Kunsten og ikke jobbe..

 

Den første av jobbene skulle være i Los Angeles.

Å nei tenkte jeg. De betaler så mye for meg. Fly, hotell.. Ikke minst mitt honorar.

Dette tør jeg bare ikke.

Det føltes ikke riktig for meg.

 

Da byrået sendte meg til den amerikanske ambassaden for å få visum til USA,

sa de:

Du må ikke si at du skal jobbe der, for da får du ikke godkjent visumet.

 

Aha, tenkte jeg da.

Jeg troppet opp på ambassaden så bli og fornøyd.

Da mannen bak skranken spurte hva min hensikt med besøket i USA var,

ja, da sa jeg:  Jo, du skjønner jeg skal jobbe der.

 

Og dermed kom det et stort denied i passet mitt.

 

Jippi tenkte jeg. Første krise unngått.

 

Jeg troppet opp på byrået, tilsynelatende trist.

Jeg fikk ikke visum sa jeg og viste dem passet mitt.

 

“Hva” ropte Giselle (hun ropte mye).

Men hva sa du? Sa du du skulle jobbe??

Neida, sa jeg uskyldig. Jeg bare sa jeg skulle på ferie.

Jeg hadde fingrene godt krysset bak ryggen.

 

Men hva skjedde?

Jo, neste morgen ble jeg hentet av en representant fra byrået.

Og før jeg rakk å si amen, hadde jeg visum til USA.

De hadde nok luktet ugler i mosen ja.

 

Pokker, tenkte jeg. Nå må jeg komme opp med noe nytt, men hva?

 

Denne natten knøt magen min seg i smerter. Jeg følte meg ikke klar for disse store jobbene. Jeg kunne ikke riste av meg følelsen om og ikke være god nok.

Jeg prøvde virkelig. Men tanken satt bom fast.

Vondt i magen?? Jeg hadde jo det..

Her hadde jeg løsningen!

 

Jeg kom dramatisk inn på rommet til Kirsi og krøllet meg ved siden av henne i sengen.

Jeg har så utrolig vont i magen Kirsi. Jeg holder ikke ut.

Kirsi så søvnig på meg, og sa at det sikkert gikk over snart.

Her måtte jeg mer dramatisk til verks tenkte jeg. Og klarte å presse frem tårer, og halvkvalte rop om hjelp.

? Stakkars Kirsi igjen?. (Jeg må bare si her at vi har alltid vært gode venner, og er det den dag i dag)

Kirsi dro seg opp av sengen, og ringte et nødnummer vi har til byrået.

Og hva skjedde?

De sendte en lege til oss midt på natten.

Han kom fort også, ikke ofte de skal på legebesøk til to modeller.

 

Jeg prøvde og se syk ut, og ojet meg der jeg trodde jeg burde mens han klemte og undersøkte magen. Presset ut noen flere tårer og jobbet i det hele tatt meget hardt.

Frykten for reisen var stor, og den hjalp meg i mitt lille drama denne natten.

 

Han sa han ikke var sikker på hva det var. Men jeg måtte komme på sykehuset neste dag for mer en grundig undersøkelse.

Hjelp,  tenkte jeg, men det var også det jeg rakk å tenke. For han ga meg en sprøyte med noe beroligende.

Jeg sovnet tvert!!

 

Neste morgen ble jeg hentet av sjåføren for byrået.

Og i veg til sykehuset bar det.

 

De undersøkte meg lenge og vel, men kunne ikke finne noe.

Legen forklarte byrået at jeg nok hadde psykiske problemer. Og måtte ta det med ro en stund.

Jeg skulle få medisiner, og en tur til USA nå, det var utelukkende.

 

Jeg kunne ha hivd meg rundt halsen på legen i min gledesrus.

Og egentlig? så var jo ikke hans diagnose så langt fra sannheten? 

 

Og hvordan jeg kom meg unna Italiens Vouge..

Ja, det er en annen historie..

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg