Fremdeles i Japan..

Her fra en tur i romjulen, synes det er morsomt at både jakka og genseren har jeg hatt siden jeg var 11 år 🙂

Neste morgen våknet jeg nesten oppå kvinnen som hadde reddet meg kvelden før.
Litt flau og sjenert i dagslyset, takket jeg for all hjelp. Og lusket inn til meg selv.
Jeg åpnet døren min i all forsiktighet, og saumfarte leiligheten for flygende kakerlakker.
Da jeg ikke fant noen, satte jeg meg ned på sofaen med hundre tanker i hodet.

Det hadde vært så mange inntrykk de siste 24 timene.
Neonlys, et menneskehav, motorveier, jordskjelv og flyvende kakkelakker.
Og ikke minst synet av solnedgangen som viste meg at naturen fremdeles seiret over menneskenes oppfinnsomhet.

Jeg elsker natur, og på en måte satt jeg tilogmed pris på kreftene den viste meg i natt.
Men nå skulle jeg altså ut i menneskehavet.
Møte mine nye arbeidsgivere, og forhåpentligvis gjøre et godt inntrykk.
Det tok ikke lange tiden for meg å gjøre meg klar.
Jeg brukte ikke sminke, og håret var kort og lettstelt. På 15 minutter var jeg ferdig og satt å ventet på å bli hentet.

Presis klokken ni ringte det på døren, og utenfor sto en utrolig nydelig japansk kvinne.
Hun hette Kim, og skulle være min manager. Manager, jeg visste ikke helt hva det betydde.
Men det skulle snart vise seg at det var vanskelig for utenlandske modeller å finne frem i Tokyo.
Derfor fikk vi managers som kjørte oss rundt, og introduserte oss til potensielle kunder.

Mange av kundene snakket heller ikke engelsk, og det skulle snart vise seg som en noe nedverdigende situasjon og stå og smile, bukke og neie i bakgrunnen mens både portfolioen og din person ble grundig diskutert på japansk.

Men jeg likte Kim umiddelbart. Hun var nesten barnslig stolt av sine engelskkunnskaper, og oppriktig bekymret for hvordan min første natt hadde vært. Jordskjelv og alt.
Da jeg fortalte om hjelpen fra mine naboer, ble hun så glad at jeg fikk en spontan klem.
For et godt og varmt menneske Kim var.

Når vi kom ut kunne jeg betrakte nabolaget mitt i dagslys. Det var ikke som tatt ut av en skrekkfilm, som jeg hadde trodd, men heller ikke noe å rope hurra for.
Det var grå mursteinsvegger rundt en parkeringsplass, noen inngangsdører, noen søppelbøtter, og et tre full av kråker.
Veien som gikk ut fra parkeringsplassen var liten og trang, men snart var vi ute i et yrende folkeliv.
Som i går var det mennesker over alt, de fleste i sorte klær, og alle virket som om de hadde viktige ting på gang.
Kim ba meg følge med på veien, for det var her jeg skulle gå vær gang jeg skulle på byrået.

Veien var grei og enkel, kun en stor hovedgate som vi fulgte i en km før vi stanset ved et fint bygg som reklamerte. “Folio og Elite Folio Modeling Agencies».

Jeg kjente hjertet dunke hardt. Jeg visste Chiyoko likte meg, men hva om resten av bookerne ikke gjorde det.
Jeg hadde allerede signert en kontrakt for to måneder, og nå var jeg deres.. I 8 hele uker.
Jeg håpet inderlig at dette ville gå godt.
Da Kim åpnet de fine glassdørene for meg var jeg svimmel av nervøsitet, og følte meg både liten, tykk og helt på villspor i en modellverden. Hvordan var jeg havnet her?
“Jo san o ne” roper en morsomt utseende japans jente.
Dette var Mine.
Hun var resepsjonist og alt mulig dame i byrået.
Mine så så glad ut, med en oppstoppernese og to musefletter som sto rett ut. Og for å toppe inntrykket av seg selv hadde hun på røde og rosa stripete strømpebukser komplett med en stor limefarget genser.
Man måtte bare like Mine, og jeg følte meg umiddelbart bedre.

Dvs. i to sekunder, til Chiyoko kom svøpende inn i resepsjonen og utbrøt svært oppgitt at jeg hadde lagt på meg.
Her måtte det måles og veies.
Kim og Mine sendte meg medlidende blikk før jeg ble nærmest dratt i øret inn på et kontor.

Her var alt glass, krom og stål.
Jeg ble bedt om å vente, og døren lukket seg. Bare sekunder senere kommer en voksen dame inn.
Hun presenterte seg som Akemi og hun skal være min booker. Videre forklarer hun at brudd på kontrakten blir sett på som meget alvorlig.
Og skulle det vise seg at jeg hadde lagt på meg måtte jeg umiddelbart på diett eller bli sendt tilbake. Hun sa dette mens hun banket på en bunke papirer som var kontrakten min.

Jeg sto helt tafatt intil en stålvegg og følte meg så utrolig liten og redd. Hvorfor hadde jeg utsatt meg for dette?
Akemi ba meg strippe ned til bh og truse så hun fikk målt og veid meg.

Skjelvende tok jeg av meg, og følte meg som en elefant der jeg sto.
Med raske og sikre hender ble jeg behørelig målt. Det viste seg at jeg hadde gått opp en cm i livvidde og en kilo på vekta.
Det var nå ikke alt for galt sa hun, men hun ville at jeg skulle faste i tre dager. Bare juice og vann fikk jeg beskjed om.
Hjelp, jeg som elsket mat, og hadde ikke engang hørt om ordet faste.
Men nå visste jeg det, ingen fast føde.
Så ble jeg vist inn i booking rommet.
Der satt Tami, Ume og Chiyoko.
Det var bilder på veggen av alle modellene de hadde i Tokyo for øyeblikket.
Alle navnene på modellene sto også på en tavle. De med blå strek ut dagen var på jobb, og de med rød strek var ute på castings med managere.
Jeg skulle fort lære at mange dager med røde streker betydde vanære.
Og de med vanære skulle jeg møte snart. De kom en etter en inn i resepsjonen for å reise på casting i sammen med Kim og meg. Alle jentene var hyggelige, men mange var triste siden de ikke hadde jobbet en dag siden de kom hit.
Noen hadde vært i Tokyo over en måned uten en eneste jobb. Ok, tenkte jeg. Jeg følte for dem, men iallefall ble ikke jeg og den tykke kroppen min alene om røde streker.

Den ble en dag fylt av latter i bilen og stram giv akt inne hos potensielle kunder. Kim var en herlig person som oppmuntret oss og fortalte om steder vi kjørte forbi. Det var Roppongi som vi alle bodde i, det var Omoto Sando med masse klesbutikker og herlig shopping… for de som jobbet og hadde penger.
Og det var Yoyogi Park som alle måtte besøke på søndager… Et kapittel for seg selv.

Vi dro på castinger å go sees fra ti på morgenen til ti om kvelden.
Jeg visste lite om resultatet og hvordan jeg ble mottatt her i dette landet, for Kim sto for all snakkingen, og det var umulig å lese noe som helst på ansiktene til disse menneskene. Jeg følte dem som veldig lukket og private.
Jeg forventet meg ingenting.

Jentene i bilen hadde fortalt at det bare var to til tre jenter som jobbet regelmessig, og at vi andre kunne være kjempeglade for et par jobber i den tiden vi tilbrakte på japansk jord.
Dette gjorde meg litt lei meg, for jeg hadde jo innerst inne håpet på litt penger i lomma når jeg reiste denne lange veien til Asia.
Og når sant skal sies, var jeg den jenta med mest fett på kroppen som kjørte rundt i dag, og smilte håpefullt til potensielle kunder.

Japan hadde rykte på seg i modellverdenen, landet betalte godt, og kunne gjøre deg rik.
Vel, det så ikke ut for at det skulle gå slik for meg.

Kim slapp oss av på byrået, og jeg trasket hjemover med tungt hjerte.
Dog, det var spennende å se rundt meg på gaten. Menneskene, butikkene, luktene. De var så fremmed for meg.
Og tro det eller ei men de gjorde mye for selvtilliten min. For de fleste jeg møtte var lavere enn meg. En god ting!

Det var lett å finne veien til leiligheten min. Og mens jeg gikk kunne jeg beundre alt dette nye rundt meg. Mange av butikkene var stengt, men de som var åpne, så innbydene og lekre ut. Utstillingene var utsøkte og elegante.
Foran meg kunne jeg se blinkende lys i sentrum av Roppongi.
Dette var spennende. Og om ikke jobbene kom, så skulle jeg nyte dette nye og eksotiske som bredde seg ut foran meg.
Jeg følte en boblende spenning i magen med tanke på de to neste månedene.
Vel hjemme fikk jeg besøk av min snille nabo. Hun fortalte meg at de dessverre skulle dra neste dag, for datteren hennes hadde ikke fått den mengde jobb de hadde håpet på.
Her sank jo hjertet mitt enda flere hakk, siden jeg synes datteren var utrolig nydelig, og tynn… så veldig tynn, slik som fjortenåringer gjerne er.
Hun spurte om jeg hadde handlet inn matvarer.
Det hadde jeg selvfølgelig glemt, og jeg kjente sulten gnage i tarmene. Jeg kunne spist en okse om den hadde blitt meg servert.

Men så husket jeg min tre dagers faste og fortalte om den.
Kvinnen så medlidende på meg og sa hun hadde masse juice samt kaffe jeg kunne få. Mens hun var inne hos seg for å hente dette ringte telefonen.
Klokken var elleve på kvelden, og jeg lurte veldig på hvem dette kunne være.
Det var Akemi, hun var fremdeles på jobb, og i ekstase.

Nesten hele mine to måneder i Tokyo var booket, og det bare etter en dag. Jeg skulle være på jobb klokken seks på morningen neste dag. Siden skulle jeg møte opp på byrået for briefing. Kim skulle kjøre meg denne første dagen. Etter det måtte jeg lære meg å komme meg frem i millionbyen på egen hånd.
 

1 kommentar
    1. Morsomt og spennende å følge historien din Jorunn. Jeg vil ha mer!! Ha en fantastisk strålende dag. Petter

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg