet gråtkvalt til metroen. Minuttene det tok fra vår leilighet til avtalt møteplass i kontorene på Chams Elysee var uutholdige.

Jeg sprang inn på møteplassen med hjertet i halsen, og tårer i øynene.

Men ingen sympati var meg til dels.

En meget stram sekretær ba meg omgående ta metroen til en

location på andre siden av Paris.

 

Jeg hev meg ut i metropolbyen igjen med en følelse av å være komplett håpløs.

Crewet hadde begynt dagen på en angitt adresse.

Da jeg etter en nervepirrende halvtime på metro’n kom dit, så sto det en studio van på utsiden.

Spent, nervøs og redd åpnet jeg døren. Et sammensurie av franske gloser møtte meg, og jeg duket nakken i et forsøk på selvforsvar.

Etter å ha mottatt mine unnskyldinger om å komme for sent, om å være komplett uansvarlig og dum, kunne vi legge ut på kjøreturen som skulle ta oss ut av byen, og ut på en location.

 

Etter ca en halvtimes kjøretur får sjåføren en telefon fra en modell som beklaget å være sen, men det var heller ingen studio van på møtestedet sa hun.

Fotografen kikket på meg, og spurte med en heller høy stemmeoktav, hvilke klient jeg hadde i dag???

” Madam Figaro” sa jeg, og ble igjen slått i bakken av franske gloser.

 

Dette var ikke Madam Figaro, og jeg var ikke deres modell.

Jeg hørte bare halvt etter hva de sa mens hjerte sank helt nederst i maven.

Det gjorde fysisk vondt. Det er ufattelig stort og få en slik jobb, og jeg var nå 3 timer for sent ute.

Dette var jo i en tid hvor mobiltelefoner var få forundt. De var store, tunge og måtte bæres som en veske.

Jeg var absolutt ikke i besittelse av et slikt monster. Men kunden på bussen forbarmet seg over meg og ringte byrået mitt.

De var fra seg av hysteri over min forsvinning og fikk gitt beskjed til min egentlige kunde.

 

Tre og en halv time etter jeg skulle møtt på jobb kom jeg inn på restauranten som for dagen var min location.

Det var to andre modeller der, og de frydet seg over mitt uhell.

 

Men jeg fikk ikke den kjeften jeg trodde skulle komme.

De to fotografene, Philippe og Didier klemte meg hardt inntil seg, og håpet jeg kunne jobbe etter en så opprivende dag.

Jeg kunne grått av glede, kanskje gjorde jeg det også. Jeg var så utrolig lykkelig.

Ingen var sure, bare de andre modellene da jeg ikke ble sendt rett hjem.

 

Det ble en hyggelig jobb, og jeg falt pladask for humoren og livsgleden til Philippe.

Noen mennesker går godt i sammen fra første øyeblikk de møtes, og slik var det med oss.

 

Philippe, Didier og jeg gikk ut for å spise middag etter endt jobb.

Jeg må innrømme at jeg var litt skadefro når jeg dro med dem og de andre jentene sendte oss lange blikk, kom med hint for å bli med osv. Men mine to kavalerer lot som de ikke forsto, og tok med bare meg.

 

Under middagen fortalte jeg litt om denne leiligheten Kirsi og jeg bodde i, og om kakerlakk-kolonien som danset tango til sene nattetimer.

Da sier Philippe at han snart skal leie ut sin leilighet. Han og Didier skulle dele en flott leilighet nær Monte Mart, og han ville ikke selge sin gamle.

Han fortsatte med å si at den hadde to soverom, to bad, tre balkonger, stor stue og et koselig kjøkken.

Og leien var billigere en det vi betalte for det rottereiret vi leide nå.

Jeg trodde rett og slett jeg drømte når jeg hørte dette.

Philippe lovte at leiligheten var vår. Og Kirsi og jeg skulle møte han neste dag.

 

Jeg gledet meg vilt til å komme hjem til Kirsi og fortelle henne den gode nyheten.

De to nye vennene mine kjørte meg hjem, og bare det var stort.

Ingen metro og innpåslitene menn, men en behagelig bil hvor døren ble åpnet for meg og forsetet var mitt.

 

Når jeg kom hjem til Kirsi hadde jeg en merkelig reaksjon. Da jeg så henne, min trygghet i en utrygg by.

Ja, da kom reaksjonen etter dagens spenninger.

 

Jeg kastet meg i armene hennes og gråt og gråt.

Dette var uvant for begge to. Jeg fra Skien i Norge, hun fra Valkeakoski i Finland. Ingen av våre landsmenn, inklusivt oss, var veldig flinke med følelser på den tiden.

Kirsi kanskje minst av alt. Hun var en rebell og tilgjort steinhard. Om noen skulle rokke ved følelsene hennes, noe som jeg hadde en irriterende evne til å gjøre. Ja, da tok jenta på seg steinmasken sin. Og jeg kunne omtrent høre hjernen hennes gi beskjed til hjertet. Ikke føl noe. Ikke føl noe. Steinhard nå. Jern, ild, smerte, vær hard som vinteren i Helsinki for svarte.

 

Men jeg klamret meg fast.

Nå trengte jeg henne, og hun klappet meg usannsynlig klossete på ryggen. Omtrent som om jeg hadde tredjegrads forbrenning.

Da sa jeg.

Jeg er så glad!!!

 

Og Kirsi bannet en stund på utspekulerte finske gloser, skjøv meg vekk og lurte på om jeg var gal som gråt når jeg var glad. Hun trodde jo det var fordi jeg var litt for sent ute til jobb.

 

Jeg var ikke litt for sent ute til jobb sa jeg. Jeg var tre og en halv time for sent ute.

 

Den som kunne sett ansiktet til Kirsi Marianne Koskinen der og da, vel, den personen hadde blitt veldig glad i henne.

Etter å ha hørt på nok en regle av finske banneord av min rødhårete, gråøyde venninne, kunne jeg fortelle henne at vi om to måneder skulle flytte inn i drømmeleiligheten.

 

Ke? sa Kirsi og virvlet rundt. Hun minnet meg umiddelbart om Manuell i Hotel i Særklasse.

Hun var en studie i full forvirring. Og det frydet meg at jeg kunne både overraske og glede min gode venn.

 

Denne kvelden koste vi oss med en god fransk vin, og drømmer om paradiset…

 

Da Kirsi hadde sovnet gikk jeg ut.

Paris for meg var ikke bare en metropolby for mote. Den var også en by med mye historie.

 

Nå var store hus gjort om til mange leiligheter. Men for to, trehundre år siden var hele bygningene noens hus. I de smale brostensgatene kjørte ikke smekre biler, men vogn og hest.

Vi bodde i det 16. arrondissement. Det som alltid har blitt betraktet som det beste strøket i Paris.

 

Det var regn og vind denne natten, og jeg gikk nedover Paris’ gater mens fingrene mine berørte steinveggene jeg gikk langs.

Jeg kunne formelig se de fine fruene når de steg ut av vognene sine på denne gaten. De hadde lagt sitt avtrykk her i Paris, og jeg drømte om dem.

Angst..

Om du ser nærmere på dette bildet, om du ser på øynene mine. Da ser du angst….

Dette er heller ikke så lenge siden, og jeg husker dagen godt. Angsten begynte å melde seg da jeg satt i make up. Og det er liksom ingenting du kan si, ingenting du kan gjøre. Dette var en stor jobb, alt var klart. Og jeg kunne ikke bare springe  ut… Enda det var det jeg så desperat ønsket.

Jeg presset neglene under neglebåndende mine får å skape en fysisk smerte.

Går angst over i panikk, kan det ikke skjules.

Da hyperventilerer du som en gal. Du begynner å skjelve, og alt blodet går til de store musklene siden hjernen sender signaler til kroppen om at den er i fare. Hender knytter seg ufrivillig, og du kan svime av i mangel på oksygen.

På denne tiden var jeg blitt flinkere til å hindre panikken fra å komme. Men den kampen jeg førte inne i meg tror jeg det er vanskelig å forestille seg.

(Mener jeg leste Fabian Stang sa han heller ville kutte av seg et ben enn å oppleve dette).

Jeg klarte meg gjennom dagen… Og jeg leverte.

Om ingenting så er jeg i alle fall proff… Både på angst og jobb.

Etter endt dag hev jeg meg ut i bilene og gråt så jeg hikstet. Både av lettelse og redsel..

Så kjørte jeg hjem..

Fersk Modell

Det å starte opp som modell i Paris er ikke lett. Konkurransen er beinhard. Og på midten av 80 tallet var Paris et av de viktigste stedene å være.

Jeg kunne ikke yrket og reglene som fulgte med. Jeg var like uerfaren som et nyfødt barn.

Min erfaring fra Skien ble som guidlines i en eventyrbok i Paris. Her var det harde bud og spisse albuer.

Jeg hadde ingen spisse albuer. Jeg var godtroende og naiv. Jeg hadde ingen selvtillit og ingen tro på meg selv.

Jeg dro til Paris fordi jeg hadde muligheten. Jeg dro dit fordi jeg var ung og eventyrlysten. Jeg dro fordi Skien skremte meg.

 

Jeg hadde aldri trodd jeg ville oppnå noe i denne fantastiske byen. Jeg tenkte jeg ville være i utlandet max et år.

Jeg har alltid hatt det syn at alle er penere en meg. Dette er jo ganske ironisk tatt i betraktning at så mange i min barne og ungdomsår kalte meg innbilsk og overlegen.

Kunne de ikke se at jeg bare var usikker og redd.

Kunne de ikke se at jeg så opp til dem, at jeg beundret dem.

Jeg ble oppdaget som modell da jeg var 12 år.

Det morsomme var at jeg ble oppdaget to ganger i løpet av en uke, og det av et ektepar.

Han så meg i 17. mai toget, og hun på en frisørsalong.

Jeg startet mitt eventyr i regi av Berit og Finn Bjørnflaten. Min søster også. Vi ble et radar par, Kari og jeg. Det var en fin tid. Savner våre eventyr i sammen.

Men fra å være en amatør modell i Norge til en internasjonal modell i Paris. Vel, det var et stort sprang.
 

Fra den første tiden i Paris…. Hvordan får man mat? 😅

Vi satt i små miniskjørt på skjelveste Champs Elysee.

Den glitrende fasjonable gaten i sentrum av Paris.

Luktene fra byen slo i mot oss som en varm krydret symfoni av fremmendhet.

Jeg var bare 18 år, og satt her med min finske venninne, Kirsi.

Vi hadde nettopp kommet til denne metropolbyen.

Jeg fra Skien i Norge, og Kirsi fra Valkeakoski i Finland.

 

Paris var et underlig sted for oss begge. Ingen av oss hadde særlige kunnskaper i hverken fransk eller engelsk. De amerikanske modellene kjørte over oss som bulldosere. Alle de andre jentene virket så selvsikre, verbalt kompetente og høye. Hatet å kikke opp på dem når de lirte av seg usannsynligheter. Ja, for meg var det nettopp det. De kunne si:

“Hei lille du. Hva hadde du til frokost da? Vet du hva!!! Jeg hadde frokostblanding”

Hallo!! Hvorfor skal slike banale ting bli delt som den største viktighet?

Utrolig rare jenter.

Guttene var like ille der de diskuterte alle deler av deres skjønne anatomi som de hadde trent denne dagen.

Følte jeg kunne ha revet av håret mitt under disse dype samtalene. Men nå hadde det seg slik at det franske modellbyrået mitt hadde beordret en hårklipp til meg.

De lange krøllene mine var redusert til en centimeters lang krus.

Så ikke noen riving i hår nå nei.

Med det korte håret, gikk jeg fra å være 18 og voksen 😉 til 12 og barnslig. Samtlige måtte alle klappe meg på hodet fra deres flaggstang-posisjon, og kalle meg søt.

Jeg var lav til modell og være, bare 175 cm.( Det var slik før, 175 var minimumhøyden for en modell) Kirsi strakk seg litt lengre.

Og her satt vi, i miniskjørt på Champs Elysee.

 

Vi havnet her pga pengemangel. Vi visste jo ikke at hele Paris ble tømt i august.

Byrået var stengt, og de vi hadde blitt kjent med var reist bort.

Visst hadde vi blitt bedt med til forskjellige steder langs den franske riviera. Men vi hadde takket nei.

Samtlige av våre bekjentskaper var menn, franske menn. Og si ja takk til dem var det samme som å skylde dem noe. Det ville vi ikke.

Men nå hadde vi ikke penger til mat.

Vi hadde pantet flasker og fikk noen france slik, men det er to ting jeg ikke lever uten.

Kaffe og røyk!

 

Stakkar Kirsi kunne velge og kjøpe mat samt da leve med en furie, eller la meg kjøpe mine nødvendigheter og gå sulten.

Hun valgte klokelig det siste.

Men til og med jeg må jo spise. Så vi kom opp med en tvilsom plan.

Franske menn var jo så glad i jenter. Så om vi stilte oss ut og ble sjekket opp, så kunne vi jo få disse virile mennene til å kjøpe mat til oss.

Det var nervepirrende å sitte der å vente på napp. Sulten gnog i tarmene og hjertet slo hardt i brystet. Varmen slo opp fra asfalten og tærne verket i høye sko.

Det slo aldri feil. En eller annen mann stoppet alltid for å sjekke oss opp.

De ville som regel ha oss med hjem, men vi ba nervøst om en tur på restaurant først, for å bli bedre kjent..

Da vi satt og spiste konverserte vi oppspilt og nervøst. Jeg var så utrolig redd. Tenk om denne mannen var farlig, en forbryter.

Etter endt måltid sa en av oss at vi måtte på toalettet, og den andre fulgte med. Vi var jo jenter.

Vel ute av syne sprang vi ut i det fri. Vi fniste og lo nervøst. Og løp ned på undergrunnsbanen.

Hva har man ikke gjort 😇

For Tjukk..


 

Dette var på en tid jeg hadde base i Hamburg..

Jeg likte meg godt der? Europas grønneste by..

 

Jeg gjorde mange tyske katalogjobber

 

Denne gangen fløy jeg til San Diego for å gjøre en ukes jobb der, de siste dagene av denne jobben begynte jeg med en skikkelig forkjølelse. Og det verste var at jeg rett etter denne jobben måtte fly til Kanariøyene for å gjøre en ny katalogjobb over 13 dager.

Det var en lang flytur fra San Diego til Kanariøyene..

 

Jeg følte meg så uendelig trøtt og lei da jeg la i vei til flyplassen. Følte jeg kunne sovet i dagesvis..

Og alle som har flydd forkjølet, vet hvordan dette er..

 

Vel fremme på øya, tok det vel en time i taxi til hotellet, og det var sent.

Sjåføren prøvde å flørte, men stoppet raskt da jeg begynte å gråte..

 

På hotellet fikk jeg meg et sjokk. Crewet hadde bestemt seg for å bytte location til Phoenix Arizona i stede?. (Bare tre kvarters flytur fra San Diego)

 

Og her sto jeg og mottok en flybillett til Arizona tidlig neste morgen..

 

Jeg kunne bare ikke tro det. Var det virkelig sant?

 

Men for trøtt til å tenke over noe som helst sjanglet jeg inn på hotellrommet.. Åpnet vinduet, og falt i søvn med klærne på.

 

Så våknet jeg av ting som kilte meg i ansiket.. Jeg spratt opp og skrudde på lyset?

 

Herregud.. Rommet var fullt av store.. og flyvende kakerlakker..

 

Jeg sprang i panikk ned til resepsjonen.. Og de sendte med meg en dame med spraykanner? Gift med stor G.

 

Hun sprayet rommet etter alle kunstens regler.. Oppe i min åpne koffert også.. Det var de klærne tenkte jeg i mitt stille sinn..

 

Jeg forlangte å få et nytt rom, jeg kunne jo ikke sove på det gamle lenger..

 

Jeg fikk omsider rotet meg opp i en ny seng.. og rakk omlag 2 timer med søvn.

 

Neste morgen bar det tilbake til flyplassen og turen til Phoenix.

 

Jeg prøvde å sove på flyet, men forkjølelsesproblemer blir alltid verre i luften, så det var ikke mye søvn jeg fikk..

 

Jeg kom fram til hotellet ved 23-tiden, trøtt og syk. Der fikk jeg beskjed om å møte opp kl 0500 neste morgen.

Her snakker vi om å ta bilder av vinterklær i opp til 40 grader..

 

Jeg sa beint nei (noe jeg aldri pleier å gjøre) Jeg måtte bare ha en dag til å pleie meg selv, ellers kunne dette gå riktig galt?

 

Det hører virkelig til historien at det var en koselig sort enke på hotellrommet i Arizona den kvelden, og jeg var overbevist om at denne jobben var forbannet..

 

Jeg gjorde alvor av å ta neste dag fri. Jeg bare sov og spiste.. Følte meg mye bedre?

 

På dag 2, møtte jeg opp kl 5am, og ble sendt på location med to andre modeller, og en særdeles sur, gammel fotograf.

 

Han tok noen bilder av meg, men klaget stadig på bevegelsene mine.. utseendet mitt.. at jeg svettet..Hallo.. 40+ og vinterklær? du svetter..

 

Og du føler deg fortvilet når du blir sendt inn i studiobilen med en trykket atmosfære fra sminkører og stylister mens de andre modellene gjør jobben..

 

Ja, i sannhet en forbannet jobb?

 

På denne jobben var det 3 fotografer og 9 modeller.. Og alle modellene var desingnert en fotograf for alle dagene..

 

Så neste morgen gruet jeg meg mens jeg hastet ned til jobb.

 

Så får jeg en rar beskjed.. Teamet mitt var allerede dratt på location, og jeg kunne bare gå tilbake til rommet mitt.

 

For en følelse? en følelse av og være totalt uønsket.. dårlig i yrket.. Kravstor kanskje siden jeg hadde bedt om en dag fri..

 

Mens jeg gikk i tanker inne på rommet mitt ringte byrået mitt fra Tyskland. De skjønte ingenting, for jeg hadde fått sparken rett og slett. De hadde sagt jeg var for tjukk!!!

 

Her snakker vi om min jobb, mitt levebrød?  Disse dagene som var booket for denne katalogen kunne blitt brukt til andre jobber. Det var stor etterspørsel etter meg, og jeg og byråene mine valgte i sammen jobbene jeg skulle velge?

 

Etter denne telefonsamtalen ble jeg sint. Nok er nok. Jeg marsjerte ned på kolleksjonsrommet, og ba damene der ta bilde av meg i klærne de hadde. De fleste var for store. Det er forresten en vanlig ting.. Neste gang du kikker på modellbilder kan du vedde på at klærne har en arme av sikkerhetsnåler og klemmer bak..

 

Når crewene kom tilbake sto jeg klar. Jeg viftet med polaroidene (det var det vi brukte da) opp i ansiktet på 3 forvirrede fotografer. Den gamle surpompen jeg hadde dagen før, ble høyrød i ansiktet og forsvant i en fart.

De to andre fotografene kjente jeg fra før.. Og begge ble paffe over å høre at jeg var sparket. Og ikke minst for mitt sinne.. Jeg var kjent som den snille ja-jenta i bransjen..

 

Det endte opp med at jeg og en annen modell byttet fotograf, og jeg ble på jobb til siste slutt.. 

 

Men jeg kunne virkelig ikke tro at jeg tok så til motmæle.. Jeg var flau, men samtidig stolt av at jeg for en gangs skyld sto opp for meg selv?. 

 

Senere, på en jobb med samme katalog, fikk jeg vite at bildene av meg hadde solgt mest klær.. Og at firmaet hadde vurdert surpompen min til å være for gammel til yrket..

Han fikk sparken..