Fortsettelse..

Narita het flyplassen utenfor Tokyo.
Den var enorm, iallfall i mine øyne.
Mennesker hastet i alle retninger.
Og japanske tourguider var overalt, ledet store grupper av mennesker dit de skulle.

Det var kontinuerlig beskjeder å høre, engelsk med japansk aksang.
Dette var så fremmed, så fjernt fra Fornebu hvor nordmenn laget en trygg boble rundt livet.

Jeg hadde fått beskjed om at jeg ville bli hentet på flyplassen.
Men hentet på denne måten

Da jeg kom ut med bagasjen min, så jeg en liten mann med hvite hansker som sto og holdt opp et bilde av meg.
Jeg  gikk bort til han, mannen bukket dypt, tok fra meg alt jeg hadde over to kilo og gikk i vei.
Jeg måtte jo bare følge etter, og vi  oss igjennom folkemengden.

Vel ute i frisk luft slo det meg at ting ikke luktet her. I Paris var luften fylt med en varm krydret sent. Her var det flatt, kun litt ubehagelige lukter av forskjellige parfymer og cologne.

Den lille mannen førte meg til en limousin lignende bil, og åpnet bakdøren for meg i stram giv akt.
Jeg satte meg inn med følelsen av total uvirkelighet.
Dette var langt vekk fra Skien.

På vei inn til Tokyo fikk jeg en telefon fra Chiyoko. Tenke seg det. Det var noe så uhørt som en telefon i bilen!
Hun ønsket meg velkommen til Japan. Fortalte meg at jeg nå ville bli kjørt til den leiligheten jeg skulle ha i Tokyo. Og neste dag ville jeg bli hentet tidlig for å møte alle på byrået.

Det var en fin følelse også, sitte i baksetet i en eksklusiv bil, ha en sjåfør med hvite hansker og bli oppringt av min nye agent. Kjente meg på en måte stolt.
Jeg kikket ut av vinduet på bilene som kjørte på denne store motorveien inn mot Tokyo. Bilene var på mange måter lik de jeg var vandt til å se, men mindre.
Så rart å se miniutgaver av biler. Helt uventet, og litt underlig.

I det vi nærmet oss selve Tokyo satt jeg omtrent med hele ansiktet klistret inn i ruta ved siden av meg. Her var det motorveier over hverandre, under hverandre, ved siden av hverandre.
De slynget seg til og med rundt boligblokker. Og det var neonskilt over alt.
Det blinket og lyste i alle slags farger.

Det var begynt og bli mørkt ute, og en nydelig rødfarge bredde seg på himmelen.
Som et teppe over alle lysene, alle bilene og de mange veiene som snodde seg frem over alt.

Tokyo hadde den fineste solnedgang jeg noensinne hadde sett.
Jeg begynte å drømme om modige samuraier som red inn i denne utrolige solnedgangen mens vakre kvinner i fargerike kimonoer vinket forvell og gråt.

Plutselig ble jeg revet tilbake til virkeligheten ved at vi kom ned i en av Tokyo´s bydeler (den mest kjente fikk jeg senere vite, den het Roppongi)
Roppongi krydde av liv.
Det var mennesker overalt. Fortauene var fulle av små mennesker som hastet i vei. og om jeg synes det blinket mye i lys på vei inn mot sentrum, så var det ingenting i forhold til det lysshowet som utspant seg her.
Overalt blinket det, og overalt var det veier. Her også snodde veiene seg mellom bygninger og folk.

Et helt utrolig syn for en ung Skiensjente.
Jeg følte meg plutselig så utrolig langt hjemmenfra, som om jeg hadde havnet på en annen planet.
Det satt en dyp smerte i mellomgulvet, en følelse av uvirikelighet.. og ensomhet, her midt i dette menneskhavet.

Jeg hadde trukket meg litt vekk fra bilruten nå, og betraktet senen som utspant seg utenfor bilen med en synkende følelse.
Jeg så små veier som snodde seg rundt over alt. Ikke motorveiene, men nærmest små smug.
Det var folk som solgte mat ute på gaten, og det var mange menn som så beruset ut. Alle i dress, alle så likedan ut til meg da.

Vi tok av fra hovedveien og beveget oss nedover en av disse trange gatene til vi kom til et leilighetskompleks.
Det var blitt helt mørkt ute nå, og nettopp her var det ingen blinkende lys. Det var mørkt og det var skummelt.
I alle fall virket det skremmende på meg.

Min sjåfør hjalp meg ut med bagasjen og viste stille vei.
Det var en fin og ren lobby med calling system. Motet mitt steg noen hakk.
Vel inne i leiligheten sank nok motet igjen, for sjåføren satte bare bagarsjen min på innsiden. Ga meg nøkler, bukket og gikk.

Så her sto jeg, alene i en leilighet i en by full av mennesker, veier og neonlys.
Helt på andre siden av min kjente verden.
Langt, langt vekk.
Jeg prøvde å riste av meg ensomhetsfølelsen, og gikk tappert for å undersøke min nye bopel.
Jeg hadde hørt at plass var en mangelvare i Tokyo, at familier bodde tett opp på hverandre, og at man ikke hadde lagerplass osv.
Så man kunne visst finne fullt brukbare vaskemaskiner og slike ting utenfor dørene til folk.
De ble rett og slett bare satt ut på gaten.

Jeg hadde også hørt at mange måtte bo ganske langt utenfor Tokyo, og ta undergrunnen i mange mil hver dag. Derfor ble arbeidsdagen til mange Japanere over 16 timer lang.

Jeg ble overrasket over størelsen på min leilighet.
Den var faktisk stor.
Stue, to soverom, bad og kjøkken. Alt var nokså sterilt, men det var jo en leilighet med mye gjennomtrekk, så det var vel ingen som tok seg bryet med å sette et personlig preg.

Plutselig ble jeg klar over sulten som gnog i tarmene. Jeg hadde ikke spist mye på flyet. Tørst var jeg også.
Men kjøleskapet var tomt, det fantes ikke så mye som en brødsmule i huset. Vann kunne jeg jo heller ikke drikke fra springen.
Men ut ville jeg ikke.
Mørket nedover til leiligheten hadde skremt meg, og jeg ville jo stikke meg ut som en raritet når jeg kom til den belyste delen av byen.
Høy og nordisk som jeg var i dette landet.
Jeg ignorerte sulten, pakket ut og satte meg på sengen.
Her fikk jeg faktisk en god følelse.
Jeg var i Japan, jeg, Jorunn Haugen, jeg var i dette eksotiske kontinentet de kalte Asia!!!

Jeg satt og blåste røykringer opp i taket mens jeg tenkte på alt jeg hadde sett. Prøvde å sortere de mange inntrykkene.
Det var ikke en ting jeg kunne kalle familiært, men det var mye jeg kunne kalle spennende.
Men et smil og forhåpninger om morgendagen la jeg meg under teppene og sovnet kontant.

Så bråvåknet jeg.
Herregud, hva skjedde!
Sengen ristet som besatt, og jeg ramlet ut av den.
Hva var dette?
Var Godsilla ekte og ikke et eventyr?
Da jeg skulle prøve å reise meg hadde jeg store problemer for hele gulvet gynget.
Jeg slo meg i armen. En heller smertlig påminnelse om at jeg ikke drømte.
I panikk prøvde jeg å springe ut i stuen på det urolige gulvet (fred og dager, når ble et gulv urolig)??
Men i stuen ble jeg møtt av det største og mest motbydlige innsekt jeg noensinne hadde sett. Det var kjukt og stort som tommelen til en mann, hadde store vinger.
Og en stø kurs rett mot meg.
Da hylte jeg.
Jeg fløy vilt rundt i stuen og skrek som en gal.

Midt i mitt eget personlige mareritt oppdaget jeg at noen hamret på døren, og i en fart som var en sprinter missunelsesverdig, var jeg ute av leiligheten.

I gangen sto en dame. Hun var “hvit” som meg, og fanget meg opp i armene sine. Underbevisstheten min fanget opp at hun snakket amrikansk. Og at, nei, det var ikke Godsilla. Dette hadde vært et jordskjelv.
Et jordskjelv??

Jeg hadde fått den gleden å våkne til et jordskjelv den første natten min i Tokyo.
Utrolig!
Kvinnen forklare at hun var mamma´n til en ung jente som var modell i samme byrå som meg. Hun var bare fjorten år. Og nå så jeg henne også.
I åpningen til leiligheten deres, søt jente.

Jeg prøvde tårevåt og skjelven og fortelle om monsteret inne i stuen min. Og de ble med begge to for å undersøke.
Det visste seg at mitt lille husdyr var en kakelakk, og kakelakker i Japan var store, faktisk de største i verden.
Ok.

Mine to nye venninner tok meg med inntil dem. Der fikk jeg både mat og vann.
Så sovnet jeg søtt mitt i mellom dem.
 

35 kommentarer

Siste innlegg