Sinnssykehus..


Jeg hopper litt frem i tid. Ja faktisk frem til 2003.

Jeg gjør det av to grunner.

Den ene er fordi det skjedde like før jul.

Den andre grunnen er fordi jeg fremdeles har denne farangen.

Og ordene kommer ikke like lett.

Da er det greit å skrive om ting som har brent seg fast på minnet for alltid.

 

Jeg var nå gift, og bodde i San Diego.

Jeg hadde det kjempefint med gode venner, og dro kun opp til Los Angeles for bare å gjøre de jobbene jeg hadde mest lyst på.

 

Angsten var egentlig bedre, men en dag opplevde jeg noe utrolig vondt.

Noe jeg kanskje aldri kommer til å skrive om.

 

Etter denne hendelsen satte panikken inn. Ja, angst er en ting. Panikk er rett og slett det ordet sier.

Jeg svimte av flere ganger og jeg var gravid.

Når du har panikk, hyperventilerer du såpass at du i flere tilfeller svimer av på grunn av mangel på oksygen.

 

Derfor ble jeg, kanskje med rette sendt på et sinnssykehus.

 

Jeg husker kjøreturen dit godt. Min mann og hans bror kjørte meg.

Jeg måtte bli holdt fast for jeg ville bare hoppe ut av bilen.

Ingen tanker var rasjonelle. Og jeg raste mot de to som kjørte meg.

Slo, skrek og gråt.

 

Da vi kom frem ble jeg litt beroliget. Lobbyen oste av luksus. Dype stoler, vakre gulvtepper og et utrolig vennlig personale. 

 

Vi ble vist inn på et vakkert kontor hvor jeg fikk en type allergimedisin, som skulle virke beroligende og som ikke var skadelig for barnet jeg bar.

 

Jeg var bare noen uker på vei, og alle vet jo at det er en sårbar fase i svangerskapet.

 

Vi ble forsikret om at jeg var i de beste hender. Og min mann kunne besøke meg neste kveld. Men han måtte dra nå sa de.

Jeg skulle få behandling med en gang.

 

Så de dro?

 

Jeg ble ført opp i andre etasje.

 

Der så det virkelig annerledes ut. Det var rett og slett stygt. 

Kalde lysrør i taket, en ufyselig grønnfarge på veggene og mennesker som gikk rundt og enten snakket til seg selv eller de holdt om seg som om det kunne hjelpe.

De fleste så ned. Ikke ên så meg inn i øynene. Det var som om mine medpasienter smøg seg rundt veggene for å gjøre seg usynlige. 

Og her var jeg på avdelingen for de minst mentale syke.

Hvordan var det da på de andre avdelingene?

 

Jo, det skulle jeg finne ut.

Med en gang jeg kom inn i dette gjøkerede (for de av dere som har sett, One Flew Over the Cuckoo’s Nest med Jack Nicholson)

Så fikk jeg selvfølgelig et nytt panikkanfall. Det tror jeg de fleste ville ha fått.

Jeg ble dermed ført til avdelingen for mer mentalt syke, for å få oksygen på grunn av barnet.

For et kaos.

Jeg ble lagt i gangen, og pleiersker holdt meg nede så jeg var i ro.

Mennesker hylte, bannet og lo hysterisk bak lukte dører.

Midt i denne uvirkelige verden ble en mann ført forbi meg i en tvangstrøye.

Jeg kunne ikke tro det.

Fråden sto om munnen hans, og store sterke menn i hvitt slepte han med seg.

Jeg var i sjokk.

 

Jeg var også i en umulig situasjon. Jeg måtte tenke på barnet. Her fikk jeg hjelp.

Men jeg var også rett og slett usikker på om dette var stedet å være.

 

Jeg måtte bli.

Da jeg hadde roet meg, ble jeg vist til rommet mitt.

Det var rett og slett grusomt.

Det var bare en seng. Møbler fantes ikke. Pasienter kunne visst bruke alt for å skade seg selv fikk jeg høre.

Og det var fengselsgitter foran vinduene. Hele rommet oste av klaustrofobi.

 

Jeg ble vist dusjen. Det var to av dem på over tredve pasienter, og de var fulle av maur.

Ikke nok med det.

Toalettet og vasken som tilhørte rommet måtte deles me to andre, og dører fantes ikke.

På dette tidspunktet var jeg så utslitt at jeg ikke kunne tenke. Jeg kunne ikke ta dette innover meg.

Ville bare sove.

Og da fikk jeg flere overraskelser.

Sengen var dekket av plast da flere var sengevætere. Og døren måtte stå oppe.

 

Natten ble forferdelig. Hele tiden hørte jeg skoene til sykepleierne som laget lyd på vinylgulvet utenfor.

To ganger kom det også andre pasienter inn til meg.

En av dem var en kvinne som ville ta på håret mitt.

Det hele var uvirkelig.

Jeg bestemte meg for å dra neste dag.

 

Men den gang ei.

Jeg hadde visst skrevet under på papirer som påla meg å bli.

Jeg trodde jeg hadde lagt meg inn frivillig.

 

Dermed bar det ut i luftegården. Og for et syn.

I store byer er det ofte helikoptere som sirkler rundt.

De fleste av dem er nyhets-helikopter som varsler om trafikk-forhold osv.

 

Her sto det mange pasienter og veivet og ropte til dem. Ta meg med vekk, ta meg med vekk lød det konstant.

Jeg hadde nesten lyst til gjøre det samme.

 

Men jeg fikk to venner der ute.

Den ene var en kvinne som elsket og ringe presidenten samt nødnummeret i USA.

Det merkelige var at hun virket helt frisk ellers.

Men å forstå at det å ringe Det Hvite Hus tyve til tredve ganger om dagen var galt.

Nei, det skjønte hun ikke.

Hun var ensom sa hun, og ville gjerne prate med noen.

Ja,ja.

Min andre venn var en mann som hadde forsøkt å brenne sin familie inne.

Det høres sikkert rart ut at han ble en venn.

Men han hadde da hatt et illebefinnende, og var nå på medisiner som gjorde at han tenkte klart.

Dette oppholdet var for hans del en del av straffen etter brannforsøket.

 

Han hadde også god kontakt med familien som hadde tilgitt han. 

 

Han ba meg også instendig om å dra fra denne plassen.

Du hører ikke til her sa han, dette stedet kommer til å ødelegge deg.

Det var jeg hjertens enig i.

 

Så da min mann kom på besøk om kvelden, fortalte jeg hvordan det var, og ba han om å få meg ut i en fart.

 

Dette skulle vise seg å være meget vanskelig.

Det ble noen opphetende diskusjoner før jeg tilslutt ble sluppet fri. Bare minutter før alle dørene ble låst med stål.

 

Vel hjemme sto jeg i dusjen lenge. Måtte vaske av meg alt dette døgnet hadde servert.

Jeg måtte glemme det.

Vaske det bort.

 

Noen dager senere mistet jeg barnet.

Men det er kanskje en menig med det også?. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg