Suksess i Japan

Akemi la på, og jeg sto med røret i hånden og gapte da min nabo kom tilbake.
Da jeg fortalte henne nyheten virket hun ikke overrasket i det hele tatt. Hun sa jeg hadde nettopp dette utseende japanere var på utkikk etter. Mørk med mandelformede øyne, de kunne sminke meg til å se ut som dem. Dessuten så jeg veldig ung ut, noe som var viktig i Japan.

Etter å ha tatt farvel med mine naboer, ble jeg sittende i stuen med et glass juice og min sorte venn. Røyken.
Jeg visste at jobber i japan var meget godt betalt, og jeg kunne ikke tro at jeg hadde bukket nesten to måneder allerede.
Hva var det med meg og dette yrket?
Jeg hadde tilgode så langt å føle meg som en modell, jeg så opp til de fleste andre jeg møtte i yrket.
Men jeg fikk jobbene…
Jeg begynte å fable om at Gud hadde et ønske med dette. At jeg kanskje var født under en lykkestjerne..Hva som helst.
Plutselig boblet latteren i meg, og jeg kunne le befriende og ekte.
Jeg lo så tårene rant og overså helt sulten som akkurat da føltes som en pris jeg kunne betale.
Og ikke minst gledet jeg meg til å kunne fråtse litt i alle de fine butikkene jeg hadde sett på veien.

Neste morgen våknet jeg av en uhyggelig lyd.. Vekkerklokken!!!

Jeg var, og er et B menneske, og høre kimende bjeller klokken fem på morgenen er stikk i strid med hva mitt hode og min kropp setter pris på.

Jeg vaklet inn til kaffetrakteren, og overså helt det flygende monsteret som igjen hadde gjort seg synlig i leiligheten min.
Etter to kopper krutt svart kaffe og ti sigaretter var jeg klar for morgenstellet.
Jeg skyndte meg inn på badet hvor jeg stoppet brått.
Noen med onde hensikter hadde montert et helspeil der inne, og der sto jeg Betraktet meg selv.
Lubben, rund med bollekinn. Det var slik jeg så meg selv.
Jeg kastet opp i avsky over bildet jeg så i speilet.
Hvordan skulle jeg kunne leve opp til alle jobbene jeg hadde fått.
Samtlige kunder kom til å si meg opp umiddelbart etter nærmere øyesyn av min person.
Jeg måtte ta et godt grep om denne situasjonen. Jeg kunne ikke kaste opp ved synet av meg selv. Alle som bukket meg i går hadde sett meg også, og de ville ha meg.
Skjerp deg Jorunn tenkte jeg, og hoppet i dusjen.

Spent satt jeg ved siden av Kim på vei til min første jobb.
Et gult lys var begynt å bre seg over Tokyo.
Det var stille, og det var vakkert.

Vel fremme ga Kim meg et kart over hvordan jeg skulle komme tilbake til byrået etter jobb. Jeg måtte ha tre metro skifter, og da ville jeg ende opp på Roppongi metro station.
Hun ga meg noen Yen (Japansk valuta) og ønsket meg lykke til.

Jeg var så nervøs da jeg åpnet dørene til studioet.
Alt var moderne og litt kaldt. Igjen dette med betong, stål og glass.
En liten kvinne hastet mot meg. ” Jo san one, «Velkommen»

Jeg fulgte henne inn i et stort lokalet med utrolig moderne fotoutstyr, mye mer en hva jeg noensinne hadde sett i Paris.
Og det var mengder av folk, de var overalt. Og alle så utrolig travle ut.

Kvinnen geleidet meg inn i sminkerommet, det var mange mennesker her også, nesten bare kvinner.
Og de neide og bukket for meg alle sammen. Så jeg gjorde det samme. Bukket pent og følte meg stor og klumpete i rommet med alle disse små og nette kvinnene.
Så ble alt gjort for meg

Vesken ble tatt fra meg, jeg ble satt i en stol, jakken min ble hengt opp.
Og plutselig hadde jeg tre ansikter opp i mitt som studerte meg inngående.
De diskuterte raskt på japansk, tok opp forskjellig sminke og smilte til meg.
Så var vi i gang.

Fra Paris var jeg vandt til en sminkør, og en hårstylist.
Her hadde sminkøren en assistent, og assistenten hadde assistent. Det samme gjaldt hårstylisten.
Ikke rart det var lite arbeidsløshet i Japan.
Jeg følte jeg hadde hundre hender på ansikt og hår. Og de pratet i et sett til hverandre.
Jeg forsto selvfølgelig ingenting, og fikk en voldsom trang til å styrte ut derfra og få meg en røyk.
Men det var akkurat som de hadde forutsett dette. Og vips hadde jeg både et askebeger og en kaffekopp ved min side.
Så lykkelig og fornøyd tente jeg opp en etterlengtet gift pinne, og lot de holde på.
Etter en halvtime kjente jeg ikke meg selv igjen.
Jeg så virkelig japansk ut.

Øynene mine var helt mørke, og tegnet opp i kantene, munnen var rød, og huden helt hvit. Av det korte håret mitt hadde de klart å dandere mørke lokker som sto stikk i strid med det rette japanske håret.

Jeg følte meg vakker.
Jeg var så takknemlig for denne masken de la på meg.
Så var det ut av stolen, og inn i klærne.
Her hadde også selvfølgelig stylisten assistent på assistent. Og det var ganske frustrerende og ikke engang kunne lukke min egen buksesmekk. Men mange små hender gikk ivrig til verks, og vips var jeg ikledd dagens første antrekk.

Ja, klærne var litt for små, og visst fikk jeg strenge blikk som tydelig sa hva de mente om dette. Men de hadde sminket bort Jorunn, og som Jo hadde jeg mer styrke.
Dette skulle gå bra bestemte jeg meg for.

Etter min harde lærdom i Provence om hvordan jeg skulle være i kataloger, følte jeg meg klar til kamp.

På settet var ting likt sminkerommet.
Fotografen hadde enda fler assitener, og alle busset rundt meg.
En sto tilogmed med et askebeger klart mens fotografen tok polaroider for å justere lyset.
Det var slik det var gjort på den tiden.
Digitale bilder lå langt inn i fremtiden.
Jeg følte jeg kunne bli godt vandt til dette, en tjener på hver hånd. Og varmet umiddelbart opp til det Asiatiske folket.
Da fotografen var fornøyd med lyset, og da vi kunne begynne med bildene var jeg klar.
Jeg poserte lufta ut av alle rundt meg, og fikk applaus etterpå.
Jeg ble så overrasket at jeg bare bukket, smilte, og gikk for et nytt klesskift. Tydeligvis den riktige tingen å gjøre. Jeg hadde knekket den japanske væremåten som kvinne.
Stille, smilende, hardt arbeidende og respektfull.
Da også med en liten dose diva fakter som seg hør og bør for en etterspurt modell. Hjelp!

Etter ti timer og endt jobb, var kundene strålende fornøyde.
De hadde sittet i stoler ved settet hele dagen og fulgt nøye med.
Jeg bukket for dem, bukket for mine medarbeidere, og gikk ut i kvelden med en viten om at jeg kunne dette.

Jeg forlot mange mennesker, og mange ekte smil.
Det var mye smiling i Japan, men slett ikke alle var ekte. Smilene var en del av kulturen… skulle jeg lære..

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg