Jeg er glad i Norge

Det var enkelt å følge kartet til Kim.
Jeg har alltid hatt en bra stedsans, så jeg følte meg trygg.
Men jeg var slett ikke forberedt på hvor vanskelig det skulle være å komme seg ned på plattformen til undergrunnen.
I trappene ned til perrongen møtte jeg hundrevis av mennesker som presset seg oppover.
Det ble en sjokkerende og fysisk kamp for å komme meg ned. Jeg trykte meg nedover mens jeg kjempet mot kropper som ville en annen vei. Dette var helt surrealistisk, og min eneste tanke var at overlevde jeg dette måtte jeg ringe hjem. Jeg måtte høre stemmen til mamma, stemmen til pappa, jeg måtte ha en normalitet.
En motvekt.

Min andre tanke var…. Dette er normalen for alle disse menneskene.
Dette er hvordan de lever sine liv. De er ikke på en to måneders kontrakt… Dermed var min tredje tanke en lise.
Min normal var Norsk landskap og frisk luft.

Min normal inneholdt verken neonlys eller en masse av mennesker.
Den inneholdt min mor, min far…min søster.. min bror, og en vakker, romslig natur.

Med dette i hodet kjempet jeg meg ned, og kom tilslutt inn på det riktige toget. Og en time senere var jeg lykkelig i trygghet på Roppongi.

Jeg følte meg stolt over både jobben hadde gjort og viten til å finne veien tilbake.
Jeg kom ikke frem til byrået før klokken ni på kvelden, men det var full aktivitet i lokalene. Jeg skulle fort lære at søvn var en nådegave i Japan. Her jobbet mann gjerne i seksten timer, sov i fire og reiste på tog i to. Slik kom man seg opp og frem. Det var slik de overlevde..
Akemi kom ut å møtte meg. Ansiktet hennes strålte. Hun hadde fått telefon fra kunden som påsto at jeg var en av de beste modellene de hadde jobbet med. Og at de gjerne ville booke meg for neste sesong også.
Akemi hadde allerede en kontrakt ferdig til signering.
Men jeg kunne ikke få meg til å si ja der og da. Jeg måtte føle Japan først. Se om jeg kunne klare dette igjen.

Paris var europeisk, og på mange måter familiært. Japan var en helt annen verden.
Videre forklarte Akemi meg at nå var jeg bukket hver dag til jeg skulle reise, og etter navnet mitt på tavlen var det bare blå streker.
Tegnet på suksess i Folio.
For en underlig følelse.

Jeg gikk ut av byrået denne kvelden med en deilig varme som spredde seg gjennom hele kroppen min, den føltes så behagelig og god.
Men jeg var også skremt.
Jeg hadde ennå ikke lært meg å takle suksess. Den ekle tanken om at jeg ikke var bra nok satt spikret i hodet mitt.
Jeg tvang disse tankene vekk, følte den fuktige, varme vinden fra Tokyos kveldsluft. Og manøvrerte meg selv inn i menneskehavet som gikk langs min vei.

Jeg smilte og nikket til intetanende, travle japanere. Og fikk enten et skremt blikk tilbake, eller ren forvirring over min glede. Samt et usikkert gjen smil i ny og ne.
Jeg måtte kjøpe mer drikke og kaffe denne kvelden, og gikk inn på et lite supermarked.

Dette var første gangen jeg gikk inn i en butikk her, og for en opplevelse.

I døren ble jeg møtt av en blid jente som ønsket meg velkommen. Varene var utstilt med militær presisjon, og fruktene var gigantiske og helt perfekte.
Jeg stusset på dette, men kunne ikke bry meg om mat. Jeg var på diett, og her var det drikke som gjaldt.

Magen min rumlet ved synet av brød, pålegg, kjøtt.. og ikke minst de flotte kakene som lå og fristet. Men jeg var sterk, og holdt stø kurs mot juicen.
Det var lett å finne frem, de fleste varene var merket på engelsk så vel som japansk. Så jeg fant det jeg skulle ha.

Betalingen var rar og uvant.
En ekspeditør bukket og tok i mot varene mine, en bukket og tok imot betalingen og en tredje bukket dypt før han pakket det ned i poser for meg. Så ble jeg behørig bukket forvell også.
Igjen gikk tankene mine til den lave arbeidsledigheten i Japan.
Mens jeg gikk nedover gaten med min rosa handlepose, så jeg noe jeg utrolig nok ikke hadde lagt merke til før.
Det var askebegere plassert nedover hele fortauet, og det var rent overalt. Det fantes ingen søppel eller skumle ting å tråkke i noen steder.
Ganske forskjellig fra Paris hvor man måtte passe seg for kjæledyrs eksrimenter hvor enn mann gikk.
Fornøyd tente jeg opp en røyk, og stumpet den senere behørig i en elegant anretning på min vei.
Japan begynte å se bedre og bedre ut for meg.

Vel hjemme kom ensomheten sigende.
Jeg savnet familien min, Norge …og noen å holde rundt. Noen som kunne holde rundt meg.

Den var hyggelig dagen jeg hadde med de andre modellene mens vi kjørte rundt på castings.
Jeg følte jeg formet bånd med andre i min situasjon. Men nå skulle jeg ikke se dem mer siden jeg var en av de få med en kontinuerlig blå strek.

Jeg satte meg ned for å kikke igjennom instruksene jeg hadde fått for neste dag.
Til min overraskelse så jeg at jeg skulle til Osaka, Japan’s nest største by.
Men ikke nok med det, jeg måtte opp klokken 04:00!!
Hallo!!!!
Jeg skulle ta et meget raskt tog fra Tokyo til Osaka, og toget gikk kl. fem på morgenen.
Videre i instruksene sto det at Osaka var 40 mil fra Tokyo, men togtiden var kun på 4 timer. Dette raske toget hette Shinkansen. Jeg hadde jo kjørt et lignende tog i Frankrike og var kjent med fenomenet.
Dette var ikke akkurat Vestfoldbanen og NSB tenkte jeg med et smil.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg