Kunsten å ikke jobbe… Part 2


I tiden etter jeg unnslapp LA, jobbet jeg jevnt og godt.

Det er ikke en selvfølge i Paris.

Her er det så utrolig mange modeller som kniver om jobbene.

Så jeg hadde flaks som kunne trave i vei til nytt arbeid nesten hver dag.

 

De fleste har jo de samme kolleger de er sammen med daglig.

Som modell jobber du med forskjellige mennesker nesten hver dag.

 

(Man får jo faste klienter etterhvert, og det er en lise og jobbe med folk du kjenner)

 

Når du kommer på jobb er det alltid spennende?

Og ikke minst skremmende, å finne ut hvem du skal tilbringe dagen med.

 

Du må kunne lese kunder og fotografer.

Alle har sin måte å jobbe på. Vi er jo individuelle.

Så jeg fant det nyttig å snakke med dem først. Spørre hvordan de ville ha meg. Hvordan de ville vise frem klær, telefon, bil.. eller hva det nå en det var det skulle reklameres for.

 

På denne måten lærte jeg og kom meg i gjennom de fleste dagene på en fin måte.

 

Men det er mange kunstnere i moteindustrien.

Fotografer, designere, make up artister.

Og som de fleste vet, har kunstnere både attitude og temperament. 

 

Dette kunne fort gå ut over en uerfaren 19 åring.

Det var på disse dagene jeg helst ville rømme jobben.

Da jeg endelig begynte å føle meg trygg i yrket, kunne slike opplevelser få meg helt på bunn igjen.

Men slik er det vel i de fleste jobber.

Dårlige dager kan alle ha.

 

Forskjellen er kanskje at på de fleste arbeidplasser, får man ikke høre at man har for stor nese. For skjev munn?

At man er for kort, for tykk, for mørk.

 

Ja, flere tok meg utrolig nok for å være mulatt.

Og bra for meg, var det at nettopp disse var populære modeller. Og det er de vel ennå.

 

Tross alt begynte jeg å trives i modell yrke. Jeg fikk reise mye rundt i Frankrike, og gjøre akkurat det jeg kom for.

Leve, føle, oppleve..

 

Men, så var det jobben for Italiensk Vogue da.

Den føltes ennå for stor for meg. Og det var en badetøy serie. Noe jeg absolutt ikke var komfortabel med.

Inne i hodet mitt, var jeg fremdeles tjukk og klumpete.

Jeg var livredd.

Og jobben nærmet seg med stormskritt.

 

Jeg er jo et utpreget B menneske. Og en kveld jeg satt oppe og stirret ut i natten

kom jeg på en ide (som i mine øyne var fantastisk)

 

Neste morgen hadde jeg laget deilig frokost til Kirsi, og serverte henne på sengen.

Kirsi stirret mistenksomt på meg, og lurte nok på hvilken tjeneste jeg ville ha fra henne.

Så overraskelsen ble stor for da jeg sa.

Vet du Kirsi. Jeg vil spandere en ferie på oss begge.

Nå skal vi kose oss på den Spanske rivieraen. Vi drar i morgen.

 

Men Kirsi husket min store jobb, og skulte mistenksomt på meg.

Jeg forsikret henne om vi var tilbake i god tid.

 

Så jeg postet et brev til byrået der jeg forklarte hvorfor jeg dro. 

Og også slik at de fikk tid til å finne nye modeller til jobbene våre.

 

Selvfølgelig hadde jeg dårlig samvittighet. Selvfølgelig gnog skyldfølelsen godt inne i brystet.

 

Men jeg kunne ikke engang tenke tanken om å stille opp på en slik jobb.

Det var rett og slett en umulighet.

Glade og forventningsfulle dro Kirsi og jeg på vår jentetur.

Den var fantastisk til tross for min dårlige samvittighet. Jeg fortalte også Kirsi sannheten etter noen dager.

Og hun forsto meg faktisk.

Hun hadde jo begynt å kjenne meg ganske godt nå.

 

Jeg grudde meg noe helt utrolig til å komme tilbake til Paris og byrået.

Men hva som ventet meg da.

 

Ja, det hadde jeg aldri trodd.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg