Når kroppen svikter

Når kroppen svikter..

 

Visst er jeg vant til angst og psykiske plager. Ofte har tankene blitt min fiende. Men en tur i skog og mark, ta meg ut fysisk og få frisk luft. Det hjelper.

Så, i går. Alle musklene sto i helspenn til og med fingrene gjorde vondt, hodepinen var kvalmende. Jeg brukte 5 minutter på å gå 3 meter.

Jeg har vel aldri forstått de som har fysiske plager. Min kropp har alltid vært snill mot meg. Men nå Nå har den satt seg i full alarm modus.

Har sjeldent tatt smertestillende, nå er de en livbøye. Smertene varte dagen ut, og søvnen kom først etter sterke medisiner.

Så i morges.. Jeg våknet av at kroppen lå og dirret i smerte. Jeg måtte krype ut av sengen, klarte ikke å gå. Jeg krabbet frem til Ibux og Paracet og lå på gulvet til de virket. En bekymret Luna sto over meg og passet på.

Du har møtt veggen sier søsteren min. La oss dra på legevakten.

Men noe i meg nekter.

Motgang har jeg hatt mye av, så dette skal jeg klare.

Selv!

 

Av natur tror jeg på det gode i mennesker, selv etter alt jeg har opplevd i mitt liv.

Men når troen på det gode svikter, da skjer det noe med kropp og sinn.

 

Så dere der ute

Ta vare på hverandre. Gi kjærlighet. Gi ærlighet.

Man kommer alltid lengst med det.

3 kommentarer
    1. Kjære Diva i tresko♥️
      Du har så rett. Å miste troen er smertefullt. Jeg synes du skal høre på søstera di. Det er ikke et nederlag å ta imot hjelp. Det er bare litte granne smertefullt før du kjenner at det hjelper…
      Jeg vet at du kommer deg igjen. Men sånne ting kan ta tid. La det få gjøre det. Tillat deg å bedres den tida det tar.
      Helt ærlig: Jeg gleder meg til neste (na-)tur med deg og hundene!😍
      God klem🌷🌷🌷
      -Unni

    2. Dette kjente jeg meg igjen i. Ja dette kjenner jeg alt for godt. Dette er angst på det sterkeste. Jeg snakket Av egen erfaring. Når jeg ignorerer det vonde jeg føler, tenkte jeg før at det går over, så gikk tiden, og så opplevde jeg svik og det gjorde vondt og beit det i meg, så gikk tiden videre igjen, etter en tid opplevde jeg sorg over at nær venn døde, og bet det i meg…sånn fortsatte jeg til jeg «møtte veggen». Jeg mistet fullstendig kontrollen. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Jeg var utslitt bare av å være til. Og andre i min situasjon fortalte meg i selvhjelpsgruppa at de måtte ha hjelp til å dusje. Du må forandre deg. Du har den styrken. Du kan ikke flykte fra angsten. Det fortalte de meg i Angstringen og tror du jeg har erfaring. Ta kontakt

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg